Bestill vårutgaven med varslerbilaget her

Jeg var helt ute av verden

ESSAY: Forfatteren Hanne Ramsdal forteller her hva det vil si å bli satt ut av spill – og komme tilbake igjen. En hjernerystelse fører blant annet til at hjernen ikke klarer å dempe inntrykk og følelser.

12. mars 2020 står jeg på huk under en åpen skapdør på kjøkkenet. Jeg har handlet inn mat og kaffe og såpe, for nå skal faren til datteren min i karantene etter skiferien sin, og nå stenger de ned landet. Så mange poser med kaffe på gulvet. Alt skal inn i skapet. Men jeg må ha kommet på noe. Eller ringte telefonen? Jeg husker ikke. Kanskje fikk jeg en innskytelse? En mail jeg skulle skrive ferdig før jeg fikk inn alt i skapet? Jeg må ha tatt sats og skutt fart rett opp i kanten på den åpne skapdøren, for brått sto jeg midt på gulvet og ropte. Men jeg besvimte ikke. Jeg kastet ikke opp. Jeg var ikke svimmel. Så jeg tok det ikke med ro og la meg ikke ned i minst 48 timer, slik jeg nå vet at man skal når man slår hodet hardt. Selv om man ikke får symptomer. Jeg hentet datteren min i barnehagen. Jeg satt lenge foran skjerm og jobbet på kvelden. Dagen etter dro vi på sykkeltur til havet, og jeg løp i sanden. Jeg var så sliten, men det var jeg jo før jeg slo hodet også. Kvalmen bortforklarte jeg med at jeg hadde glemt å spise. Etter fem dager kollapset jeg, lyd- og lyssky, svimmel, kvalm, som om jeg var både bakfull og sjøsyk. Jeg så to halvmåner på himmelen.

Svimmel og desorientert

Jeg kom ikke gjennom til fastlegen på grunn av korona, så jeg ringte Volvat, og de sa det trolig var hjernerystelse, og at jeg skulle ta det med ro i to uker. Det fine, varme vårlyset stakk skarpt i øynene. Alle lyder var så urovekkende høye. Det blir sikkert bedre neste uke. Barna mine var hos fedrene sine. Jeg lå i det mørkeste rommet i leiligheten min. Utenfor var Oslo stengt ned. Vi skulle være forsiktige med å se hverandre på grunn av smittefaren, men noen få venner kom med mat til meg. Vi lo av at jeg kalte bestikkskuffen for gebisskuffen, og da jeg ville si noe om retorikk, kom jeg ikke på hva ordet var, bare at det minnet litt om ordlyden i graffiti. Så mye å følge med på i en annens ansikt – og samtidig forsøke å få med seg hva de sa. Jeg måtte legge meg og hvile etter tjue minutter. Neste uke blir nok alt bra igjen.

Jeg er i et langvarig svev og orker nesten ikke å møte noen.

Samtidig stupte boligpriser og aksjekurser. Dagene gikk. Ukene gikk. Men jeg ble ikke bedre. Og smitten i verden gikk amok. Hver gang jeg følte meg bedre og forsøkte å oppføre meg som før, forsto jeg grunnen til at man skal ta det med ro etter hjernerystelse: Jeg skulle ta på meg sko og satte meg på gulvet. På vei opp dunket jeg bakhodet i bordkanten bak meg. Eller jeg skulle støvsuge og så ikke radiatorknotten som stakk ut da jeg skulle sette inn stikkontakten. Kakk. Jeg var uten dybdesyn og så svimmel og desorientert at jeg slo meg i hodet på de merkeligste måter, i speilrammer, hyllekanter, stolper og dørkarmer, og på en eller annen måte klarte jeg å brase inn i andres spisse kroppsdeler, albuer og knær. Hver gang jeg slo meg, var det som å ramle ned i bunnen av stigespillet og på nytt begynne å klatre seg sakte opp igjen. Jeg skammet meg over å være så klumsete at jeg ikke turte å fortelle om at jeg slo meg. «Har du kakket hodet igjen?» «Hva med å få deg en sånn polstret sak fra hjelpemiddelsentralen?» Ja, jeg tok faktisk på hjelm når jeg støvsugde, for jeg hadde ingen romfølelse, forsto ikke om veggen var langt borte eller nærme. Om nettene hadde jeg de villeste drømmer.

