Da Gilles Deleuze og Félix Guattaris L’ Anti-Œdipe (på norsk Anti-Ødipus) – med undertittelen «kapitalisme og schizofreni» – utkom i 1972, var det med en frontispis av et maleri av Richard Lindner, «Boy with Machine». Bildet viser en litt tykkfallen gutt som mellom lubne fingre holder en liten hjemmesnekret maskin, nærmest et leketøy. Men bak ham pumper og durer en annen, større maskin, som den lille lekemaskinen er koblet opp mot. Den lille maskinen, som gutten stolt presenterer, er ikke blott et leketøy, men står i konstant maskinell utveksling med den store maskinen som inntar hele billedflaten bak ham.
At tidsskriftet Agora nå har viet årets første nummer til Anti-Ødipus, skyldes ikke bare bokens 50-årsjubileum i 2022, men også at verket, sett i lys av dagens politiske og informasjonskapitalistiske status quo, ikke har mistet noe av sin aktualitet. I vår samtids perspektiv fremstår Anti-Ødipus som nærmest skremmende profetisk: Teorien om ‘begjærsmaskiner’ har, i bokstavelig forstand, materialisert seg og funnet veien til hvermannsens bukselomme, lyser opp ansikter på T-banen i morgenrushet eller lar ivrige fingre løpe løpsk over glatte skjermflater. Smarttelefonene som i dag trollbinder alle og enhver, fra de yngste barna til de eldste pensjonistene, bekrefter bare ytterligere at begjær er ‘maskinelt’, og at markedskrefter og begjær er sammenvevd – virkelig to sider av samme sak. Som Matias Faldbakken skriver i The Hills (2017): «De kvadratcentimeterne skjermen utgjør, har på sett og vis fått en lignende funksjon som pengeseddelen – en alle tings fullkomne oversetter (…). Pengeseddelen og skjermen er i slekt. Skjermen er pengeseddelens vindu. Skjermen er kremmerens vindu.»
Alt er ‘maskinelt’
I det notorisk vanskelige – men samtidig også noe så sjeldent som uhyre morsomme – filosofiske verket Anti-Ødipus er, fremmes en polemisk kritikk av den freudianske psykoanalysens doxa-bekreftende tendenser, som via det ødipale triangelet stenger begjæret inne i kjernefamiliens potensielt klaustrofobiske kår. Samtidig fremmes en allmenn ‘maskinell ontologi’ som er drevet av positivt begjær: Snarere enn å anse begjær som en mangel som strekker seg etter et uoppnåelig objekt, forstår Deleuze og Guattari begjær som en iboende, real-ontologisk størrelse, som på alle nivåer av det værende etterstreber å inngå koblinger med andre ‘maskiner’ eller apparater: Slik trer et komplekst nettverk av produksjons- og konsumpsjonsvektorer frem, med kontraksjoner som avbryter og kanaliserer et mangfold av strømmer – som flyt av melk, mat, sæd, avføring og flytende begjær. Alt er ‘maskinelt’: fra spedbarnet som suger på morens pupp og dermed inngår i anordningen av en ammingsmaskin, til byråkratens kjærlige stakking av papirer i det byråkratiske maskineriet. Fra Deleuze og Guattaris synsvinkel er alt maskinelt, alt en serie av strøm og avbrudd, der hvert koblingsledd er innsatt med begjær i vid forstand.
Kritikken av psykoanalysen
Kritikken av psykoanalysen fremmes i all hovedsak på grunnlag av dens begjærsteori, som forstår begjær som i bunn og grunn mangelpreget: I Freuds ødipale triangel mor-far-barn fremtrer Ødipus-komplekset – det å ha sin mor som forbudt begjærsobjekt – som siden koder et individs fremtidige voksne seksualitet, kun som følge av at barnets begjær, forstått som en ekspanderende virkelighetssult etter å inngå nye koblinger og forbindelser med den ytre verden, ikke blir tillatt til å flyte fritt, men snarere reguleres og kodes til å måtte forflytte seg innenfor kjernefamiliens snevre og begrensede omkrets.
Kjernefamilien er en overføringsagent av statens og lovens reguleringer.
