Forskeren sies å søke objektivitet og sannhet. Men forskeren lærer å tilpasse sine problemstillinger og konklusjoner til hva myndigheter og ledelse forventer, og det på tross av at akademisk frihet er lovfestet i Norge med «frihet til å uttale seg offentlig», «frihet til å fremme nye ideer» og «frihet til å velge metode og materiale». I dagens samfunnsdebatt synes ytringsfrihet å dreie seg om retten til å fornærme noen med en annen etnisitet eller religion. Men ytringsfrihet burde dreie seg om retten til å granske makt og samfunn. Min erfaring er at muligheten til å si noe som forsker har blitt mer innsnevret i de siste 20 årene. Hvordan havnet vi her?
Dette er min fortelling som forsker. I nærmere 30 år arbeidet jeg ved Institutt for fredsforskning (PRIO), fra 1987 til 2017. Jeg ble seniorforsker etter avlagt doktorgrad i 1989 og ledet instituttets program for utenriks- og sikkerhetspolitikk. Jeg fikk professorkompetanse i år 2000 og skrev og redigerte en rekke bøker om internasjonal politikk og sikkerhetspolitikk.
Libyakrigen ble med andre ord en pådriver for spredning av atomvåpen.
Etter Libyakrigen i 2011 skrev jeg en bok på svensk om denne krigen, om hvordan vestlige fly samordnet operasjoner med islamistiske opprørere og bakkestyrker fra Qatar for å beseire Libyas regjeringshær. Vestlige land var alliert med radikale islamister, akkurat som i Afghanistan på 80-tallet. I Libya utførte islamister etnisk rensing av svarte afrikanere og gjorte seg skyldige i krigsforbrytelser.
På den annen side hevdet media at Muammar Gaddafi bombet sivile og planla et folkemord i Benghazi. Senator John McCain og utenriksminister Hillary Clinton snakket om et nytt Rwanda. I dag vet vi at dette var ren desinformasjon. I en spesiell rapport fra 2016 avviste det britiske underhusets utenrikskomité alle påstander om regjeringsstyrkenes vold mot sivile og trusler om folkemord. Det fantes ingen dekning for dette. Krigen viste seg å ha vært en «angrepskrig», «den verste av alle forbrytelser», for å sitere Nürnbergtribunalet.
Nektet boklansering
Jeg lanserte min svenske bok i Stockholm i desember 2012 og planla et liknende seminar på PRIO i Oslo. Min kollega Hilde Henriksen Waage hadde akkurat lansert sin bok Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten for en fullsatt sal på PRIO. Jeg likte opplegget og avtalte med vår informasjonssjef og min nærmeste overordnede å holde et lignende PRIO-seminar om min bok Libyenkrigets geopolitik. Vi bestemte dato, sted og opplegg. En tidligere sjef for norsk etterretning, general Alf Roar Berg, takket ja til å kommentere. Han hadde erfaring fra Midtøsten og ti års erfaring fra sjefsstillinger i etterretningen på 80- og 90-tallet. Bergs motpart i USA var CIA-sjefen Robert Gates, som i 2011 var forsvarsminister. Han besøkte også Berg i Oslo.
Gates var en kritiker av Libyakrigen i konflikt med utenriksminister Hillary Clinton. Hun hadde til og med satt en stopper for US Africa Commands vellykkede forhandlinger med den libyske regjeringen. Hun ville ikke ha forhandlinger, men krig, og hun fikk med seg president Barack Obama på dette. Når Gates ble spurt om hvorvidt amerikanske styrker ville delta, svarte han: «Ikke så lenge jeg er i denne jobben.» Han kunngjorde straks sin avgang. Alf Roar Berg hadde vært like kritisk som Gates.
