Biologiens vidunderlige nye verden

DNA-forskning, stamcelleforskning og utviklingen innen moderne medisin og biologi har satt sinn i kok. Men som alltid er det bedre å vite enn å mene.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Litteraturviter og gitarist i bandet Nøkken, Bjørn Vassnes, skaper ukentlig debatt i Klassekampen med sine spissformulerte omfavnelser av evolusjonsbiologi. Særlig feminister av ymse kaliber har latt seg provosere. Vassnes’ nye bok er etter mønster av de argumenterende og velinformerte avisartiklene.

I polemikk med Dagbladets anmelder Espen Søbye har Vassnes beskrevet sin bok som formidling av moderne vitenskap, men Det fornybare mennesket. Stamceller og jakten på evig liv fremstår mer som en pamflett. Boken har verken litteraturliste eller register, og teksten er et varmt og noe vulgært forsvar for stamcelleforskning på alle fronter.

Rent politisk er det lett å være enig med Vassnes: Alle de skrøpelige argumentene med basis i religiøse ideer eller kantiansk etikk, er både kontrafaktiske og nostalgiske. Vi får høre at man ikke bør tukle med skaperverket (som om det liksom var et nytt prosjekt), og de som er kommet på kant med fornuften kan i fullt alvor sitte og drøfte hvorvidt 12 uker gamle fostre har moralloven i seg.

The boys from Brazil

Vassnes burde finne seg noen større å krangle med. Ytterligere latterliggjøring og utskjelling av religiøse og kantianere har ikke noe for seg. La disse to leirene fortsette sin provinsielle verdidebatt uten ytterligere proviant. Det er verken Gunnar Stålsett eller brødrene Saugstad som avgjør hva eller hvorfor når det gjelder stamcelleforskning. Andre norske menere argumenterer dypsindig for å sitte på gjerdet, mens forskning på foster-stamceller pågår for fullt i utlandet. Og det er jo interessant at alle som har respekt for livet og er redd for å tukle med naturen, slett ikke er redd for å ta i bruk denne horrible forskningen når det kommer til konkrete pasienter som har vært så heldige å få sine dådyrøyne og lidelser på forsiden av VG.

Men altså, Vassnes: Hva med å gå løs på de tekniske og etiske problemene forbundet med reproduktiv kloning? All den kunnskapen Vassnes ønsker frembrakt i forbindelse med terapeutisk kloning, vil problemfritt kunne brukes til å klone nye individer. Dette vet mange, inkludert Vassnes, nå er det på tide å begynne å tenke litt over hva fremtiden bringer.

Tabloid bio-etikk

Bio-etiske spørsmål oppfattes vanligvis som forbundet med møtet mellom lege og pasient; hva slags medisinsk informasjon som skal formidles, eventuelt innsyn i journaler, og eventuelt forskning for å finne nye behandlingsmetoder. Et emne som er like bio-etisk relevant, er å drøfte konsekvensene av hvordan oppdagelser innen genteknologi formidles i media.

Aviser skriver mer om medisinsk forskning i dag enn de gjorde for 20-30 år siden. Og journalistene som arbeider med denne type stoff, konsentrerer seg nesten utelukkende om et svært lite utvalg fagtidsskrifter: Science, Nature, New England Journal of Medicine, JAMA, National Academy of Sciences, Nature Genetics og The Lancet. Alle vet at viktig forskning formidles mange andre steder, men den konsulteres sjelden av journalister. Følgelig er det bildet aviser, magasiner, ukeblader, TV og radio formidler av hva som skjer innen biomedisinsk forskning, basert på et svært selektivt utvalg.

