NY TID skrev om denne saken i 2012.
Historien om Bhattacharya-barna er igjen aktuell, ti år etter at saken om barna som ble fjernet av barnevernet i Stavanger vakte ramaskrik i India. Årsaken er at lansering av spillefilmen Mrs Chatterjee vs Norway kommer på kino i Norge 17. mars. Filmen er basert på fortellingen til barnas mor, Sagarika Chakraborty. Moren spilles av en kjent indisk filmstjerne, Rani Mukerij.
For ti år siden, etter å ha lest om Bhattacharya-saken i media, engasjerte jeg meg i kampanjen for å få barna tilbake. Kampanjen ble igangsatt av det indiske parlamentsmedlemmet Brinda Karat. Den indiske regjeringen grep inn til slutt, og barna ble returnert til Sagarika (Chakraborty).
Gunnar Toresen, som var leder for barnevernet i Stavanger kommune den gang, har reagert på filmnyheten med å komme med ulike uttalelser om hva som skjedde for ti år siden. Selvsagt vil tjenestemenn som var involvert i saken forsvare sine handlinger. Men å grave frem påstander som ble fremsatt for ti år siden om Battacharya-saken, besvarer ikke spørsmålene som dukker opp i forbindelse med saken i dag.
Splittet familien
Det mest interessante spørsmålet er hvordan man kan forklare det faktum at det har gått så bra med barna, etter å ha blitt oppdratt i India av sin mor og bestemor, under oppsyn fra samfunnet, lærere, leger og venner.
Det er åpenbart at det finnes grunnlag for å stille spørsmål ved om barnevernet hadde rett om Bhattacharya-familien. Sagarika har oppdratt barna sine alene i disse årene. Barnevernet splittet familien: Når man konfronteres med en mobber, er det noen som underkaster seg mens andre tar opp kampen. Barnevernet utnyttet foreldrenes forskjellige holdninger, og økte dermed spenningsnivået mellom foreldrene.
Resultatet var at Sagarika, som hadde sett for seg et liv som husmor, plutselig var alene og eneforsørger til to små barn. Hun var tøff, og utdannet seg innen programvare og bedriftsledelse. Foreldrene støttet henne mens hun utdannet seg, og hun har siden jobbet for et multinasjonalt programvareselskap.
Dette forteller noe om Sagarikas styrke og personlighet. Det viser hennes evne til å håndtere problemer. Dette er samme kvinne som barnevernet mente ikke kunne håndtere barna. Barnevernet mente også at Sagarika var «ustabil». Sagarika har nå vist at hun er stabil i ti år, hun er faktisk en velfungerende og imponerende ung dame.
I Vesten er det nesten utelukkende barna til de fattige og sårbare som blir tatt hånd om av barnevernet –velferdstiltak?
Det er noe å lære av Sagarikas motstandskraft i møte med vanskeligheter. Har velferdsstaten glemt hva folk kan oppnå selv? Det er en ting å hjelpe andre i nød, men å se de trengende som ute av stand til å oppdra egne barn, er en urovekkende trekk i et velferdssamfunn. I Vesten er det nesten utelukkende barna til de fattige og sårbare som blir tatt hånd om av barnevernet – velferdstiltak?
Hjerteløst byråkrati
Toresen og andre påstår, feilaktig, at familien Battacharya har politiske kontakter i India. Foreldrene kommer fra vanlige kår, uten rikdom eller forbindelser. India har kanskje ikke de samme velferdsordningene til utviklede land, men nettopp derfor er det en kultur blant politikere på venstresiden, som Brinda Karat, å alltid lytte til dem som banker på døren og ber om hjelp.
Mahatma Gandhi kjempet for uavhengighet både for bønder og fattige. Det politiske engasjementet for Sagarikas sak må ses i sammenheng med Ghandis arv – at det er ledernes plikt å engasjere seg i saker som angår de svake og dårlig stilte.
I stedet for blindt å støtte barnevernet, kunne nordmenn tatt Bhattacharya-barnas historie som et eksempel på hva som går tapt når det individuelle menneskelige engasjementet blir erstattet av et ansiktsløst og hjerteløst byråkrati.
I sine memoarer The Journey of a Mother (2022) tar Sagarika opp noen alvorlige spørsmål om kulturelle fordommer hos det norske barnevernets saksbehandlere. I en opprivende scene beskriver Sagarika hvordan saksbehandleren – med engelsk opprinnelse – forteller henne at det var britene som siviliserte India, og at inderne «løp nakne rundt» før britene kom. Sagarika kontret med et foredrag om Rabindranath Tagore. En amper meningsutveksling fulgte, som førte til at saksbehandlerens motvilje mot Sagarika økte.
Saksbehandlerne hadde ingen anelse om at «den bengalske tigeren» slippes løs når bengalsk kultur krenkes. Tagore var en bengalsk frihetskjemper, poet, dramatiker, filosof og kunstner. Han ble nobelprisvinner i litteratur i 1913. Tagore er en stjerne på himmelen til bengalsk kulturell og intellektuell prestasjon.
Bengalere, kanskje mer enn noen andre indere, har en dyp forståelse av sin plass i historien og deres bidrag til kulturen, ikke bare i India, men i verden. Eksempelvis var Satyajit Ray (1921-1992) en internasjonalt anerkjent bengalsk filmskaper, med filmer som vant priser i Venezia og Cannes.
Det bengalske
Jeg lurte litt på hvordan Sagarika fikk en så stor skuespillerinne som Rani Mukerji til å spille hovedrollen i filmen Mrs Chatterjee vs Norway. Men da jeg så filmens trailer, kunne jeg tydelig se Mukerjis motivasjon i hver scene. Det er tydelig at Mukerjis bengalske kultur er vekket av den hånlige holdningen til barnevernets saksbehandlere. Produksjonen understreker også det bengalske, og spesielt stemningsfullt blir det i Ranis vakkert kuraterte Dhakai-sari. Jeg skal ikke forklare dette nærmere – det er på tide at Norge gjør en innsats for å lære hva India faktisk er.
Da jeg først hørte om Sagarikas sak, ble jeg minnet på en historie om Satyajit Rays film Pather Panchali (1955). Jeg avslutter med den historien: Filmen handler om et søskenpar i en landsby. I en scene stjeler søsteren en sylteagurk, og løper ut på et jorde sammen med broren. De sitter på huk og ruller sylteagurken mellom fingrene, og stikker tungespissen mot den sure godbiten på en veldig indisk måte. Da den internasjonalt prisbelønte filmen ble vist for publikum i England, gikk folk ut av kinosalen under denne scenen og sa at filmen var «ekkel».
Oversatt av Iril Kolle
Se også Dagsavisen