Men da PRIOs daværende sjef Kristian Berg Harpviken ble informert om mitt Libya-seminar reagerte han skarpt. Han kunne tenke seg et «internseminar» eller et panel «om den arabiske våren», men et offentlig seminar om boken ville han ikke ha. Han ønsket ikke å bli assosiert med en kritisk bok om krigen, men enda viktigere: Han ønsket neppe en kritikk av utenriksminister Hillary Clinton eller av hennes bakkestyrker fra Qatar, som hadde spilt en vital rolle for krigen. Han hadde holdt samtaler på PRIO med Qatars utenriksminister. Og Clintons mann i Oslo, ambassadør Barry White, var gjest i PRIO-direktørens private bursdagsfeiring.
PRIO etablert i USA
PRIO hadde også opprettet Peace Research Endowment (PRE) i USA. I styret satt president Bill Clintons sjef for Central Command, general Anthony Zinni. Han hadde ledet bombingen av Irak i 1998 (Operation Desert Fox). Parallelt med å inneha styrevervet i PRE var han styreleder i USA for den kanskje mest korrupte våpenprodusenten i verden, BAE Systems, som allerede på 90-tallet hadde gitt saudiske prinser bestikkelser i størrelsesorden 150 milliarder norske kroner etter dagens pengeverdi.
Styreleder for det PRIO-etablerte PRE var president Clintons visehærminister, Joe Reeder, som hadde bidratt til å finansiere Hillary Clintons presidentkampanje. Han hadde sittet i styret for US National Defense Industrial Association og allerede samme måned som Irak-krigen ble innledet, var han engasjert for å få kontrakter i Irak. Han hadde hatt en sentral juridisk stilling for et lobbyfirma som i 2011 markedsførte opprørenes Libyakrig.
Det kan synes å ha vært en kobling mellom PRIOs uvilje til å kritisere krigen i Libya og PRIOs forankring i Clinton-familiens militærindustrielle nettverk. Men i PREs styre satt også en tidligere republikansk guvernør og PRIO-kontakt, David Beasley, nå sjef for Verdens matvareprogram og mottaker av Nobels fredspris. Han var nominert til sjef av president Trumps tidligere FN-ambassadør Nikki Haley, som i likhet med Hillary Clinton hadde kommet med trusler om en «humanitær krig» mot Syria. Uansett forklaring var min gransking av disse krigene ikke populær hos PRIOs ledelse.
I en e-post den 14. januar 2013 beskrev min sjef [Harpviken, red.anm.] min svenske Libya-bok som «deeply problematic». Han krevde en «quality assurance mechanism» slik at PRIO i fremtiden skulle kunne «prevent similar mishaps». Samtidig som PRIO fant min Libya-bok uakseptabel, holdt jeg foredrag om Libyakrigen under den årlige GLOBSEC-konferansen i Bratislava. Min motpart i panelet var en av forsvarsminister Robert Gates’ nærmeste medarbeidere. Blant deltakerne var ministre og sikkerhetspolitiske rådgivere, som Zbigniew Brzezinski.
Midtøsten
I dag vet vi at krigen i 2011 ødela Libya for årtier fremover. Den libyske stats våpen ble spredt til radikale islamister over hele Midtøsten og Nord-Afrika. Mer enn 10 000 bakke-til-luftraketter til nedskytning av fly havnet i hendene på forskjellige terrorister. Flere hundre bevæpnede krigere og store mengder med våpen ble overført fra Benghazi til Aleppo i Syria med katastrofale konsekvenser. Borgerkrigen i disse landene, i Libya, Mali og Syria, var en direkte følge av ødeleggelsen av den libyske staten.
Hillary Clintons rådgiver Sidney Blumenthal skrev at en seier i Libya kunne åpne for en seier i Syria, som om disse krigene kun var en fortsettelse av de neokonservative krigene som begynte med Irak og skulle fortsette med Libya, Syria, Libanon og avsluttes med Iran. Krigen mot Libya fikk også land som Nord-Korea til å forsterke sin interesse for atomvåpen. Libya hadde avsluttet sitt atomvåpenprogram i 2003 mot garantier fra USA og Storbritannia om ikke å angripe. Men de angrep likevel. Nord-Korea skjønte at amerikansk-britiske garantier ikke var noe verdt. Libyakrigen ble med andre ord en pådriver for spredning av atomvåpen.