Jeg bestilte lystette persienner fra en gardinbutikk og ble så brakt ut av fatning av lysstrimene som presset seg inn i rommet langs vinduskarmen, at jeg ringte butikken og tok meg i å være høylytt sint over at det ikke var totalt lystett. Ingen hadde fortalt meg at hjernerystelse kan føre til at hjernen ikke klarer å dempe inntrykk og følelser. Jeg lå rett ut og gråt.

Enda jeg for lenge siden har truffet et valg om at jeg aldri skal ta livet av meg, så jeg for meg forskjellige måter å dø på. Vinderen psykiatriske ville ikke legge meg inn, men jeg fikk komme dit og snakke, og jeg fikk et telefonnummer jeg kunne ringe når som helst. De sa at jeg ikke var den første med hjernerystelse som kom dit. Jeg forsøkte å være sammen med barna, men jeg klarte nesten ikke å stå på beina. Det eneste jeg ville, var å gjemme meg og lukke øynene, ligge helt stille på et stille sted. Gode venner hentet meg og passet på meg noen uker, lagde mat til meg, masserte føttene mine. Pappa kom og gikk turer med meg. Vi klemte ikke, men det var så fint å gå sakte gjennom en skog med ham, trærne var så veldig grønne, og hvitveisen så veldig hvit og himmelen så veldig blå og ryggen hans så trygg. Etterpå sov jeg som et barn. Men mine egne barn hadde jeg ikke kraft til å møte.

De skarpe lydene var uutholdelige.

Som et barn på fem

Da smittefaren avtok i løpet av våren og sommeren, kom jeg meg til kiropraktoren min og en optiker. Jeg fikk øvelser for balansen og synet. Jeg gikk mange langsomme turer, og noen dager våknet jeg og følte meg helt fin. Ikke fyllesyk. Ikke svimmel. Jeg forsøkte å hente i barnehagen, men datteren min var så sint på meg fordi jeg hadde vært lenge borte fra henne. De skarpe lydene var uutholdelige. Jeg unngikk alle konfrontasjoner og ble som en dumsnill tante som kjøpte seg ro med boller og leker. Jeg forsøkte å jobbe litt, men det jeg leste, festet seg ikke. Det jeg hørte på radioen, festet seg ikke. Jeg hadde ikke noe å feste det til. Det var som et stort tomrom i meg. Jeg svever, tenkte jeg. Jeg går forbi mennesker jeg kjenner litt, men jeg husker ikke hva de heter. Det dannes ikke kart. Jeg er i et langvarig svev og orker nesten ikke å møte noen, tenkte jeg, enda det eneste jeg ville, var å være nær noen. Men ingen skulle være nære på grunn av covid-19.

Og barna mine, som jeg burde vært nær, klarte jeg ikke å være der for. Jeg tenkte på at romanen jeg ga ut i fjor, var omvendt virkelighetslitteratur. Jeg skrev om en kvinne som mister kontakten med barnet sitt. Og nå var det meg som nesten ikke så barna mine. Jeg kunne føle meg litt bedre og kjenne energi og ville lage middag til dem. Så jeg ordnet det så de skulle komme, handlet inn mat og drikke og ble ivrig, tok med urter og iskrem til dessert i handlekurven, og jeg var meg selv igjen en stund mens jeg plukket varer. Men ute på gaten med posene var jeg brått utslitt, jeg klarte ikke å bære to poser med mat. Jeg sto på gaten og gråt og tenkte at jeg ser kanskje ut som en kvinne i førtiårene, men akkurat nå er jeg mer som et barn på fem som er alene og som ikke burde vært det, og jeg kan ikke spørre noen om hjelp, for vi skal holde avstand. Jeg måtte gå tilbake til butikken og si at sønnen min kom og hentet posene senere. Sekstenåringen hentet mange poser for meg hele sommeren og høsten i fjor, og støvsugde for meg. Jeg stilte ham det samme spørsmålet flere ganger uten å få med meg svaret. Jeg sa at jeg kom til å bli bra igjen, men jeg visste etter hvert ikke om det var løgn. Jeg tenkte at han hørte det på stemmen min, at jeg var helt ute.

