Ingen i Spania er spesielt overrasket over bråket rundt frigitte CIA-dokumenter som utvetydig impliserer at tidligere statsminister (1982–1996) Felipe González var en viktig brikke i etableringen av den spanske terrororganisasjonen GAL.
Grupos Antiterroristas de Liberación (GAL) ble finansiert av høytstående embetsmenn i det spanske innenriksdepartementet i perioden 1983–1987 mens González var statsminister, og skal ha utført 27 mord, kidnappinger, tortur og økonomisk kriminalitet. I tillegg skal gruppen ha tatt 10 sivile liv i bombeangrep mot den væpnede baskiske separatistgruppen ETA. I årene som fulgte, blokkerte eller sinket alle regjeringer (uavhengig av partitilhørighet) enhver etterforskning, og ga amnesti til den som uheldigvis ble stilt for retten på grunn av GAL-aktiviteter.
I dag er det bare partier som er for uavhengighet, som vil etterforske Felipe González, som fortsatt er ustraffet takket være de samme frontene som blokkerte korrupsjonsetterforskningen mot landets forrige konge, Juan Carlos I.
Amnesti-loven fra 1977
Slutten på Francisco Franco#s diktatur og en gryende overgang til demokrati var en turbulent tid, med flere grupper på ytre høyre som utførte opprørsaksjoner og terrorisme mot staten, en hær som ønsket å vende tilbake til militærregimet, og en sivilgarde som var vant til å bruke tortur uten å bli straffet for det, og deres konfrontasjoner med forskjellige terrororganisasjoner av nasjonalistisk, kommunistisk eller republikansk støpning.
Er Spania for den katolske kirke hva Saudi-Arabiaer for radikal islam?
Amnesti-loven fra 1977 sørget for at ingen ble stilt for retten for handlinger begått under Francos regime, og dermed sikret man kontinuiteten innen rettsvesenet og den politiske og militære eliten. Samtidig forsøkte man å legge til rette for demokratiske ambisjoner som ellers ville blitt blokkert av slike mektige aktører.
Loven var et nødvendig kompromiss i 1977, men den har ikke tålt tidens tann. Kritikere påpeker at krigsforbrytelser ikke straffeforfølges nettopp fordi loven eksisterer.
Saken mot Otegi
Arnaldo Otegi er utvilsomt den mest relevante personen i ETAs demilitariseringsprosess og omgjøring til en politisk styrke. Han deltok aktivt i signeringen av Estella-pakten, og til tross for kritikk har han posisjonert seg for å få stanset volden.
Otegi har vært fengslet fem ganger. Først for en kidnapping i 1979 (han var 20 år og medlem av ETA), de andre fire for politiske handlinger. Hans siste straff medførte at han hadde sonet i seks år og dermed ble diskvalifisert fra offentlige verv. Han anklages for å ha vært aktiv i en terrororganisasjon i 2008, men det han egentlig gjorde den gangen, var å forene de mange partier og organisasjoner tilhørende Ezker Abertzalea (det patriotiske venstre) i ett parti, og gjennom en fredelig politisk prosess formidle ambisjonene til den baskiske uavhengighetsbevegelsen.
Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har fastslått at det var habilitetsproblemer ved Otegis siste straff, og spansk høyesterett ble tvunget til å annullere dommen, noe som har åpnet døren for erstatning. Men Otegi har allerede sonet straffen, og hans kandidatur til Lehendakari 2016 (presidentskap i Baskerland) ble ikke fremsatt.
Altsasu-saken
Altsasu-saken er et godt eksempel på hvordan sivilgarden unnslipper straff. Ni baskiske ungdommer ble arrestert for å ha deltatt i et slagsmål på en bar i Altsasu, der to offiserer i sivilgarden og deres partnere var involvert. De unge baskerne ble varetektsfengslet i påvente av rettssak og ble forespeilet inntil 62 års fengsel for terrorisme.
Videoer og vitneforklaringer viser at dette var fyllebråk og småskader som endte opp i en juridisk hevnaksjon der hensikten var å demonstrere den spanske maktens jerngrep over Euskadi (Baskerland). Tre av guttene har nå sonet tre år av en dom på tolv års fengsel for terrorisme, uten å være terrorister.
Saken mot uavhengighetsforkjempere
Folkeavstemningen om uavhengighet i 2017 har resultert i fengsel for 9 politikere med dommer på opptil 13 år for å tillate folkeavstemningen. Men det er bare toppen av isfjellet. Av de 947 eksisterende befolkningene i Catalonia erklærte 712 seg som tilhengere av folkeavstemningen. 712 borgermestere er derfor tiltalt og må stille i retten, noe de har nektet. Saken er ennå ikke berammet.
