20 år har gått siden den USA-ledede invasjonen av Irak i 2003 og Saddam Husseins fall. I oktober 2022 samlet tusenvis av unge menn og kvinner seg på al-Tahrir-plassen midt i Bagdad for å markere treårsjubileet for den største ungdomsdemonstrasjonen i Iraks historie, som fant sted i 2019. De demonstrerte mot kaos, korrupsjon og konflikter som fulgte i kjølvannet av den amerikanske invasjonen.
NY TID har møtte filmregissøren Karrar Al-Azzawi (og hans produsent Jørgen Lorentzen, se undersak), som er født i Bagdad, men endte opp i Norge som flyktning og asylsøker. I løpet av sine fem år i asylprosessen laget han kortfilmen Just Crumbs (2016) og organiserte den internasjonale fotoutstillingen Forgotten, som ble vist i flere europeiske land med det formål å øke bevisstheten om flyktningsituasjonen i verden.
I Milano, hvor hans første dokumentariske langfilm, Bagdad on Fire, ble vist på festivalen Visioni dal Mondo, satte vi oss ned for å diskutere forsøket på en revolusjon eller endringer i Irak. Hva var motivasjonen hans for å lage filmen?
«Jeg var med på disse demonstrasjonene i 2014 og 2015. Jeg er fra Bagdad. Jeg har vært med på å organisere og demonstrere. Siden den gangen har jeg ønsket å vise og fortelle hva som skjer. Og i 2019 begynte demonstrasjonene igjen. Jeg måtte fortelle min generasjons historie. Vi er den glemte generasjonen i Irak, ungdommen, og jeg ville spesielt fortelle den fra de irakiske kvinnenes perspektiv.»
«Da ble jeg nødt til å dra. Jeg hadde ikke noe annet valg.»
Hvorfor måtte han flykte fra landet sitt? «Jeg måtte flykte fra Irak i 2016. Delvis fordi jeg deltok i demonstrasjonene i 2015, men også fordi jeg diskuterte ulike temaer med ungdom og gjorde dem oppmerksomme på hva det vil si å være fri – fremfor å bli ledet av religiøse ledere og andre. Det skapte mer enn ett problem for meg, så jeg ble truet av militsen. Da ble jeg nødt til å dra. Jeg hadde ikke noe annet valg.»
Den kvinnelige hovedpersonen
Azzawi regisserte Bagdad on Fire (se nrk.no) om demonstrasjonene og forsøket på revolusjon. En av demonstrantene var 19 år gamle Tiba Fadhil, som er filmens hovedperson. Hun kaller seg demonstrant og revolusjonær. Den unge irakiske kvinnen ble født i Bagdad i 2000. På spørsmål om hva hun ønsker seg av revolusjonen, svarer hun: «Hjemlandet mitt!»
Filmen følger Tibas forvandling etter å ha vært utsatt for tvangsekteskap og overgrep til å bli en ung kvinne som kjemper for sine rettigheter. Hun vil studere og ha en selvstendig jobb, kjempe for demokrati og for at hennes generasjon skal være sammen på en annen måte enn foreldrene. Som en av lederne for demonstrasjonene i 2019 velger Tiba å fortsette kampen for frihet, et nytt Irak og en bedre fremtid – selv om hun er traumatisert og deprimert.
Hvorfor valgte Azzawi en kvinnelig hovedperson? spør vi. «Jeg valgte en kvinnelig hovedperson i filmen min fordi irakiske kvinner, muslimske og arabiske kvinner, blir feilrepresentert i media generelt. For når du tenker på irakiske kvinner, tenker du på henne, du vet, iført svart, gjemt hjemme, uten stemme, uten rettigheter, uten valgmuligheter, uten noe som helst. Men det er faktisk det motsatte, selv om du også har dette. Det er så mange kvinner som kjemper for rettighetene sine nå. Det ville jeg vise.»
Azzawi legger til: «Drømmen min er å se irakiske kvinner og menn frie og frigjort. Der alle har ytringsfrihet og de samme mulighetene. Tiba og jeg deler den samme drømmen. Vi vil se et Irak fritt for religiøs kontroll og militsgrupper. Forvandlingen hennes fra misbrukt jente til en av lederne i ungdomsbevegelsen er svært inspirerende. Tiba og jeg har også samme barndom. Da USA invaderte hjemlandet vårt, Irak, var hun tre år gammel, jeg var ni.
