Bestill sommerutgaven her

Hudløs eksponering

Selvportrett

ANOREKSI: Ublu bruker Lene Marie Fossen sitt eget forpinte legeme som lerret for sorg, smerte og lengsel i sine serier av selvportretter – aktuelle både i dokumentarfilmen Selvportrett og i utstillingen Gatekeeper.

Gatekeeper (Utstilling og bok)
Lene Marie Fossen
Shoot Gallery, Oslo

Fotografen kler av seg foran sitt eget kamera helt til det kun er ben og knokler igjen. Den skinnmagre kroppens hjelpeløshet er hjerteskjærende. Tross et helt liv med anoreksi er positurene Lene Marie Fossen (1986–2019) inntar, både grasiøse og tidløst klassiske. Koloristikken, romfølelsen og iscenesettelsen er som av de gamle mestere.

FOTO: Lene Marie Fossen
FOTO: Lene Marie Fossen

Endringsangst

Lene Marie Fossen rakk å gi et ansikt til sykdommen anoreksi og fant et fristed fra diagnosen gjennom fotografering. Den rå og eksepsjonelle kraften i bildene hennes plasserte henne blant samtidens få internasjonale fotografiske genier.

Bildene hennes berører et urovekkende tangeringspunkt hvor livsangsten krysser grensen for dødeligheten.

Filmen om henne evner å ta meg tett og lavmælt inn i hennes bitre eksistensielle kamp. Tidvis sanser jeg noe større, en sakral fornemmelse. Lene innrømmer at hun ville stoppe tiden, at hun bare ønsket at alt skulle være som det var. Gradvis sluttet hun å spise, forteller hun, men vedgår at hun ble fanget i kroppens sykdomsfengsel og ikke oppnådde det hun hadde sett for seg.

Lenes åpne, sårbare blikk har etset seg inn på netthinnen min. Det var godt å tilbringe tiden med henne via filmen og se hennes glede i møte med anerkjennelse og egen fotografering. Med sine maleriske selvportretter gir hun ikke bare spisevegring, men også sterk menneskelig lidelse og avmagrethet et ansikt vi kan kjenne oss igjen i.

Det er viktig for gjenkjennelsen og empatien at hennes framtoning ligner vår. At hun har vært – og er – en av oss. I filmen krysser hun en usagt grense ved selv å dokumentere sitt eget kroppslige forfall. Handlingskraften og skaperviljen hennes bryter med de ideer og forestillinger vi fort danner oss av andre med denne sykdommen: Lene er sterkt anorektisk, men like fullt aktivt utøvende kunstner. Hun bryr seg om flyktningbarn og fotograferer dem og også eldre greske enker. Hun unnslipper tidvis sin egen diagnose og den forferdelige gjentagende tvangsbehandlingen. Den siste har vært hennes mareritt, som nesten alt behandlingsopplegg gjennom de 22 årene kroppen hennes holdt ut uten nødvendig ernæring.

Med det er ikke elendigheten i at hun og hennes kjempende kjærlige familie ikke fikk den nødvendige støtten, som henger igjen. Det er Lene selv og det ulevde livet hun lengtet etter – og sørget så voldsomt over aldri å kunne ta skrittet ut i. Det er det at hun som et menneske med tanker, behov og drømmer trer fram og ikke gjemmes bort i statistikken over den tredjedelen av alle dødsfall blant ungdom som skyldes anoreksi.

Sultekunstner

Selv om Lene bare er knokler og ben, fabler hun i filmen om å stå brud og svarer leende at hun kanskje finner seg en ektemann i Hellas, der hvor fotograferingen hennes for alvor tok fart. Sultekunstner er det usagte ordet i rommet, for hennes oppriktige, kunstneriske utforskning er som best når den er knyttet til hennes egen plagede kropp og sykdommen som tærer livet ut av henne. De mange bildene er for meg fylt med et lydspor med Lenes smerte, men også hennes ro over å ha funnet en metode for å uttrykke seg midt i det hele. Sykdommen truer hele tiden med å overta identiteten hennes, forteller hun.

FOTO: Lene Marie Fossen
FOTO: Lene Marie Fossen

Filmen blir en bitende kommentar til hvor fort vi andre glemmer mennesket bak diagnosen, som i scenen hvor en fetert amerikansk fotojournalist ønsker å klemme Lene. Det er som noe mer enn autentisk kunstner han ser henne. Han bekjenner at han ikke fikk omfavnet ofrene for sultkatastrofen i Somalia. En tilsynelatende erfaren reporters klossete forsøk på nærhet til den menneskelige katastrofen er rystende. Lene holder stand. Hun tar eierskap over framstillingen av seg selv, men hun stopper ikke der.

Sultekunstner er det usagte ordet i rommet, for hennes kunstneriske utforskning er
som best når den er knyttet til hennes egen plagede kropp og sykdommen som tærer livet
ut av henne.

Som et religiøst ikon svøper hun seg og sin tragedie inn, men blottstiller den like nådeløst som sykdommen selv. Bildene hennes berører et urovekkende tangeringspunkt hvor livsangsten krysser grensen for dødeligheten.

FOTO: Lene Marie Fossen
FOTO: Lene Marie Fossen

En myk stemme fra Toten tar meg tilbake til her og nå. Det er Lene som sier at anoreksi er en grufull sykdom hun aldri ville valgt selv, men at hun ikke mestrer noe annet enn å la være å spise. Hvorfor fikk hun ikke hjelp til å bli glad i mat igjen? Ordene hennes treffer meg i magen. Uansett hvor utbredt anoreksi er, er det umulig å forstå, men i møte med Lene og hennes fotografier klarer jeg likevel å føle noe – bare jeg lar mitt blikk følge hennes.


Filmen Selvportrett og fotoutstillingen Gatekeeper har premiere 17. januar 2020. Se blant annet Gjøvik kultursenter 17. januar kl. 18-21: Filmvisning og fotoutstilling [Facebook] og Shoot Gallery, Oslo.


Hjelp ved spiseforstyrrelser

For deg som trenger å snakke med noen om spiseforstyrrelser:

Spiseforstyrrelsesforeningen, Informasjons- og støttetelefon: 22 94 00 10
Mental Helse – hjelpetelefon: 116 123
ROS – Chat eller telefon: 94817818, innvalg 1

Se også: https://nettros.no og https://www.spisfo.no

Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør og fast skribent for Ny Tid.

Relaterte artikler