Er det sant at vi ser tendenser til at den radikale venstresida oftere finner sammen med deler av høyresida i politiske konflikter, slik at vi kan si at den såkalte hesteskoteorien har noe for seg? Ja, det gjelder langt fra alle, og heller ikke de fleste politiske konflikter, men det gjelder på noen områder. Et av områdene det dreier seg om, er det aller viktigste av alle politiske spørsmål: spørsmålet om krig og fred.
Arbeiderbevegelsens antikrigsstrategi
Historisk har spørsmålet om krig og fred vært et av de mest definerende skillene mellom høyre og venstre. Den radikale arbeiderbevegelsen har fra begynnelsen vært knyttet til tanken om at krig mellom nasjoner er et onde som bør stoppes ved at arbeidere på begge sider nekter å slåss mot hverandre, og om de blir gitt ordren om å skyte, heller skyter sine egne offiserer enn å skyte på andre arbeidere på den andre sida av grensa. På motsatt side oppsto de høyreekstreme ideologiene fascisme og nazisme i kjølvannet av første verdenskrig som uttrykk for den ekstreme motsetningen til dette. For høyreekstremistene var krig ikke bare et akseptabelt middel for å ivareta nasjonens interesser i konflikt med andre, slik det var i tradisjonell borgerlig tenkning på den tiden. For høyreekstremismen var mobilisering av nasjonen i krig også et romantisk mål i seg selv.
Selv om moderate sosialdemokrater svek arbeiderbevegelsens antikrigsstrategi på begge sider under første verdenskrig, og selv om de fleste sosialdemokratiske partier støttet NATO under den kalde krigen, var det likevel i sentrum-venstre at venstreradikale oftest kunne finne gehør for nedrustning og avspenning.
Retorikkens falskhet
Dette endret seg etter avslutningen av den kalde krigen. Rett nok var Tony Blair og britiske Labour nokså alene blant historiske sentrum-venstrepartier i sin entusiastiske støtte og deltakelse i angrepskrigen mot Irak i 2003, men både under den forutgående NATO-krigen mot Jugoslavia i 1999 og i den pågående konflikten mellom Russland og Vesten i Ukraina har sosialdemokrater, sosialliberale og grønne politikere vært blant de ivrigste tilhengerne av krigs- og konfrontasjonspolitikk.
For høyre-ekstremismen var mobilisering av nasjonen i krig også et romantisk mål i seg selv.
En forklaring er trolig at flere av krigene etter at den kalde krigen ble avsluttet, har blitt framstilt som solidaritetsaksjoner, hvor målet ikke er å fremme egen nasjons interesser, men å hjelpe mennesker i nød. For dem som har tilgang til nok informasjon, er det ikke vanskelig å se inkonsistensen og dermed falskheten i denne retorikken.
For eksempel har Vesten insistert på å skulle kunne intervenere militært for å støtte en befolkningsgruppes rett til selvstyre og en motstand mot det sittende regimet i Syria, samtidig som det insisteres på respekt for prinsippene om ikke-innblanding og respekt for eksisterende grenser i dagens pågående konflikt i Ukraina. Under ligger de samme gamle interessene om å øke statens kontroll og innflytelse over andres landområder og ressurser – som lå til grunn for kolonitiden og første verdenskrig.
#Propaganda virker imidlertid, og for de brede folkemassene som ikke har anledning eller energi til å lete fram informasjon og analysere inkonsistens som ikke blir kommunisert, er det lettere å tro på at verden faktisk er slik den framstilles i media. Derfor virker propagandaen slik den var tenkt overfor godtroende sentrum-venstrefolk som entusiastisk støtter opp om elitens krigsplaner.
Høyresida
Samtidig protesterer de som tenker i tradisjonelle høyrebaner, og tar til lyd for at vi heller må ta hånd om våre egne problemer enn å bruke skatten til å gi et annet land store mengder avanserte våpen gratis.
Langt fra alle på høyresida er imidlertid slike «fredsduer», noe vi ser tydelig i den høyrepopulistiske polske regjeringa, som er blant de mest krigerske i EU og NATO. Men samtidig er den tilsvarende høyrepopulistiske ungarske regjeringa den som i motsetning til enkelte sentrum-venstreregjeringer legger en demper på EUs sanksjonspolitikk og som nekter våpenleveranser til Ukraina gjennom eget territorium.
Godtroende sentrum-venstrefolk støtter entusiastisk opp om elitens krigsplaner.
I USA er de mest toneangivende stemmene mot stedfortrederkrigen mot Russland den ultraliberalistiske republikanske senatoren Rand Paul og den erkekonservative talkshowverten Tucker Carlson.
De sterkeste organisatoriske uttrykkene for krigsmotstand ser vi imidlertid fortsatt på venstrefløyen, blant annet i Green Party USA, som, i motsetning til de europeiske søsterpartiene, har beholdt den grønne bevegelsens opprinnelige venstreradikale politiske plassering.
På venstresida bør vi ikke la oss påvirke av dette. Venstresida har ikke nærmet seg høyrefløyens politikk og retorikk. Forklaringen er at det er sentrum-venstre som har blitt pådriver for en krigsiver som tidligere var et kjennetegn på ytterste høyre. Det er de krigsivrige sentrum-venstrepolitikerne som har grunn til å skamme seg over dette nye politiske mønsteret.
Det at også folk på høyresida kan være mot krig, er alltid bare bra. Når begrepet «solidaritet» gjøres til et våpen for krig, kan slike «egoister» bli nyttige allierte i fredskampen. Det bør vi ikke ha noen problemer med å forsvare.