Da jeg søkte etter hovedpersonen til filmen min i 2019, var jeg på jakt etter en sterk irakisk kvinne som var med i ungdomsdemonstrasjonene og ønsket å skape forandring i Irak. Jeg ville fortelle historien fra kvinnens perspektiv – men det var ikke lett å finne en irakisk kvinne som gikk med på å bli filmet. Da jeg møtte Tiba første gang, var jeg sikker på at jeg hadde funnet rollefiguren min. Med Tibas historie fant jeg noe som er veldig likt mange irakiske kvinners liv.»
Man kan lure på hva slags likestilling det er i Irak sammenlignet med for eksempel i Norge, der Azzawi nå har etablert seg: «Før, på 70-tallet, var Irak helt annerledes når det gjaldt likestilling mellom kvinner og menn, for kvinner var i posisjon, og de var ganske likestilt. Men så kom Saddam Hussein, og da endret dette seg. Etter USA-invasjonen måtte man begynne fra bunnen av.»
Bakgrunnen
Som Tiba sier i filmen, så de unge på hverandre mer som fremmede før, men kampen førte dem sammen. Men å demonstrere innebar en fare i Bagdad: «Hver dag står vi overfor en massakre. Vi dør!» Likevel tror hun at det finnes håp.
Azzawi forklarer: «I dette samfunnet, som hindrer blanding av kjønnene, sto unge menn og kvinner side om side i kampen for frihet og demokratisk endring. Denne generasjonen hadde fått nok av militser, korrupte politikere og utenlandsk innblanding. De ville at Irak skulle tilhøre dem.»
I 2019 slo Tiba seg sammen med vennene Yousif og Khader og tusenvis av andre ungdommer på torget for å demonstrere. De tre vennene startet et legeteam og tilbrakte dager og netter sammen i teltet sitt på Tahrir-plassen. I filmen ser vi at de ler, gråter, er vettskremt og utsetter seg for fare, og kjenner på ungdommens ønske om forandring – og vi ser de irakiske kvinnenes styrke.
Men hva skjedde i kjølvannet av den amerikanske invasjonen i 2003? Vi spør Azzawi: «Irak mistet så mye. Hvis du ser på situasjonen i Irak før 2003, hadde vi diktatoren Saddam Hussein. Men etter 2003 var det kaos på grunn av den amerikanske invasjonen. De ødela alle institusjoner og mye annet. Vi måtte begynne helt på nytt. De kom med ‘demokrati’, men vi fikk bare kaos og korrupsjon – politikere som bare ville stjele. Også de religiøse lederne var involvert i dette. Vi tror at de bare ville ha alt for seg selv. Disse gir ingenting til oss, det irakiske folket. Og etter 2003 fikk vi borgerkrig, konflikter mellom ulike sekter og så al Qaida, samt mange bilbomber overalt. Så kom ISIS. Jeg vil si at hovedproblemet var invasjonen. Det var her alt begynte.»
«De fredelige ungdommene bare synger, vifter med det irakiske flagget, sitter sammen, diskuterer, spiller musikk, skriver dikt. Myndighetene er ikke vant til det. De er så redde for dette.»
Revolusjon
Vanligvis er betegnelsen ‘revolusjon’ noe som hører fortiden eller idealister til – i dag vil folk heller oppleve reformer. Men ungdommene i Irak er målbevisst, de ønsker virkelig å forandre hjemlandet sitt. Med tanke på at ungdommen utgjør 70 prosent av befolkningen, er det kanskje ikke en så naiv ambisjon. Vi spør Azzawi: «Jeg tror revolusjonen er et svar fra drømmere. Men jeg tror at revolusjoner har en effekt, og at det kan endre seg, ikke på ett eller to år, eller kanskje ti år. Det tar tid, men jeg tror det er veldig nødvendig. Vi trenger disse drømmerne. Jeg tror ikke vi er naive. Vi ønsker å skape kreative endringer. Men steg for steg.
