Ett år før min far døde, skrev jeg i dagboken «pappa er gammel». Han var 54 år og hadde nettopp kjøpt et hus på en øy i Vestfold. Med dette ønsket han både å «begynne på nytt» for å se fremover, og å «reise tilbake» til det han savnet fra sin barndom: saltvann, fiske og båtliv. Han hadde mange ganger gjennom livet søkt å finne «hjem», fysisk så vel som mentalt. I dette lå et håp om å finne ro. Som forfatter appellerte han i særskilt grad til unge mennesker og hørte slik «fremtiden til». Men også fordi han talte om en kommende verdensrevolusjon og en mer rettferdig tidsalder. Likevel hadde han en sterk åre av nostalgi. Jeg tenker på begrepet i dets opprinnelig betydning: som en smertefull hjemlengsel. Det henviser til en dragning mot en fortid som ikke faktisk tilsvarer realitetene, men en skapt forestilling ut ifra den lengtendes behov.
Min far romantiserte ikke sin barndom, tvert imot, men han mytologiserte deler av den. Han hadde negative minner som ofte ble gjentatt – de handlet om ensomhet, angst, skam. Dette, samt to hendelser ble særlig poengtert som bekreftende og livsavgjørende for hans selvfølelse og skjebne: et selvmordsforsøk som 13-åring, og lesningen av en bok om konsentrasjonsleiren Oranienburg et par år senere. Flere steder sier han at barndommen dannet grunnlaget for alt han skrev. Han siterer romantikkens poet William Wordsworth (og Freud) på at «gutten er mannens far».
En kjempende intellektuell
Det er også andre bilder fra oppveksten i Kristiansand som kommer til syne i forfatterskapet: sjøen, holmene, krabbefangst, lukten av tang og tare. Dette var gode minner han snakket om. Siden han la så mye vekt på lidelse (gjennom forfatterskapet og etter hvert stadig mer i privatlivet), vil jeg tro at hans lengsel etter det gode kanskje ble desto større. Han ønsket oppriktig å skape et mer harmonisk liv for seg selv og oss døtre ved å flytte fra «byen Phyton», der han aldri fikk være i fred. Han ønsket å skrive motsatsen til «Bestialitetens historie», fortellinger om dem som hadde bekjempet urett, som hadde ofret eget liv for andre, for – som han sa: Likesom ondskap og vilje til å herske over andre er en del av menneskenaturen, så er det motsatte et større mysterium.
Min fars siste år var preget av sykdom og alkohol. Jeg så at han ikke klarte å ta vare på seg selv. Han var utslitt, men snakket om alt arbeidet som lå foran ham og hvor sterk han egentlig var – noe jeg skjønte dreide seg om fornektelse og selvbedrag. Hans identitet var som kjempende intellektuell, hans liv var avhengig av evnen til å skrive.
Jeg vokste opp med en far som lærte meg at eventyr, myter og fortellinger har en
legende kraft.
På slutten arbeidet han med en selvbiografi; i denne forsøker han å nærme seg gutten han en gang var. Han spør hvorfor livet antok formen det gjorde. Men på denne tiden var han for syk til virkelig å kunne gå tilbake og inn i det som hadde vært; han fant ikke nye bilder, minner eller flere perspektiver. Fortellerstemmen går i sirkel og har problemer med å samle seg. Jeg tenker på det han skrev og sa, at sannhet er grunnlaget for åndelig frihet – som var avgjørende for ham. Han gjentok også at «løgn skaper sykdom». Slik jeg minnes, og leser ham, klarte han ikke å konfrontere og erkjenne den han var blitt; klarte ikke å møte sitt eget blikk i speilet (et motiv han som yngre var i stand til å behandle). Derfor kunne han heller ikke skrive selvbiografien sant og ærlig, som var målet, og heller ikke slutte å drikke, velge livet.
Skuespillet om ridder Georg
Det siste året han levde, var jeg 14 år. Unge jenter ønsker å se opp til sin far og beundre; barnets behov for bekreftelse fra den voksne bunner i en naturlig dragning mot gjensidig kjærlighet. For meg, som tenåring, ble det en indre konflikt – siden jeg opplevde svik og skam knyttet til pappa. Men det ligger i menneskenaturen å finne strategier. Jeg ble forelsket og projiserte min lengsel mot en annen som indirekte kunne knyttes til ham, som var trygt fordi det var distansert.