Det å formidle siste nytt fra vitenskapsfronten, er langt fra det samme som å referere en vitenskapelig artikkel (ispedd noen sitater): Journalister velger ut, og former en «historie» slik at det blir «nyhetsstoff». Komplekse og tvetydige vitenskaplige funn trylles om til spennende og lesverdige artikler uten teknisk eller medisinsk terminologi (for det siste kan jo skremme vekk lesere). I boken Selling science: How the Press Covers Science and Technology (1987) viser Dorothy Nelkin at journalistikk om naturvitenskap ofte er ukritisk, og fokuserer på «å selge vitenskap» til publikum. Det fortelles stadig om «nye gjennombrudd», eller at «vitenskapsmenn nå for første gang er i stand til …». Det er også en klar trend at det er positive funn som blir presentert – negative studier ofres lite oppmerksomhet. Negative studier og avvisninger av tidligere funn er imidlertid helt sentralt innen naturvitenskap, og en viktig forutsetning for å kunne forklare den; som i videre kontekst kan bidra til at humanvitere kan prøve å forstå konsekvensene av den. Men lite av dette behandles i kanalen «Nytt fra forskningsfronten» i populærmedia.

Kan gener forklare?

Rasehygienen var omfattet med stor interesse både av forskere og legfolk fra slutten av 1800-tallet og frem til rundt 1960, men falt i diskreditt på grunn av relativt få vitenskaplige holdbare påstander, og ikke minst Nazi-Tysklands groteske praktisering av datidens eugeniske teorier (først eutanasi av dem man regnet som mindreverdige/defekte, deretter tilintetgjørelse av jøder og sigøynere i stor stil).

Med oppdagelsen av strukturen til DNA har vi sett fremveksten av en ny genetikk de senere årene. I tillegg til en del oppsiktsvekkende oppdagelser, har den nye genetikken også provosert spørsmål av juridisk og etisk art.

I de siste 20-30 årene er molekylærbiologi og medisinsk genetikk blitt spydspissen innen naturvitenskap. Viktige nye oppdagelser (som genene forbundet med alvorlige arvelige sykdommer) har fått enorme oppslag i media. Oppstarten av Det humane genomprosjekt i 1989 har gitt ytterligere fart i genforskningen. Human Genome Project var ment å ta 15 år, men ble ferdig før tiden fordi det offentlig finansierte prosjektet ble utfordret av en privatfinansiert aktør: Craig Venter og firmaet Celera. Dag Undlien skriver i boka Din unike arv. Genetikk og helse: «Til tross for mange forsikringer om det motsatte, var det ingen tvil om at man befant seg i et vitenskaplig kappløp. Kappløpet dreide seg ikke utelukkende om heder og ære, men også om prinsipper og økonomi.»

Det humane genomprosjekt har kartlagt alle de tre milliarder baseparene som utgjør menneskets genetiske struktur. Det erklærte målet var å sette seg i stand til å finne den kjemiske eller genetiske basisen for omtrent 4000 genetiske sykdommer, og å finne genetiske forbindelser til andre sykdommer – med det endelige håp om å kunne forebygge og kurere disse. Kritikere har klaget over at «genetiseringen» av menneskelige problemer har vokst hinsides det vitenskaplige, og at en genetisk fatalisme ligger som uuttalt forutsetning for debatten om genetikk.

Uavhengig av hva som menes om dette, er genetisk forskning relevant for et økende antall sykdommer, tilstander og syndromer; og den genetiske forståelsesmåten er blitt vanligere for å forklare et vidt spekter av menneskelige problemer.

Sjekk kontoutskriften fra genbanken!

Det er samtidig åpenbart mulige etiske problemer forbundet med gen-analyser og hva de eventuelt kan brukes til; datasikkerhet vs. gen-opplysninger, mulighetene for genetisk diskriminering (som vi husker måtte Sebastian i Blade Runner bli igjen på den triste, skitne jorda fordi han ikke fikk godkjent gen-test); problemer forbundet med tvungne gen- og DNA-tester; og selvfølgelig: muligheten for en ny-eugenikk med redskaper og teknologi hinsides alle gamle dystopier.

Men som antydet innledningsvis har få fokusert på de bio-etiske effektene av den type informasjon folk flest får gjennom media om spesifikke gener, og nye perspektiver på arv og gener generelt. I de senere årene er vi blitt presentert for oppsiktsvekkende nyheter om lokalisering av gener som (alene eller i forskjellige grupperinger) styrer eller utløser manisk depresjon, alkoholisme, homoseksualitet, diverse typer kreft og mye mer. Dessuten har journalister gjort dem mer oppsiktsvekkende enn de er, for å spre det glade budskap. Relativt kort tid etter er mange av disse teoriene og funnene blitt tilbakevist, men som nevnt er det svært sjelden denne type negative funn blir ofret mye plass i massemedia.