Man kan spørre seg hvorfor PRIO, som har hatt forskere som historisk sett har vært kritiske til enhver angrepskrig og neppe har hørt til atomvåpnenes nære venner, nå søker å stoppe en kritikk av en slik krig og samtidig allierer seg med den mer problematiske delen av det militærindustrielle komplekset?
Begrepet «rettferdig krig» har siden 2000 blitt brukt til å legitimere angrepskrig. I samtlige tilfeller har dette vært katastrofalt.
Men denne utviklingen speiler kanskje en generell tilpasning innenfor forskningsmiljøene. Forskningsinstitutter må finansieres, og fra rundt år 2000 ble forskerne bedt om å finansiere sin egen lønn. Da måtte de også tilpasse problemstillinger og konklusjoner etter de finansierende myndigheter. Ved lunsjen ble det viktigere å diskutere hvordan man skulle finansiere prosjekter enn hva som var viktig å studere.
Men jeg tror det også finnes spesielle grunner for PRIOs radikale forandring.
«Rettferdig krig»
For det første har PRIO i senere tiår i økende grad vært opptatt av «rettferdig krig», der tidsskriftet Journal of Military Ethics står sentralt. Det er redigert av Henrik Syse og Greg Reichberg (som også satt i PREs styre). De gikk ut fra Thomas av Aquinas tanker om «rettferdig krig». Dette var også et vesentlig punkt i president Barack Obamas nobelpristale i 2009.
Men enhver krig søker en «humanitær» legitimering. I 2003 ble det hevdet at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen. Og i Libya i 2011 ble det sagt at Muammar Gaddafi truet med folkemord i Benghazi. Men alt dette var desinformasjon. I tillegg er konsekvensene av en krig ofte umulige å forutse. Begrepet «rettferdig krig» har siden 2000 blitt brukt til å legitimere flere angrepskriger. I samtlige tilfeller har dette vært katastrofalt.
I 1997 spurte PRIOs daværende direktør Dan Smith meg om vi burde ansette Henrik Syse, en kjent høyreprofil. Jeg visste hvem han hadde hatt som veileder under arbeidet med doktorgraden, så jeg syntes det var en god idé. Jeg mente Syse kunne gi større bredde til PRIO. Jeg ante ikke da at denne retningen, sammen med de følgende punkter, etter hvert skulle ekskludere enhver interesse for realpolitikk, for militær avspenning og for avsløring av militær-politisk aggresjon.
«Democratic peace»
For det andre hadde PRIO-forskere rundt tidsskriftet Journal of Peace Research utviklet tesen om «democratic peace». De mente å kunne vise at demokratiske stater ikke går til krig mot hverandre. Det ble imidlertid tydelig at det var opp til angriperen, USA, å definere hvem som er demokratisk eller ikke, for eksempel Serbia. Kanskje var ikke USA så demokratisk. Kanskje fantes det heller andre argumenter som økonomiske bånd.
Men for de neokonservative kom tesen om «democratic peace» til å legitimere enhver angrepskrig. En krig mot Irak eller Libya kunne «åpne for demokrati» og dermed for fred i fremtiden, sa de. Også noen på PRIO støttet denne tanken. Idéen om «just war» ble for dem forenlig med tesen om «democratic peace», noe som i praksis førte til tesen om at vesten kunne gis rett til å gripe inn i ikke-vestlige land.
Destabilisering
For det tredje var flere på PRIO influert av amerikaneren Gene Sharp. Han arbeidet for regimeforandring ved å mobilisere til massedemonstrasjoner for å styrte «diktaturer». Disse «fargerevolusjonene» hadde støtte fra USA og var en form for destabilisering rettet først og fremst mot land som var alliert med Moskva eller Beijing. De tok ikke hensyn til om en slik destabilisering kunne utløse en global konflikt. Sharp var på et tidspunkt PRIO-ledelsens favoritt til Nobels fredspris. Tanken var at når diktatoren og hans folk var borte, skulle dette åpne for demokrati.