En eldre klasse på Steinerskolen spilte skuespillet om Georg som dreper dragen. Det bygger på en legende om ridderen som befrir en landsby som har måttet ofre sine jomfruer. Det ble sagt at ridder Georg ble hjulpet av erkeengelen Mikael; en figur som har en vesentlig plass i det antroposofiske verdensbilde og pedagogikk, og som inngår i middelalderens og kirkens helgenkult. Han er en sammensatt skikkelse og avbildes både med lansen hevet over Lucifer – som han beseiret, og med vektskålen der han veier det onde mot det gode. Han er både riddernes og de sykes beskytter, og feires den 29. september (i Norge kalt mikkelsmesse). Han leder de rettferdige og skal føre den siste kamp mot Satan.
Min far (som hadde vært en aktiv antroposof) var svært opptatt av Mikael. Han er en viktig figur i forfatterskapet. Han identifiserte seg med ham og påpekte at han selv var født i Mikaels tid: høsten. Jeg så forestillingen på skolen mange ganger, og var intens betatt av ham som spilte ridder Georg. I brev skrev jeg til pappa om hvor fantastisk det var, og vi delte tanker om både myten og kunstens legende kraft – noe jeg selvfølgelig var for ung til å forstå rekkevidden av.
Pappa visste at jeg bekymret meg for ham, og at flere gjorde det. På denne tiden hadde jeg fått flere brev fra min farmor som appellerte til meg, den eldste og fornuftige, om å forsøke å snakke med Jens, formidle at hun engstet seg for hans helse: «Han er jo svært nervøs.» I pappas begravelse hadde jeg et postkort som Georg-skuespilleren hadde sendt meg, dette tviholdt jeg på hele dagen, som et magisk objekt.
Å ta sitt eget «jeg» i hånden
I dag er jeg eldre enn min far ble, og ser hans liv og diktning med et blikk preget av både det jeg opplevde med ham, og av erfaringer gjennom eget liv. At jeg har jobbet med film, ble litteraturviter og dramaturg, henger sammen med at jeg vokste opp med en far som lærte meg at eventyr, myter og fortellinger har en legende kraft. Når pappa leste for oss barna, var det et nærmest hellig ritual, og mange av mine beste minner er knyttet til dette: spenning, humor og utforskning av fremmede steder og skikkelser.
Når man har et sterkt forhold til kunst og litteratur, kan ensomhet og følelse av utenforskap mildnes. Jeg opplevde å komme fra en «annerledes» familie – og at jeg på et vis var «merket» på grunn av den offentlige rollen min far hadde: Jeg selv ble forminsket. Jeg så at han på mange måter var «en fremmed» og forsto at dette hadde fulgt ham siden barndommens som en sterk følelse av både ensomhet og «hjemløshet».
Ensomhet er et sentralt motiv allerede i den første korte romanen Hertug Hans em>#. Fortellingen er historisk basert og omhandler året 1602, da den unge dansk-norske hertugen – som har en depressiv lidelse – dør. Han «passer ikke inn» i rollen han er tildelt, med sitt altfor følsomme sinn og sin hang til å gråte. Her opptrer Mikael-motivet, men også et annet som er viktig: det å finne «en bror» i et sjelelig felleskap. I boken møter vi flere ensomme skikkelser – og i noen av situasjonene de møtes, oppstår det en «broderlig» samhørighet.
