Bestill sommerutgaven her

Det animatiske paradigmet

The Animatic Apparatus
Forfatter: Deborah Levitt
Forlag: ZERO Books (UK/USA)
TEKNOLOGI / Hva kan vi si om den stadig tiltakende teknologiske og høymoderne sfæren vi lever i? Animasjoner og simulasjoner fremstår mer og mer som «levende organismer», mens biologisk liv i økende grad har blitt «kunstig».

Filosofen Walter Benjamin skriver skriver om Mikke Mus’ tegnefilmunivers i essayet Armut und Erfahrung: «Natur og teknikk, primitivitet og komfort har gått fullstendig over i hverandre.» I dette animerte universet «veier en bil ikke mer enn en stråhatt, og frukten på treet runder seg like raskt som (…) en luftballong».

Kultur- og medieviteren Deborah Levitts bok The Animatic Apparatus (2018) kan leses i forlengelse av Benjamins skildring av tegnefilmenes ontologiske forvirring, forårsaket av oppløsningen av tidligere fast etablerte hierarkier av liv og bilde i vår samtid. I boken undersøker Levitt forholdet mellom allestedsnærværende «kunstige» bilder i form av animasjon, CGI-effekter, kunstig intelligens, multimediale avatarer og simulasjoner og svimlende utvikling innen «livsvitenskapene» biologi, medisin og genetikk – der kloning, DNA-modifisering og CRISPR-teknologi gjør det mulig å konstruere, forandre og optimalisere, ja, skape organisk liv.

Når datagenererte «bilder» begynner å oppføre seg mer og mer som «levende organismer», og moderne genteknologi evner å produsere «liv» etter forhåndsbestemte parametere og forestillinger, understreker Levitt, blir det å være «levende» ikke lenger noe man er, noe gitt, men et felt for intervensjon, produksjon og poiesis. Istedenfor at det utelukkende frembringes bilder av levende vesener, kan det nå produseres «levende vesener» ut fra «bilder».

«Kunstig» og «autentisk», «original» og «kopi», eller «levende» og «livløs» er snudd på hodet.

Men hvordan skal man nærme seg det at animasjoner og simulasjoner mer og mer fremstår som «levende organismer», mens biologisk liv i økende grad har blitt «kunstig»?. Begrepshierarkier som «kunstig» og «autentisk», «original» og «kopi» eller «levende» og «livløs» er snudd på hodet: Vår tid befinner seg, ifølge Levitt, midt oppi et paradigmeskifte som hun døper «the animatic apparatus», hvis fremkomst (genealogi) hun forsøker å utlede i boken sin. Interessant er i denne sammenhengen den etymologiske betydningen av ordet «animasjon»: Det opprinnelige latinske ordet «animatus» betyr noe som «levende» eller «å levendegjøre». Det er langs denne synonymiens underliggende aporier og spenninger at Levitts undersøkelse beveger seg.

Biopolitisk kontroll

Med utgangspunkt i oppfinnelsen av kinematografen omkring 1895 utleder Levitt hvordan filmens oppkomst er ledsaget av et nytt forhold til kroppen –når det kommer til dens gestiske uttrykk så vel som til dens fysiske tilstedeværelse. Allerede i kinematografens vitenskapelige forhistorie, eksempelvis ved det «kronofotografiske kameraet» av henholdsvis Étienne-Jules Marey eller Eadweard Muybridge, som kunne ta en serie fotografiske bilder raskt etter hverandre, ligger frøet for biopolitisk kontroll og normering: Deres respektive kronofotografiske eksperimenter hadde målet om å studere bevegelsesforløp med «mikroskopisk» nøyaktighet. Kameraets mekaniske «øye» kunne synliggjøre aspekter ved virkeligheten som ikke var det blotte menneskelige øye forunt å iaktta. Allerede Walter Benjamin preger i den forbindelse begrepet om det «optisk ubevisste». Kroppers bevegelser kunne nå studeres på detaljnivå: Ikke bare, for å nevne et kjent eksempel, for å avklare hvorvidt en hest i galopp faktisk hadde alle fire ben i luften, men også i mer (gryende) biopolitisk henseende for å analysere – og derav effektivisere – fabrikkarbeideres bevegelsesforløp.

I biopolitisk henseende å analysere fabrikkarbeideres bevegelsesforløp.

