Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Iguaca-papagøyene synger ikke lenger

The End of Eden – Wild Nature in the Age of Climate Breakdown
Forfatter: Adam Welz
Forlag: Bloomsbury, (USA)
KLIMAKRISEN / Denne boken får all annen klimalitteratur til å virke farlig menneskesentrert. Vi har åpenbart ikke vært særlig gode til å overvåke det jordiske paradiset.

En kommentar som ofte dukker opp i hverdagssamtaler om klimaet, er «jorden vil klare seg fint, det er vi mennesker som får unngjelde». Tilsynelatende er det en påminnelse om at mye, kanskje alt, står på spill for oss mennesker. Samtidig byr denne hverdagsvitenskapelige klisjeen på en tilsynelatende velinformert og fortrøstningsfull tanke, basert på et stort perspektiv, om ikke fra stjernenes synsvinkel, så med utgangspunkt i dyp tid og geologiens tidsskalaer på millioner av år. Klimaendringene er en forbigående krise for menneskene, frembrakt av oss selv.

Om en million år vil alt være glemt, ganske sikkert, det høres sant ut! Men hvor sikkert er det egentlig? Og er ikke glemselen noe av problemet? Og hva betyr det at «jorden vil klare seg»? Det er ikke snakk om Venus, Mars eller Pluto, det er snakk om den levende jorden og dermed om alt som lever på den. Enten vi holder med de msom krisemaksimerer og som snakker om at menneskeheten vil dø ut, eller med dem som minimerer krisen og sier at vi vil klare oss fint, er spørsmålet om hvorvidt andre arter vil klare seg, en blind flekk – en blindhet som omfatter alle andre enn oss selv.

Forsiden på miljøskribenten Adam Welz’ bok The End of Eden er kløktig illustrert med et maleri av Edens hage der mange av dyrene og plantene er klippet ut, så de etterlater hvite silhuetter. Hvordan skal vi ellers illustrere et fravær? Når Welz i undertittelen og boken som helhet vektlegger den ville naturen, er det nettopp for å understreke at det ikke er menneskets tilrettelagte produksjonssystemer, jordbruk og oppdrett, det gjelder denne gangen, men den naturen vi vokste ut fra, det jordiske paradiset mytologien fortalte oss at vi ble gitt av høyere makter, for å nyte godt av – men også for å våke over.

Å overleve mennesket

Vi har åpenbart ikke vært særlig gode til å overvåke det jordiske paradiset, og skadene mennesket har forvoldt, går tilbake til våre fjerne forfedre, egentlig tilbake til temmingen av ilden . . .

Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement

Anders Dunker
Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter.

Du vil kanskje også like