FOTO: Lene Marie Fossen
FOTO: Lene Marie Fossen

Hudløs eksponering


RÅ KRAFT: Ublu bruker Lene Marie Fossen sitt eget forpinte legeme som lerret for sorg, smerte og lengsel i sine serier av selvportretter – aktuelle både i dokumentarfilmen Selvportrett og i utstillingen Gatekeeper, som begge har premiere 17. januar.

Lande er filmskribent og regissør og fast skribent for Ny Tid.
Email: ellen@landefilm.com
Publisert: 2020-01-01
Selvportrett (dokumentarfilm)

Margreth Olin Katja Høgset Espen Wallin (Norge)

Gatekeeper (Utstilling og bok)
Lene Marie Fossen
Shoot Gallery, Oslo

Fotografen kler av seg foran sitt eget kamera helt til det kun er ben og knokler igjen. Den skinnmagre kroppens hjelpeløshet er hjerteskjærende. Tross et helt liv med anoreksi er positurene Lene Marie Fossen (1986–2019) inntar, både grasiøse og tidløst klassiske. Koloristikken, romfølelsen og iscenesettelsen er som av de gamle mestere.

FOTO: Lene Marie Fossen
FOTO: Lene Marie Fossen

Endringsangst

Lene Marie Fossen rakk å gi et ansikt til sykdommen anoreksi og fant et fristed fra diagnosen gjennom fotografering. Den rå og eksepsjonelle kraften i bildene hennes plasserte henne blant samtidens få internasjonale fotografiske genier.

Bildene hennes berører et urovekkende tangeringspunkt hvor livsangsten
krysser grensen for dødeligheten.

Filmen om henne evner å ta meg tett og lavmælt inn i hennes bitre eksistensielle kamp. Tidvis sanser jeg noe større, en sakral fornemmelse. Lene innrømmer at hun ville stoppe tiden, at hun bare ønsket at alt skulle være som det var. Gradvis sluttet hun å spise, forteller hun, men vedgår at hun ble fanget i kroppens sykdomsfengsel og ikke oppnådde det hun hadde sett for seg.

Lenes åpne, sårbare blikk har etset seg inn på netthinnen min. Det var godt å tilbringe tiden med henne via filmen og se hennes glede i møte med anerkjennelse og egen fotografering. Med sine maleriske selvportretter gir hun ikke bare spisevegring, men også sterk menneskelig lidelse og avmagrethet et ansikt vi kan kjenne oss igjen i.

Abonnement halvår kr 450

Det er viktig for gjenkjennelsen og empatien at hennes framtoning ligner vår. At hun har vært – og er – en av oss. I filmen krysser hun en usagt grense ved selv å dokumentere sitt eget kroppslige forfall. Handlingskraften og skaperviljen hennes bryter med de ideer og forestillinger vi fort danner oss av andre med denne sykdommen: Lene er sterkt anorektisk, men like fullt aktivt utøvende kunstner. Hun bryr seg om flyktningbarn og fotograferer dem og også eldre greske enker. Hun unnslipper tidvis sin egen diagnose og den forferdelige gjentagende …


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)