En åpenbar konsekvens av dette, er at det brer seg en ubegrunnet genetisk optimisme blant publikum. Vi dynges ned med gen-gla’-nyheter ukentlig. Det virker som om vitenskapsjournalister har samme ukritiske halleluja-innstilling som kulturjournalister. Selv når vitenskapsjournalister skrive om tilbakevisning av det som noen måneder eller år tidligere var en oppsiktsvekkende god nyhet, avslutter de artiklene med en påminnelse eller forsikring om at «det forsvunne gen» nok vil bli funnet, det vil bare ta litt lengre tid. Så det er ingen grunn til å gi opp håpet. Neida!

Selv om alle er klar over etiske dilemmaer som dukker i kjølvannet av ny gen-kunnskap, brer det seg blant alle, og særlig blant dem som lider av alvorlige sykdommer som sannsynligvis skyldes arv eller gener, et ønske om gentesting. På samme måte som mange svangre kvinner (som tidligere har spontanabortert) i dag betaler enorme beløp av egen lomme for private ultralyd-undersøkelser flere ganger i måneden mens graviditeten pågår. Totalt bortkastet og selvfølgelig nærmere magi enn vitenskap.

Desinformasjon til publikum

Alle mulige oppdagelser av eventuelle sammenhenger mellom menneskelige lidelser og gener, blir bredt og positivt omtalt i media. Som Gideon Koren og Naomi Klein har påpekt i en artikkel i JAMA, meddeles avvisninger og falsifiseringer av slike teorier svært lite. Resultatet av dette er i praksis at det spres desinformasjon til publikum, og pasienter og pårørende blir frustrert når Medisinen ikke innfrir løftene som er vrangformidlet av vitenskapsjournalister.

Et historisk eksempel: Sent på 1960-tallet ble en mulig sammenheng mellom XYY-kromosomet og kriminell adferd slått stort opp over hele verden. Denne teorien ble falsifisert på begynnelsen av 1970-tallet, men det er det ikke mange som kjenner til. I filmen Alien: The Resurrection for eksempel, befinner vi oss på en planet med straffekoloni utelukkende for voldsmonstre med XYY. Mainstream Hollywood-film formidler hva folk flest tror, uavhengig om det er sant eller ikke. Denne type vrangforestillinger lever godt på grunn av den allerede omtalte skjeve medieformidlingen av nyheter om slik forskning. Det generelle resultatet er at det både på individuelt og over-individuelt nivå brer seg en forestilling om at genetikk har større forklaringskraft enn den faktisk har.

Genet for ditt og genet for datt

Homo-genet, fedme-genet, brystkreft-genet, thrillseeker-genet. Alt dette har vi lest om i avisene. Uavhengig av hva fremtiden vil vise om den reelle korrelasjonen mellom gener og disse problemene, kan vi allerede nå slå fast at mediefremstillingen overforenkler. Enkeltgener kan utløse sykdommer, for eksempel cystisk fibrose og Huntingsons sykdom, men for de fleste sykdommer og plager og avvikende adferd lar det seg ikke gjøre å påpeke noen klar sammenheng med enkeltgener eller bestemte gen-grupperinger. Når det gjelder brystkreft for eksempel, kan gener bare forklare en brøkdel av sykdommen. Tilsvarende med alkoholisme og homoseksualitet: Det finnes i dag ikke noe alkoholisme-gen eller homo-gen – og det gjelder her som i mange andre sammenhenger at det vanskelig å spå.

Den generelle vendingen mot kognitiv psykologi og DNA-vektet medisin, gjør at både leg og lærd nå tror at mennesker først og fremst er et produkt av sitt DNA og andre kroppsparametre som er relativt upåvirkelige av menneskelig fornuft, levesett og kultur. Det kan godt være at det er slik, men det er langt i fra så sikkert som enkelte skribenter og evolusjonsbiologer påstår.