Virkeligheten var ikke så enkel. I Egypt spilte Sharps tanker en rolle for den arabiske våren og Det muslimske brorskap, men deres maktovertakelse kom til å eskalere krisen. I Libya og Syria ble det hevdet at fredelige demonstranter sto mot diktaturets vold. Men disse demonstrantene hadde allerede fra første dag blitt «supplert» av militær vold fra islamistiske opprørere. Medias støtte til opprørene ble aldri konfrontert av institutter som PRIO, noe som fikk katastrofale konsekvenser.
PRIOs årlige konferanse
For det fjerde har PRIOs deltakelse ved internasjonale fredsforskningskonferanser og Pugwash-konferanser på 80- og 90-tallet blitt erstattet med deltakelse ved særlig amerikanske statsviterkonferanser. Den store årlige konferansen for PRIO er nå International Studies Association (ISA) Convention, som holdes hvert år i USA eller Canada med over 6000 deltakere – primært fra USA, men også fra europeiske og andre land. ISAs president velges for ett år og har siden 1959 med et par unntak vært amerikanere: I 2008–2009 var PRIOs Nils Petter Gleditsch president.
Forskere på PRIO har også vært knyttet til universiteter og forskningsinstitutter i USA, for eksempel Brookings Institution og Jamestown Foundation (etablert i 1984 med støtte fra daværende CIA-sjef William Casey). PRIO har blitt stadig mer «amerikansk» med mange amerikanske forskere. Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) er mer «europeisk».
Slik ville USA «gi Sovjet sin egen Vietnamkrig»
Fra Vietnam til Afghanistan
For det femte er utviklingen på PRIO et spørsmål om generasjonsforskjeller. Mens min generasjon var preget av 60- og 70-tallets USA-initierte statskupp og bombing av Vietnam med drap på millioner av mennesker, ble PRIOs senere ledelse preget av Sovjets krig i Afghanistan og av USAs støtte til islamske opprørere i kampen mot Sovjet. På begynnelsen av 90-tallet hadde PRIOs senere direktør Kristian Berg Harpviken vært leder for den norske Afghanistankomiteen i Peshawar (i Pakistan nær Afghanistan), der hjelpeorganisasjoner på 80-tallet levde side ved side med etterretningstjenester og radikale islamister.
Hillary Clinton mente det var politisk konsensus i USA om å støtte radikale islamister – akkurat som hun støttet islamistene i Libya i 2011. Men på 80-tallet var det ikke kjent at det var USA med CIA som sto bak krigen i Afghanistan ved å støtte opprørene allerede fra juli 1979, med den hensikt å lure Sovjet til å støtte sin allierte i Kabul. Slik ville USA «gi Sovjet sin egen Vietnamkrig», for å sitere forsvarsminister Robert Gates og president Carters sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski. Sistnevnte hadde selv vært ansvarlig for operasjonen. På den tiden var det heller ikke kjent at hele den sovjetiske militærledelsen hadde vært motstandere av krigen.
For den nye generasjonen i PRIO ble USA og islamske opprørere oppfattet som allierte i konflikten med Moskva.
Maktens realiteter
Jeg skrev min doktoravhandling på 80-tallet om US Maritime Strategy og nordeuropeisk geopolitikk. Den ble utgitt som bok i 1989 og var på pensum på US Naval War College. Jeg var kort sagt en forsker som erkjente «maktens realiteter». Men rent normativt så jeg allerede tidlig på 80-tallet en mulighet for en avspenning mellom stormaktsblokkene slik Willy Brandt, og senere Olof Palme i Sverige, så det for seg. Etter den kalde krigens slutt diskuterte vi med diplomater om å finne en praktisk løsning i nordområdene. Det ledet frem til det som ble til «Barentsregionen».