I Jonas fra 1955 skildres en ensom gutt som rømmer fordi han skal flyttes til «Idioten» – en skole for dem som er «annerledes». Det står at Jonas ser dem ta av fra veien der skolebarna går; og det er som om de «går ut av verden». Jonas har pleid å ha gode stunder med sin far; når de går til havnen, hånd i hånd – et gjentagende bilde – ser de utover. Faren forteller om sitt liv som sjømann og om fremmede havner, og Jonas «ble bror med alle disse luktene». Det er altså ikke tilfeldig at han rømmer til et skip. Her blir han tatt hånd om for så bokstavelig talt å bli «leid» tilbake hjem og videre til en «god» skole der barna ikke blir vurdert ut ifra byråkratiske mål. Her får han holde sin høyt elskede lærer i hånden, blir glad og trygg. Den siste romanen, Haiene fra 1974, avsluttes med disse ordene: «Jeg sto med Pats brune neve i hånden og mitt eget urolig hjerte i brystet.» Dette ser jeg som et bilde på min fars egen lengsel etter faktisk å ta sitt eget «jeg» i hånden: gutten og mannen forenet. Diktet «Mitt hjerte» handler om at det foreldreløse hjertet – en fattiggutt som «har hverken hjem eller sted å bo» – blir tatt i hånden av diktets «jeg».
Blåmenn
I Blåmann fra 1959 fortelles det om oppveksten til Sem Tangstad, et barn som lever i sin egen verden, der det eneste som betyr noe, er et oppslagsverk med avbildninger av verdenskunsten. Disse tegner Sem av. Dette er en kunstnerroman med selvbiografiske elementer, ikke minst gjelder det beskrivelsen av horoskopet som stilles for Sem. Her står det om den store ensomheten og uroen som kjennetegner ham. Også i Hertug Hans spiller horoskopet en viktig rolle. Min far trodde at astrologi kunne fortelle om menneskers legning og liv; han hadde et sterkt behov for mening – og for å holde fast i et verdensbilde der hvert menneskes liv er del av en større plan. Som han skrev: «Det må være en mening i galskapen.»
At romanen om Sem heter Blåmann, virker noe merkelig gitt den påfallende røde fargen på hans hår. Men dette er et personlig «tegn», en «kode»: Min far var mørk og svarthåret. På klassebilder fra hans barndom er det åpenbart hvordan han skiller seg ut. Hans utseende «avslørte» hans fremmedfølelse, som gjaldt både innad i familien, på skolen og i byen (da han reiste til Oslo som 20-åring, la han umiddelbart av seg dialekten). Han snakket om «jødisk blod», som hadde vært et tema i familien. At hovedpersonen Sem er rødhåre, kan peke mot et jødisk opphav, siden de askenasiske jødene kjennetegnes gjennom rødt hår. Det knyttes dessuten til Judas, en skikkelse min far skrev om allerede i sin første diktsamling, og «svikeren» er en gjentagende figur (som han åpenbart identifiserte seg med). En annen tradisjon, som peker konkret på navnet «Blåmann» (og forfatteren) er den norrøne; i denne ble mørkhudede kalt for «blåmenn».
Nord-Afrika
Etter at min far brøt med den antroposofiske bevegelsen, reiste han sydover og oppholdt seg lenge i Italia, hvor han utseendemessig kunne gli inn og dessuten føle seg «hjemme» i kulturen. Selv om han i min oppvekst snakket lengselsfullt om landene rundt Middelhavet, følte han en stadig større ambivalens og avstand til den europeiske historien. Dette skriver han om i «Bestialitetens historie» og i siste del, Stillheten oppholder fortelleren seg i et nordafrikansk land – her føler han seg «hjemme». Min far var på reiser i Tunisia og Algerie, der han opplevde en enda større ytre likhet enn i Sør-Europa – og disse turene opplevde jeg at han hadde stor glede av. Han kjøpte klær og hatter til både seg selv og oss.
Da jeg som voksen selv kom til et nordafrikansk land, fikk jeg en sterk opplevelse som fulgte meg da vi kjørte buss til hotellet: Alle menneskene kunne være søsken av min far. Den første natten på hotellet sov jeg lite, for det var «et syn» som oppsto i rommet: I lenestolen i hjørnet satt pappa og smilte. Han uttrykte at han hadde funnet ro, funnet sitt hjem. Da minareten begynte å forkynne dagens første bønn, sto jeg opp og gikk ut i gatene, jeg følte meg rolig, åpen, og merkelig lite «fremmed».
(Du kan også lese og følge Cinepolitical, vår redaktør Truls Lies kommentarer på X.)