Dag Undlien skriver i sin bok om det noe omstridte genpool-forsøket på Island. 36 prosent av befolkningen på det genetiske isolatet som Island utgjør, har gått med på å la seg gen-registrere av firmaet deCODE, hvis mål er å identifisere genvarianter som disponerer for en rekke vanlige sykdommer (som for eksempel hjerneslag og hjerteinfarkt). Man ønsker å kunne stille bedre diagnoser og å lage nye medisiner som kan påvirke de fysiologiske prosessene som er forbundet med sykdomsdisponerende genvarianter.

Problemet er bare at de fleste vanlige sykdommer er multifaktorelle. En spesiell genvariant behøver ikke være mer enn én blant mange relevante faktorer bak et sykdomsbilde. I media har ikke denne distinksjonen kommet særlig klart frem. Forøvrig maner Undlien til forsiktighet vedrørende å bruke/misbruke statistisk informasjon. «Dobbelt så stor mulighet» høres mye ut, men er lite hvis muligheten i utgangspunktet er liten. To prosent er dobbelt så mye som en prosent.

Det er konkrete folkeopplysningsproblemer og helseproblemer forbundet med skjev fremstilling i media. Ytterligere problematisk er det fordi ressurssterke aktører opererer i dette feltet primært for å tjene penger. Det er gode penger i medisin. Og det er mye god medisin å få kjøpt, men ikke alt vil i fremtiden bli tilgjengelig på blå resept eller Blåkors.

St. Darwin fremdeles populær

Dag O. Hessens bok Hva er biologi er innom alt det som hittil er beskrevet, men hans bok er mer generelt fokalisert. I Universitetetforlagets «Hva er»-serie utgjør den et klart høydepunkt så langt. Hessen gir godt innblikk i hva faget biologi er, og alle de nye problemstillingene som har gjort faget viktigere enn det noensinne tidligere har vært.

Hessen er en meget god formidler, både muntlig og skriftlig, og klarer dessuten å beholde roen når han fremlegger kontroversielt materiale. Hva er biologi av Dag Hessen koster bare 149 kroner, og er utvilsomt årets beste bokkjøp. Så vidt jeg kan se, rekker han å komme innom alle relevante aspekter ved sitt fag, og da kan jeg for en gangs skyld se igjennom fingrene med Hessens uhistoriske skjønnmaling av Charles Darwin. (Kanskje Hessen en dag skulle sette seg ned og oversette Darwins nest viktigste bok: Descent of Man. Da føler jeg meg nemlig rimelig trygg på at vi får et fyldig og interessant etterord på kjøpet.)

Fra samfunnsproblem til DNA-scanning

Hvem er interessert i å få fastslått at schizofreni skyldes arv alene? Foreldrene til schizofrene barn for eksempel, så kan de i hvert fall trøste seg med at de ikke har gjort noe galt. Jeg mener ikke at man skal bremse arvelighetsforskning eller DNA-studier, men man må være klar over at nyliberalismens individualisering lar seg gjenfinne i den nye tendensen til å skylde på individuelle gener i stedet for sosiale forhold. I dag leser folk i avisen hvilke problemer de har. Så leter de ukritisk rundt på internett etter tekster som sier det de vil høre. Disse tar de med til sin fastlege, og krever umiddelbar, oppdatert behandling og medisin. Og i mellomtiden sitter naturvitere og later som om de forvalter sannheten i motsetning til samfunnsvitere og humanister. Omløpshastigheten på naturvitenskaplige «sannheter» blir stadig raskere, mens Platon fremdeles holder stilen (dog i kraftig konkurranse med Kant, selvfølgelig).

Dag Undlien

«Din unike arv. Genetikk og helse»

Aschehoug 2005

Dag Hessen

«Hva er biologi»

Universitetsforlaget 2005

Bjørn Vassnes

«Det fornybare mennesket. Stamceller og jakten på evig liv»

Cappelen 2005

---
DEL

Legg igjen et svar