De resterende politikerne som gikk i eksil, blant dem den tidligere katalanske presidenten Carles Puigdemont, er ikke utlevert fra noen av de europeiske landene de har søkt tilflukt i. Dommerne der har ikke funnet at politikerne har begått noen forbrytelse. Sammen med politikerne har hundrevis av katalanere blitt arrestert og tiltalt for å ha gått med gule bånd, sunget, demonstrert … en undertrykkelse som gir seg hysteriske uttrykk, som å straffeforfølge en klovn for å ha satt en rød nese ved – ikke på – en offiser fra sivilgarden.
Valtònyc og Pablo Hasél
De to rappernes politiske engasjement har blitt møtt med en særdeles aggressiv respons fra spanske myndigheter. De har rappet og rimet om å bryte seg inn i nasjonalforsamlingen med AK-47 (automatgeværer) og å henge kongen på torget. Rimene kan tyde på dårlig smak – men å bli stilt for retten? Det er tross alt bare sanger. Pablo Hasél er dømt til to års fengsel for oppfordring til terrorisme og fornærmelser mot kongehuset. Han har bestemt seg for å sone sin straff.
Føler Spania presset fra internasjonale institusjoner i det hele tatt?
Valtònyc er dømt til tre års fengsel, men har søkt tilflukt i Belgia, som så langt har gått med på ikke å utlevere ham.
Det er for tiden mer enn 100 personer tiltalt, i eksil, bøtelagt eller i fengsel for twittermeldinger, sanger, dukketeater, kritikk av politiet eller kongen i sosiale medier, kunstverk … for å plystre den spanske nasjonalsangen på en fotballkamp eller ikke å respektere Gud i offentlige sammenhenger. Er Spania blitt for den katolske kirke hva Saudi-Arabia er for radikal islam?
Tortur uten straff
Europarådets torturovervåkningskomité publiserte i 2018 en skarp rapport mot Spania som beskriver mishandling, juling og torturpraksis på politistasjoner og fengsler i Catalonia. Rapporten forteller også om møkkete celler uten vinduer og lange perioder i isolat for de innsatte.
Spania har mange problemer, men de opprettholder en urokkelig motstand mot de mange internasjonale forespørslene om begrensning av de undertrykkende og autoritære metodene som preger store sektorer innen sikkerhetsstyrker og rettsvesen.
I 2019 fordømte FNs menneskerettighetskomité tortur utført av en offiser i sivilgarden mot et medlem av ETA. Amnesty International har ved flere anledninger fordømt Spania for landets bruk av isolat og utstrakte bruk av straffefrihet for tortur begått av politimenn eller medlemmer av sivilgarden. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har hatt flere saker mot Spania som omhandler manglende tiltale i tortursaker. Spanias taktikk så langt har vært å unnlate å svare på anklagene. Føler myndighetene presset fra internasjonale institusjoner i det hele tatt?
Regimet fra 1978
Spanias hovedproblem stammer fra friksjonen mellom et multinasjonalt Spania med flere språk, kulturer (for det meste republikanske) og det Spania som vant krigen, løftet frem Franco og gjenopprettet monarkiet ved å true med å gå tilbake til et militært regime.
Kongehuset Bourbon brukte militærkupp for å ta tilbake tronen ved en rekke anledninger; sist gang kostet det Spania 40 år med diktatur. Det er umulig ikke å identifisere monarkiet med Franco, bourbonerne med undertrykkelse, sivilgarden med autoritarisme, det nasjonalkatolske høyre med nepotistenes formynderi over et samfunn som ble bygget takket være plyndring av republikaneres eiendommer i etterkrigsårene.
Juan Carlos I av Spania (som abdiserte i 2014) meldte nylig at han har forlatt landet, slik at korrupsjonsanklagene mot ham – fra myndighetene i Belgia og Sveits – ikke skader kongehusets rykte. På den måten følger han i fotsporene til sine forgjengere i huset Bourbon de siste 140 år: eksil.
Han er rapportert å oppholde seg i De forente arabiske emirater – et land uten utleveringsavtale med Sveits.
Imens har kong Felipe VI sett det som sin plikt å belønne og utdele medaljer til de tusenvis av politifolk og medlemmer av sivilgarden som slo ned kvinner og eldre i Barcelona ved valglokalene i 2017 fordi de var så frekke å ville stemme uten tillatelse.
Terroriststat er kanskje en for skarp definisjon. Undertrykkende stat? Autoritær stat? Moderne demokrati?
Følg redaktør Truls Lie på X(twitter) eller Telegram