Den verdenen jeg har våknet til

Ti måneder skulle det ta å bli bedre. I dag, mot slutten av januar 2021, er jeg fremdeles sykemeldt. Men jeg begynner å våkne opp på en litt mer varig måte. Det er en stund siden jeg har kakket hodet i noe. Jeg kan være litt mer mamma igjen. Jeg kan ta ut av oppvaskmaskinen uten å måtte hvile etterpå. Jeg våkner ikke hver dag og føler meg bakfull og sjøsyk. Jeg har fått lyst til å jobbe og venner øynene til skjerm. Jeg bærer poser fra butikken. Lager middag. Følger og henter i barnehagen. Jeg har begynt å lese Brødrene Løvehjerte for datteren min. Og den verdenen jeg har våknet til, minner urovekkende mye om de ville drømmene mine. Trump-tilhengere på Capitol Hill. Og nye muterte virus. Ustadig aksjemarked. Viltvoksende boligmarked. Gode og dårlige vaksinenyheter om hverandre. Antakelser. Uro. Ingen vet hva som skjer. Jeg har aldri følt meg så i takt med verden. Like uforutsigbar i formen.

Jeg slo meg i hodet på de merkeligste måter, i speilrammer, hyllekanter, stolper og dørkarmer.

Hva skulle jeg gjort uten familie og venner som har hjulpet meg? Men i Norge kan jeg være så dårlig i nesten et år uten å måtte selge leiligheten, siden vi har et system som hjelper meg. Og jeg tenker på alle dem som jobber, alle legene, alle helsearbeiderne, alle søppeltømmere, bussjåfører og andre som holder alt gående. Hender som løfter og holder.

Det finnes 191 synonymer til «arbeide», leser jeg på nettet, nå som jeg skal øve meg på å være på nett igjen. Så mange fine ord jeg finner: bale, feie, kave, nisy, sjaue, vede, base, idke, koke, onne, stie, veve, duge, ivre, lage, pæle, stri, yste, elte, mase, sage, ta i, ørke, agere, bruke, fikse, gnure, hurve, kjave, ordne, potle, drifte, kaltre, kløtre, snekre, strebe, trelle, treske, klamse, kryste, starve, svette, herske, klemme, presse, stemme, trekke, tråkke … Jeg tenker på alle som er permittert, som ikke får utført arbeidet sitt. Jeg leser også at over halvparten av dem som er sykemeldt i mer enn et halvt år, ikke kommer tilbake til jobb. Jeg blir redd av å lese det. Og jeg merker hvor treigt det går når jeg prøver å jobbe med romanen jeg så vidt var i gang med før skaden. Hvor liten kapasitet jeg har. Etter ett kakk i toppen av hodet.

Tankene mine får feste et sted

Er alle senvirkningene bare psykiske og mentale, har jeg lurt på. Men dette avkreftes av dem som jobber med folk med hodeskader. Både kiropraktoren jeg går til, og legene på hodeskadesenteret på Ullevål, sier at det kan ta tid. Hvis man ikke kommer seg etter et par uker, kan det ta et halvt år, et år, kanskje mer for å bli helt frisk, med langsom opptrapping av jobb. Jeg begynner å savne å skrive noe mer enn å rable ned noe jeg etterpå ikke husker hva var. Og da jeg ble spurt om jeg kunne skrive et essay for Ny Tid om å være ute av verden eller satt ut av spill, tenkte jeg at det var en fin start på det motsatte. Et par tusen ord, bare. Det virker overkommelig.

Foto: Ramsdal Og Pixabay

Jeg har skrevet litt hver dag i over en uke nå. Jeg skriver i tjue minutter, og når det stikker i øynene, tar jeg pause, går en tur. Så skriver jeg litt mer, og det er som om tankene mine gjennom skrivearbeidet får feste et sted. Den pågående dialogen jeg har med meg selv, får en retning. Det dannes forbindelseslinjer til andre ting jeg har skrevet, lest og tenkt. Det å skrive kobler psyken og kroppen. En tankerekke jeg ikke fikk til å stemme i går, får sin forklaring i dag. Og i morgen vil det kanskje komme en tittel basert på noe jeg kom på i dag.

Fraværet fra å skrive har gitt meg større forståelse for hva skrivearbeidet gjør med meg, og denne erfaringen er sikkert overførbar til alle typer arbeid. Fravær fra arbeid er også et fravær fra de lange pågående prosessene som knytter oss til andre og til verden på en virksom måte. Og nå forsøker jeg. Et essay. Et forsøk på å koble seg på igjen via en deadline. Teksten skal bli gjennomlest. Jeg skal få den tilbake og rette den opp. Den skal gå gjennom korrektur, settes, trykkes og sendes ut i postkasser. Jeg skal få laget en faktura, og jeg skal krysse av hos NAV at jeg har jobbet noen timer denne måneden.

Hanne Ramsdal
Ramsdal er forfatter.

Relaterte artikler