Det norske folk eide halvparten av Oslo Børs, bankene og nøkkelbedriftene her i landet i 1992, den gangen jeg begynte å arbeide med det statlige eierskapet i forbindelse med Solidaritets-alternativet. Samtidig ble Oljefondet etablert, men ble stående tomt fram til 1995 – som følge av Willoch-regjeringens deregulering av finansmarkedet og den påfølgende bank- og gjeldskrisen. Siden de to første milliardene rullet inn i 1996, har Oljefondet vokst til 10 000 milliarder.
Til å ta vare på disse pengene, som i dag er grunnfjellet i den norske velferdsstaten, har sentralbanksjef Øystein Olsen valgt Nicolai Tangen, en hedgefond-spekulant som har tjent seg styrtrik på krigstilstanden i det internasjonale finansmarkedet.
«Modne pærer»
«Spekulativ fondsforvaltning», som det heter på fagspråket, er et spill for oligarker som gruppevis eller alene sitter med så stor makt og informasjon om selskapene de «raider», at de kan plukke dem som «modne pærer». Dette er deres begrep på en bedrift hvis pålydende er sendt til bunns av konjunktursvingninger, likviditetskriser eller innside-manipulasjon – mens realverdien kanskje er ti ganger så stor.
Disse oppkjøpene skjer lånefinansiert – i form av et lån som sikrer selve kjøpet og en bankkreditt som proforma back-up. Dette er i virkeligheten en fiktiv transaksjon, all den tid den spekulative fondsforvalteren betaler gjelden til bankene ved å selge den tidligere eierens produkter – vin, for eksempel, hvis det er en vingård det er snakk om.
Ronald Reagan kalte det «oppskriften på en gratis lunsj».
Spekulativ fondsforvaltning årelater og utarmer.
Det sier seg selv: Spekulativ fondsforvaltning årelater og utarmer både industrisamfunnet og finansinstitusjonene med den følge at verdensøkonomien stadig oftere bryter sammen – på tross av vekst i produksjon og BNP.
Disse sammenbruddene er kalkulert og derfor forutsigbare. De spekulative fondsforvalterne sørger imidlertid effektivt for at formuene de stikker av med, er gjemt bort fra offentligheten i skatteparadiser.
Regningen for en krise, derimot, sender de til verdenssamfunnet, som sakte, men sikkert drukner i gjeld med den konsekvens at de materielle forholdene bryter sammen i takt med at tallet på milliardærer vokser.
Henrik Syse
Til å gå god for Tangen har Olsen satt moralfilosofen Henrik Syse, som ikke finner det problematisk at Tangen har tjent sine penger på spekulative fond og skjuler sin formue i skatteparadiser. Det er ikke til å undre seg over. Syse er styremedlem i Tangens selskaper på Cayman Island. Moral er jo så mangt – inkludert det å lære anstendige mennesker hvordan de skal bli kristne sjarlataner med gullkors på brystet.
I dette får Syse støtte fra Olsen: Han bedyrer at det Tangen drev med av lumskheter før han fikk jobben – under uklare omstendigheter ingen lenger kan gjøre rede for – vil han ikke ta med seg inn i Oljefondet. Og vips er Tangen en tilgitt, lutret og salvet korgutt som står frem på tv og forteller oss at guttedrømmen hans er gått i oppfyllelse.
Dette er ikke Hardy-guttene på nye eventyr. Det er finansnæringen som tar kontroll over norsk offentlighet.
VG slo alarm. Nå er Oljefondets sosialpolitiske fundament truet. Det holder derfor ikke med unnskyldninger og beklagelser. Stortinget må behandle Tangen-saken. Nå!