Allerede i filmmediets vugge blir denne nye teknologien altså, slik Levitt kaller det, anvendt til å «reprogrammere» – og derav normere – kropper i samsvar med effektiviseringsmaksimer. En videreføring av filmmediets opprinnelige biopolitiske muligheter finner Levitt i potensert form i det relativt unge feltet av neurocinematics Sistnevnte betegner det nevrologiske studiet av hvordan filmbilder og -sekvenser blir kognitivt iakttatt og oppfattet av tilskueren, som så lar markedsføringsavdelinger, produsenter og regissører måle, kalibrere og finjustere filmene etter ønsket effekt – med en tvilsom kapitalisering av våre affektstrukturer (følelser) som følge.

Likevel opprettholder filmenes bevegelige bilder, selv om de bebor terskelen mellom nærvær og distanse, her og der, levende og død, et relativt stabilt forhold til det «virkelige». Skuespillerens kropp har i opptaksøyeblikket en faktisk fysisk tilstedeværelse før den så å si «forvandles» til filmbildenes fantasmagoriske billedverden. Som Levitt understreker, arter det seg grunnleggende annerledes i vår samtid, ikke minst i det animerte, datagenererte bildets tilfelle – det mangler jo en hvilken som helst materiell referent.

Det «animatiske» paradigme

Ledemotivet i Levitts bok er å forstå «the animatic» som tankefigur og paradigme: Begrepet om simulacra, reaktualisert av den franske filosofen Jean Baudrillard, viser seg best egnet til å forstå samtidens paradoksier knyttet til kropp og bilde. I grove trekk betegner det noe værende, som ikke kan spores tilbake til en opprinnelse eller essens – så å si en «kopi uten original». I den forstand er datagenererte bilder og simulasjoner innlysende eksempler. Men Levitts oppmerksomhet er i all hovedsak rettet mot hvordan det «animatiske» paradigmet reformaterer kroppens psyko-fysiske sanseapparat, og – ikke minst – hvordan det forandrer forståelsen av hva som inngår i «det levende». Både harmløse animasjoner av digitale avatarer som profilbilder på sosiale medier, men også i mer reelle forandringer av «virkelige» biologiske kropper – fra kjønnsoperasjoner til plastisk kirurgi (i et eksempel nevnes påvirkeren «the Human Barbie» som har gjennomgått et utall operasjoner for å ligne mest mulig på varekapitalismens kanskje mest ikoniske plastdukke) – anser Levitt som symptomer på det «animatiske» paradigmet.

Etikk for vår samtid

Levitts bok er mest ambisiøs når den forsøker å formulere noen etiske pekere for dette animatiske paradigmet. Når tidligere tilsynelatende faste fysiske, historiske, teleologiske eller politiske identiteter har gått i oppløsning, kan en potensiell etikk ikke lenger formuleres med basis i spørsmål om «hva» og «hvor».

Snarere, med utgangspunkt i Giorgio Agambens The Coming Community, må en potensiell etikk for vår samtid og det kommende felleskapet, ifølge Levitt, ta utgangspunkt i spørsmålet om «hvordan»: I det kapitalistiske «spetakkelets» sømløse sammensmelting av kropp og bilde, styrt av en underliggende, rotløsgjørende varelogikk, identifiserer Agamben en uutnyttet lomme av positiv etisk potensialitet – en åpenhet hinsides totalitære eller identitære tenkemåter. Frigjort fra teologisk og biologisk essens og eksemplifisert med noe hun kaller muliggjørende interaksjon mellom kropp og bilde i VR-teknologi (virtuell virkelighet), ser også Levitt muligheten for nye etiske felleskap i det animatiske paradigmet. Spørsmålet om hvordan disse kan konkretiseres, lar hun riktignok forbli åpent.

Retter man blikket mot Facebooks nylige lansering av Metaverse, kan det se ut som om også denne utopiske boblen er i ferd med å sprekke, og at den for lengst har blitt fylt av teknologigigantenes allmaktfantasier. Kanskje stammer den fortsatt mest givende etiske maksimen for vår samtid fra Herman Melvilles kopist Bartleby: «I’d prefer not to.»

Avatar photo
Lukas Lehner
Frilans skribent.

Du vil kanskje også like