Folk er veldig bevisst nå, spesielt ungdommen, de vil ikke ha dette regimet lenger. Men vi har selvsagt fortsatt en lang vei å gå for å få til en endring, for å kaste ut regimet. Men selv militsen er nå redd for personlig å si at de er milits. Ikke som før, da de var stolte av det.»
Hva så med ikke-voldelige protester? Vil de ha noen effekt på myndighetene, sammenlignet med de mer voldelige? «Diktatorene og denne typen regjeringer er mer redde for fredelige demonstrasjoner og revolusjon enn for våpen og vold. De vet hvordan de skal bruke vold og hvordan de skal drepe folk. Men de vet ikke hvordan de skal gjøre motstand mot oss. De fredelige ungdommene bare synger, vifter med det irakiske flagget, sitter sammen, diskuterer, spiller musikk og skriver dikt. Myndighetene er ikke vant til det. De er så redde for det.»
«Hvis du ser på hva som skjedde under USAs invasjon av Irak, ønsker vi ikke denne typen innblanding. Jeg tror det er bedre å la oss være i fred.»
Irak har ikke vært alene om å protestere mot regjeringer i Midtøsten i dette århundret. Protester eller tilløp til revolusjon har forekommet i Egypt (den arabiske våren 2011), Tunisia, Syria og nylig med kvinnebevegelsen i Iran. Men i 2019 ble revolusjonen i Irak avbrutt av covid-19. Tiba var på al-Tahrir-plassen fra oktober til covid-19 inntraff i april. Men hvorfor var 2019 en langt større begivenhet? «Under den arabiske våren hadde vi også demonstrasjoner i Irak, og jeg var en del av dem. Vi har hatt mange forskjellige demonstrasjoner tidligere. Og vi bygger oss opp for hver gang vi demonstrerer, eller som vi liker å kalle det, utvikler oss. Det blir større og større. Demonstrasjonene i 2013–14 var mye mindre enn dem i 2019. Forhåpentlig blir de enda større om 1–2 år, kanskje snart.»
Hva med forhandlinger med myndighetene? «Vel, i Irak har vi forsøkt å snakke med myndighetene, og vi har hatt noen dialoger. Vi har hatt diskusjoner og møter med de ulike regjeringene vi har hatt. Men de fulgte aldri opp noe av hva de hadde lovet oss.»
Finnes det en vei videre å få representasjon i parlamentet? «Det er en svært liten andel av det irakiske folket som faktisk stemmer. Ved de to siste valgene var det under 40 prosent. Vi stoler ikke på politikerne eller partiene. Men i forbindelse med demonstrasjonene har noen unge mennesker faktisk etablert tre nye partier. De har nå seter i parlamentet.»
USAs invasjon
Et annet tema er hvordan fremmede makter kan påvirke et land til å gjøre endringer – hvis de ikke kan gjøre det selv. Enda demonstrantene i filmen sier nei til fremmede makter, spør jeg om Azzawi tror at hjelp kan komme utenfra: «Det er veldig sensitivt å snakke om utenlandsk innflytelse på landet vårt. Det kan være bra, og det kan være dårlig. Hvis du ser på hva som skjedde under USAs invasjon av Irak, ønsker vi ikke denne typen innblanding. Den ødela alt. Vi ønsker ikke utenlandsk støtte til militsene eller regimet i Irak. Jeg tror det er bedre å la oss være i fred – men kanskje støtte ungdommen slik at vi kan forandre oss innenfra.»
Hva med regimet og hvordan de samarbeider med utenlandske politikere? «Under demonstrasjonene ga statsministeren politiet og militæret tillatelse til å drepe demonstrantene. Samtidig hadde han et møte med mange utenlandske ledere, for eksempel Erna Solberg, som på den tiden var statsminister i Norge – mens vi ble drept i gatene.»
Vi snakker om demokrati, siden Vesten har flere problemer med kynisk egoisme og kommersialisme. Hva slags demokrati vil den irakiske ungdommen ha, spør vi. «Vi vil utvikle en forståelse av vårt eget demokrati, ikke importere det utenfra, selv om vi vil hente inspirasjon fra Vesten. Sør er annerledes. Vi vil for eksempel ikke ha kapitalisme. Vi vil ha mer solidaritet og at flere mennesker skal være likestilt. Vi vil ikke bare kopiere Vesten, for da har vi ingenting igjen av vår identitet, vår historie. Husk at Irak var den første sivilisasjonen i verden, med en rik historie – også med de første etablerte lovene i verden.»