I 1994 redigerte jeg en engelsk bok, The Barents Region, med bidrag fra forskere og Norges utenriksminister Johan Jørgen Holst og hans russiske kollega Andrei Kosyrev – med forord av tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg. Jeg skrev og redigerte bøker om europeisk utvikling og sikkerhetspolitikk, reiste rundt på konferanser og holdt foredrag over hele verden.
Min bok om europeisk geopolitikk i 1997 var på pensum ved Oxford University. Jeg deltok som sivil ekspert i Sveriges offisielle ubåtutredning i 2001, og etter mine bøker om ubåtoperasjoner i 2001 og 2004 fikk mitt arbeid en sentral rolle for den offisielle danske utredningen Danmark under den kolde krig (2005). Denne beskrev CIAs sjefshistoriker Benjamin Fischers og mine arbeider som de mest sentrale bidragene for å forstå programmet for psykologiske operasjoner til Reagan-administrasjonen.
Min nye ubåtbok (2019) ble lansert i februar 2020 på NUPI, ikke på PRIO, med kommentarer fra tidligere direktør ved begge institusjoner, Sverre Lodgaard.
Mulig forskningssjef
Etter utnevnelsen til «Research Professor» («forsker 1», som tilsvarer to doktorgrader) i 2000, skrev jeg bøker og artikler og evaluerte artikler for Kennedy School of Government ved Harvard University og Royal United Service Institute. Jeg satt i den rådgivende komité for et tidsskrift ved London School of Economics og i styret for Nordic International Studies Association.
I dagens samfunnsdebatt synes ytringsfrihet å dreie seg om retten til å fornærme noen.
I 2008 søkte jeg den nye stillingen som forskningssjef for NUPI. Direktør Jan Egeland hadde ikke professorkompetanse, og forskningen på NUPI krevet en kvalifisert leder. En internasjonal komité ble utnevnt for å evaluere de søkende. Den fant at bare tre av dem var kvalifiserte til stillingen: en belgier, Iver B. Neumann ved NUPI og meg selv. Neumann fikk denne stillingen – som en av de mest kvalifiserte i verden innenfor «International Relations Theory».
Samtidig som jeg altså – ironisk nok – var evaluert som kvalifisert til å lede all forskning ved Norsk Utenrikspolitiske Institutt, ville min sjef på PRIO påtvinge meg en «akademisk veileder». Slike kan avskrekke de fleste fra enhver form av kritisk arbeid.
Forskere utvikler vanligvis sine manuskripter etter kommentarer fra kvalifiserte kolleger. Deretter sendes manuskriptet til et akademisk tidsskrift eller forlag, som lar sine anonyme fagkonsulenter avvise eller godkjenne bidraget med kommentarer. Dette krever vanligvis ytterligere arbeid. Men dette var ikke nok for PRIOs ledelse. De ville kontrollere alt jeg skrev.
For PRIO var det uakseptabelt at jeg siterte Robert Mood og Kofi Annan.
En kronikk i NY TID
Den 26. januar 2013 ble jeg kalt inn på teppet etter å ha hatt en kronikk om Syria på trykk i NY TID. Jeg hadde sitert FNs ansvarlige for Syria, Robert Mood, og tidligere generalsekretær i FN, Kofi Annan, som hadde sagt at en overenskomst om Syria i Sikkerhetsrådets 5 permanente medlemmer den 30. juni 2011 hadde blitt sabotert av vestlige stater «på det etterfølgende møtet». For PRIO var det uakseptabelt at jeg siterte Robert Mood og Kofi Annan.
Den 14. februar 2013 ba PRIO meg i en e-post om å akseptere «quality assurance measures [that] relates to all printed publications, including shorter texts such as up-eds [sic]». Jeg skulle bli tildelt en person som skulle granske både mine akademiske arbeider og kronikker før de ble sendt ut av huset. Det handlet de facto om å opprette en stilling som «politisk offiser». Jeg må innrømme at jeg fikk problemer med å sove om nettene.
