MILJØ: For mange er grønne energiløsninger bare en ny måte å tjene penger på, hevder regissør Jeff Gibbs.

Kolle er redaksjonssjef i Ny Tid.
Email: iril@nytid.no
Publisert: 2020-04-22
Planet of The Humans
Regissør: Jeff Gibbs
Michael Moore (produsent)
(USA)

Regissør Michael Moore, kjent fra en rekke omdiskuterte tv-serier og filmer som Bowling for Columbine (om våpenbruk i USA) og Fahrenheit 9/11 (om Bush-administrasjonens krigføring i Afghanistan og Irak) har nå sluppet sin nyeste film Planet of The Humans, gratis ut på YouTube. Utgivelsen klaffer med 50-års jubileet for Earth Day 22. april – midt i korona-pandemien.

Filmen er regissert av Jeff Gibbs, med Moore som eksekutiv produsent. Gibbs er miljøforkjemper og en mangeårig samarbeidspartner av Moore – og produsent på blant annet Bowling for Columbine.

«Miljøbevegelsens katastrofale valg»

Planet of The Humans ser ifølge vaskeseddelen på hvordan miljøbevegelsen «har tapt kampen gjennom velmenende men katastrofale valg, som troen på at solcellepaneler og vindmøller vil berge oss, ved å gi etter for interessene til investorer og selskaper på Wall Street.» Filmen ble vist på Traverse filmfestival i fjor og vakte en viss oppsikt i USA, med fornyet kritikk (blant annet fra The Guardian) nå som filmen ble sluppet på YouTube.

Michael-Moore-Jeff-Gibbs-Ozzie Zehner-planet-of-the-humans
Debatt etter visning av Planet of the Humans

Planet of The Humans viser eksempler på hvordan grønne løsninger ikke nødvendigvis er så grønne: Vindenergi krever store mengder kobber og sjeldne mineraler. Solenergi blir kritisert for dens avhengighet av karbon og kvarts til konstruksjon av solpanelene. Både vindmøller og solcellepaneler består av komponenter som ikke kan gjenvinnes, som eksempelvis fiberglassblandingen som benyttes til vindmøllebladene.

«Jeg oppdaget at de nye teknologiske løsningene bare var en ny måte å tjene penger på», sier regissør Gibbs om filmen til Associated Press (AP), og erkjenner at filmen vil være «en vanskelig pille å svelge» for mange.

Alle vil ha en bit av den grønne kaken

Gibbs har filmens lavmælte fortellerstemme, i motsetning til Michael Moore som foran kamera fremstår som mer bajas og med heftigere engasjement i egne filmer (her ser vi ham ikke foran kameraet). Gibbs er mer i tråd med filmens alvorlige budskap og omtaler en yngre utgave av seg selv som «treehugger». I voksen alder ble han som miljøengasjert borger opptatt av fornybar energi. I starten av filmen ser vi ham delta på en «Solar festival» for miljøet der alt på festivalen skal være drevet av solenergi, men som måtte ty til dieselaggregater for å få nok strøm da regnværet kom. Til slutt måtte festivalen koble seg til det vanlige strømnettet.

Deretter går det slag i slag med Barack Obama og Al Gore, om hvordan den grønne energirevolusjonen tok til. Fra offentlig støtte i USA til ivrige banker og investorer som Richard Branson som gjerne vil ha en bit av den grønne kaken. Branson blir i et intervjuklipp spurt om Gore er en profet (Prophet) – «How do you spell prophet», svarer Branson og ler. Han lar ordet uttales som «profit».

Og dette handler også filmen om, hvordan ulike grønne organisasjoner finansieres (det er amerikansk storkapital bak), at Al Gore lener seg på finansiering fra fossil brensel-industri. Det er mange eksempler og antydninger, men overfladisk. Og er det riktig å kritisere enhver grønn innsats utelukkende fordi finansieringen bak er kullsvart? Hva er alternativet?

El-BILENE lades fra strømnettET, som er 95 prosent kulldrevet.

Elektriske biler drevet av kullkraft

Vi ser Gibbs delta på lanseringen av en ny elektrisk bil fra General Motors hvor han spør hvilke strømkilder som lader bilen. «Strømmen kommer fra kraftleverandøren i Lansing», sier presseansvarlige hos GM. «Det er vel litt kull … jeg tror de bruker naturgass», fortsetter hun usikkert. Peter Lark fra Lansing Board of Water & Light forteller at det ikke er mulig å lade elbiler med sol- eller vindkraft. «Bilene lades primært om natten, da er det jo ikke sol. Og om natten avtar også vinden. De lades fra vårt strømnett, som er 95 prosent kulldrevet», sier han.