Dette har politiske konsekvenser: Kjernefamilien, slik den utkrystalliserte seg utover 1800-tallet, er, for Deleuze og Guattari, en overføringsagent av statens og lovens reguleringer, som koder sine barn like mye som staten koder sine borgere. Det implisitt politiske spørsmålet som Deleuze og Guattari fremmer i forlengelse av Spinoza, og med henblikk på kryptofascistiske tendenser, er: «Hvorfor begjærer noen sin egen undertrykkelse som om det var dens frelse?»
I forlengelse av bokens kritikk av psykoanalysens innestengende, nevrotiske tendenser sammenstilles også Freud og Marx: Begjærsøkonomi og politisk økonomi er ikke adskilte sfærer, men inngår i én og samme økonomi, som til sammen utgjør, slik Deleuze og Guattari kaller det, én sosial produksjon av det virkelige. Vi har, med andre ord, ikke å gjøre med kjernefamilien som lukket enhet på den ene siden, og staten og samfunnet på den andre.
Like lite opprettholder de Marx’ distinksjon av reelle produksjonsforhold preget av kapitalstrøm (‘basis’) og fantasmagorisk konsumpsjon preget av begjærsstrøm (‘overbygning’) pent og ryddig adskilt fra hverandre – snarere gjennomvever disse to sfærene seg i høyeste grad i samme økonomi. Det finnes ingen økonomi, ingen politikk som ikke i høyeste grad er gjennomsyret av begjær, akkurat som det ikke finnes et begjær som er ‘privat’ og inderlig som ikke er ytterst politisk – i den forstand at kodingene det utsettes for, reguleringene og normeringene, ikke har sitt opphav i kjernefamilien og ens nærmeste, men snarere i den politiske og kapitalistiske samfunnsmessige produksjonen av virkeligheten kjernefamilien kun overfører på sine avkom.
Anarkisk motstandsagent
Som kontrastfolie til psykoanalysens nevrotiske innestengthet fremmer Anti-Ødipus nettopp en teoretisk figur av den schizofrene som revolusjonær og anarkisk motstandsagent, som riktignok ikke må forveksles med schizofreni som patologisk tilstand, selv om teorien har sitt opphav i den: Den schizofrene og dennes begjær lar seg verken stenge inne i faste, nevrotiske rammer eller i kjernefamiliens eller statsapparatets borgerlige kår, men sprenger alle grenser – subjektivitetens, kjernefamiliens, nasjonalstatens, eller en representasjonstenkningens doxa av en verden av klart og tydelig omrissede, selvidentiske ‘objekter’.
Snarere etterstreber den schizofrene å inngå flest mulige koblinger med flest mulige maskinistiske anordninger. I den forstand følger den schizofrene både kapitalismens rotløsbevirkende (‘rhizomatiske’], ‘deterritorialiserende’ logikk, samtidig som den utfordrer og presser den til det ytterste: Kapitalismen, i sin kimæreaktige, reifiserende fleksibilitet, følger nemlig en dobbel-logikk, med på den ene siden å omgjøre alt til kapital, mens den på den andre vedlikeholder visse kontrollapparater som staten og kjernefamilien, som i den ‘reterritorialiserende’, det vil si begrensende, bevegelsen opprettholder et arsenal av disiplinerende, regulerende kodinger.
Tre tekster i Agora
I Agoras temadel er det særdeles tre tekster, som på hver sin måte viser og understreker måten verket ikke har mistet noe av sin relevans på – at det snarere fortsatt byr på særdeles anvendelige teorier og begreper til granskningen av sentrale samtidsfenomener og utfordringer, henholdsvis høyrepopulisme, finanskapitalisme og det som, under overbegrepet ‘maskinteori’, kan sammenfattes som teknologi- og ideologikritikk.
Fascistiske forsvarsreaksjoner
Temadelen første tekst er av Frida Beckmann, som benytter Anti-Ødipus som en ‘verktøykasse’ til å forstå «paranoide, nasjonalistiske og nyfascistiske tendenser og identiteter etter årtusenskiftet»
Allerede Michel Foucault omtalte Anti-Ødipus som en bruksanvisning til det «ikke-fascistiske liv». Med utgangspunktet i dikotomiene verket tegner opp, mellom kapitalisme og schizofreni på den ene siden og fascisme og paranoia på den andre, og med utgangspunkt i en nyliberalisme som griper virulent om seg på 1980- og 1990-tallet, identifiserer Beckmann et flertall av det hun kaller nåtidens ‘paranoide’ identiteter.
Følg redaktør Truls Lie på X(twitter) eller Telegram