Jeg fikk støtte fra professorer i flere land. Fagforeningen Norsk Tjenestemannslag (NTL) sa at det ikke er mulig å ha en slik regel for kun én ansatt. Men dette engasjementet for å få kontrollert alt jeg skrev, var så sterkt at det er umulig å forklare uten presset fra amerikanerne. En kandidat til stillingen som nasjonal sikkerhetsrådgiver for president Ronald Reagan lot meg også få vite at det jeg hadde skrevet, ville få konsekvenser for meg.
Når jeg så skulle holde foredrag for sikkerhetspolitiske institusjoner, ble disse umiddelbart kontaktet av personer som ville stoppe foredraget. Enhver som reiser spørsmål om legitimiteten ved USAs kriger, later til å bli presset ut fra forsknings- og medieinstitusjoner. USAs mest kjente kritiske journalist Seymour Hersh ble presset ut fra The New York Times og siden fra The New Yorker. Hans artikler om My Lai-massakren (Vietnam) og Abu Ghraib (Irak) hadde preget USA, men han kan ikke lenger publisere i hjemlandet (se tidligere utgave av NY TID). Glenn Greenwald, som arbeidet med Edward Snowden og som startet The Intercept, ble i oktober også presset ut fra sitt eget magasin.
«Hver dag i en måneds tid kom min overordnede inn på mitt kontor for å diskutere min pensjonsavgang. Jeg skjønte at dette ville det bli umulig å holde ut med. »
Fagforeningen
Jeg fikk en fast stilling på PRIO i 1988. Å ha en fast stilling og støtte fra en fagforening er antakelig det viktigste for enhver forsker som vil beholde en viss grad av akademisk frihet. Ifølge PRIOs statutter har alle forskere «full ytringsfrihet». Men uten en fagforening som kan true med rettssak, har den enkelte forsker lite hun eller han skal ha sagt.
Våren 2015 hadde PRIOs ledelse besluttet at jeg skulle gå av med pensjon. Jeg sa at dette ikke var opp til dem, og at jeg måtte snakke med min fagforening, NTL. Min nærmeste overordnede sa da at det ikke spilte noen rolle hva fagforeningen sa. Pensjonsbeslutningen var allerede tatt. Hver dag i en måneds tid kom han inn på mitt kontor for å diskutere min pensjonsavgang. Jeg skjønte at dette ville det bli umulig å holde ut med.
Jeg snakket med en tidligere styreleder for PRIO, Bernt Bull. Han sa at «du må ikke engang tenke på å møte ledelsen alene. Du må ha med deg fagforeningen». Takket være et par kloke NTL-representanter, som i månedsvis forhandlet med PRIO, fikk jeg en avtale i november 2015. Vi konkluderte med at jeg skulle gå av med pensjon i mai 2016 mot at jeg fortsatte som Research Professor Emeritus «ved PRIO» med full tilgang til «PC, IT-støtte, e-post og tilgang til bibliotek slik som andre forskere har på PRIO».
I forbindelse med min pensjonsavgang ble det i mai 2016 i Oslo arrangert seminaret «Sovereignty, Subs and PSYOP». Min avtale hadde gitt meg tilgang til kontorplass også når jeg var blitt pensjonist. Under et møte med ledelsen den 31. mars 2017 foreslo NTL at kontorplasskontrakten ble forlenget til ut i 2018, ettersom det nå fantes finansiering. Tre dager senere kom PRIO-direktøren tilbake etter å ha vært i Washington i helgen. Han fortalte at en forlengelse av kontrakten ikke var mulig. Først etter at NTL igjen truet med søksmål, kom vi til enighet.
Les også: Det å bli truet på livet kan få de fleste til å holde en lav profil