Hos strømleverandøren vises det frem et solcelleanlegg. Det ser imponerende ut, men kommunens representant innrømmer at det ikke leverer strøm til mer enn 10 husholdninger. En gjennomgående tråd i filmen er hvordan man gjerne vil, men ikke får til, 100 prosent grønne løsninger – eller at løsningene har for dårlig effekt med dagens teknologi. Og i kjølvannet av subsidierte grønne anlegg har vi nå fått enorme solcellekirkegårder med ødelagte paneler, speil og nakne ørkenområder samt vindmøllekirkegårder som står stille i vinden fordi de er et mareritt å fjerne og resirkulere.

Vindmøller
Vindanlegg holder bare et par tiår, forteller filmen. Noen lar dem forfalle.

Er det miljøvennlig å hogge ned frisk skog?

Gibbs forteller til Associated Press hvordan han i mange år forsøkte å få med seg miljøorganisasjoner til å støtte filmen økonomisk, men ble avvist – før han kontaktet Moore. Gibbs og Moore håper at filmen vil inspirere folk til å tenke annerledes og finne nye løsninger, selv om budskapet er nedslående. Jeg er usikker på om de lykkes.

Gibbs forsøker å rekke over alle tenkelige grønne energiformer, deres finansiering og hvor gode/dårlige løsningene er. Filmen hadde tjent på å holde seg til et par temaer, for eksempel biomasse, og gått dypere inn i dette. Det er ikke noe nytt at elbiler må lades med “skitten strøm” eller har miljøfiendtlig fremstilte komponenter. Derimot var det nytt for meg at noen biomassefabrikker benytter opphugde bildekk for å få nok varme i produksjonen, med de utslipp det medfører.

Flere biomasse-fabrikker er nødvendig for å ersatte ett kullkraftverk. Det betyr at man må beslaglegge store landområder og hogge ned skog. Er det virkelig mer miljøvennlig å hogge ned frisk skog for å lage biodrivstoff? Og hva med treflisproduksjonen? Det brukes ikke bare rester fra skogindustrien (som er meningen), men det hogges ned frisk skog i tillegg. Hvor stor andel av produksjonen består av frisk skog? Det blir ikke besvart, og er et av svært mange spørsmål jeg stiller meg etter å ha sett filmen.

Nedhugget skog
Er dette den grønne fremtiden, at mennesket ødelegger habitater? Skjermdump fra filmen.

En umulig oppgave

Det er rett og slett en umulig oppgave å ta for seg alle tenkelige energiløsninger og gå i dybden på subsidier, finansiering, politiske koblinger, samt miljøaspektene ved hver enkelt av dem og samtidig ta for seg miljøorganisasjonene (og deres fiansiering) i løpet av filmens spilletid. Her skulle Moore som eksekutiv regissør tatt grep.

Det blir mange påstander og skraping på overflaten, og det ene eksemplet slår ihjel det neste  – få blir stilt spørsmål eller stilt til ansvar, mye informasjon blir hengende i luften. Jeg skulle gjerne sett noen forsvare bruken av biomasse-fremstilt brensel (og ødelagte skogområder) i stedet for petroleumsbasert drivstoff, eller en fagperson gå i dybden om biodrivstoff.

Filmens avsluttende sekvenser handler om hvordan mennesket fordriver dyr fra deres naturlige habitat, fordi vi anlegger plantasjer for biodrivstoff eller bygger nye fabrikker, alt for å opprettholde vår planetødeleggende levestandard.

Mennesket er Jordens største trussel, og overbefolkning og overforbruk er også noe filmen såvidt rekker innom. Dessverre uten å gå i dybden også der. Resultatet er at man blir motløs av å se filmen. Det er åpenbart at vi ikke kan fortsette med overforbruk og befolkningsvekst. Men vi skal ikke se oss blinde på grønne løsninger, kaste rause subsidier etter dem uten krav til oppfølging og omfavne dem uten å være kritiske til deres miljøpåvirkning. Til syvende og sist fungerer filmen kanskje best som et velment, dog litt sprikende og ufullendt bidrag til debatten om det grønne skiftet.

Filmen er tilgjengelig gratis på YouTube i 30 dager. Se den her (engelsk tekst):

[ntsu_youtube url=”https://youtu.be/Zk11vI-7czE” width=”520″]

Filmen er 1t40 minutter, den første versjonen av denne omtalen var
basert på de første 43 minuttene. Saken ble oppdatert 30.4.
Planet of the Humans hjemmeside

 

 

Abonnement kr 195 kvartal