Vi spør Azzawi hva frihet betyr for ham. «For meg er frihet å kunne gjøre nesten hva man vil uten å skade andre mennesker. Å kunne snakke, bruke stemmen sin, heve stemmen. Å bare være.»
Ikke å ha to biler, svarer vi, og han rister på hodet: «Nei, det er det motsatte. Frihet er også mye mer enn ytringsfrihet. Hva med friheten til å utdanne seg, uansett kjønn?»
Er det en grense for hvor mange av de drepte som bør vises i en slik dokumentar?
Film og vold
Film er et medium som kan påvirke folk. Men hva med mengden vold som kan eller bør brukes i en film – som under demonstrasjonene i 2019, der rundt 700 mennesker ifølge Azzawi ble drept? Finnes det en grense for hvor mange av de drepte som bør vises i en slik dokumentar før folk snur seg rundt, bedøvet av blod og lidelse? Bagdad on Fire viser bare to mennesker som blir drept: «Jeg tror ikke det er et spørsmål om hvor mange drepte vi viser. Jeg tror det dreier seg om hvordan vi viser det. For slik tenker du på den ene som blir drept på slutten av filmen – du har vært engasjert i ham og blitt ‘godt kjent’ med ham. Han er en av de tre hovedpersonene. Jeg tror han representerer de 700 som ble drept, for det er ikke et spørsmål om hvor mange som blir drept, men om hvordan du filmer.»
Som regissør retter Azzawi heller oppmerksomheten mot vennenes sorg: «Nettopp. Sorg, og du ser menneskene rundt den drepte, hvordan de påvirkes av det, og du hører refleksjonene. Du blir nummen hvis du ser for mange drepte – og hva så? Da har vi ikke plass til noe annet. I filmen forsøkte jeg også å vise at revolusjonen er mye mer – ikke bare frontlinjen, som sammenstøt med politiet og volden. Det finnes også vakre øyeblikk. Det er også et herlig fellesskap. Det finnes også lykkelige øyeblikk. Og det finnes romantikk. Det finnes kjærlighet.»
Kjønnspøsmålet
Norske Jørgen Lorentzen og selskapet Integral Film (som han eier sammen med Nefise Özkal Lorentzen) står som produsent bak Bagdad on Fire. Han er tidligere journalist og professor i kjønnsstudier ved Universitetet i Oslo og har produsert hele 17 filmer.
Siden Lorentzen har jobbet med kjønnsspørsmål, spør vi ham om valget av en kvinnelig revolusjonær som hovedperson i denne filmen – og om Irak har et typisk ‘maskulint’ problem? «Problemet er kvinneundertrykkelsen, som henger sammen med at kvinner har problemer med å bli respektert. Men også perspektivet menn har for å bearbeide sine følelser og være åpne om sin egen sårbarhet – noe som ofte er vanskelig. Selv om det er utgitt en bok som heter The Arab Man, er det vanskelig å snakke om den arabiske mannen som noe annet enn maskulin. Mange land i verden, deriblant også den arabiske verden og Midtøsten, har store problemer med sin maskulinitet. Dette kan føre til formell masochisme hvis man ikke aksepterer sin egen smerte eller lidelse.»
Kjønnsspørsmålet har blitt utviklet i produksjonen av filmen: «Kjønnsspørsmålet er en viktig del av filmen, og det angår meg fordi jeg alltid har kjempet for demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter. Da jeg ble presentert for prosjektet av Azzawi, fant jeg også ut hvor lite jeg vet om hva som har skjedd i Irak de siste årene.»
Hva med filmens etterliv? «For det første er følelser en veldig viktig del av menneskeheten. Og når du ønsker å trekke publikum inn i filmen, må du røre ved følelsene deres. Det er nettopp måten du kan identifisere deg med menneskene der på og føle etterpå at du vil støtte disse ungdommene videre i deres kamp for demokrati. Det er også en god film å bruke som undervisningsmateriale på videregående skoler for å få i gang engasjerte diskusjoner.»
