Hva med gjensidig hjelp og solidaritet, både mellom mennesker og natur, og mellom nasjoner som opptrer som egoistiske individer?
Tittelen på denne nye boken, Mutual Aid, er en direkte henvisning til fyrst Kropotkin, den russiske anarkisten, geografen og biologen som for 120 år siden utga sin bok «Gjensidig hjelp» – Mutual Aid: A Factor of Evolution (1902). Begge forfatterne er biologer og aktivister, noe som gjør denne boken til en unik utgivelse, helt i Kropotkins ånd.
Pablo Servigne er kjent for sine radikale bidrag til den såkalte kollapsologien med boken How Everything Can Collapse (2020) og oppfølgeren Another End of the World is Possible (2021). Gauthier Chapelle er på sin side sosiobiolog og sosiolog og leder til og med en akademisk institusjon som fremmer arbeidene til Marcel Mauss – som skrev om gavens rolle i det sosiale liv. Gavmildhet kan være spontant, men også regulert av normer, et dobbelt forhold som viser seg å være et utmerket utgangspunkt for å skrive om gjensidig hjelp.
Nådeløs tvang
Kropotkins gripende selvbiografi, Memoirs of a Revolutionist (1899), som anbefales på det varmeste, forteller om oppveksten i det russiske aristokratiet, på en enorm landeiendom som også eide tusenvis av «sjeler» – livegne bønder. Faren administrerte piskinger som alle andre, men han var ikke engang blant de verste. Kropotkin skildrer hvordan en general og landeier i området har tittel og privilegier til å kommandere hvem av de fattige bøndene som skulle gifte seg med hvem: «Sergej med Anna, Maksim med Parasja.» Frivillige sammenslutninger – fra kjærestepar til politiske grupperinger – ble brutalt motarbeidet, brutt opp og straffet.
Kropotkin tilbrakte to lengre perioder i fengsel etter å ha deltatt i demonstrasjoner for arbeidernes rettigheter.
Kropotkin, som i ungdommen sammen med broren studerte radikale politiske skrifter, endte opp med å frasi seg sin tittel og tilbrakte to lengre perioder i fengsel etter å ha deltatt i demonstrasjoner for arbeidernes rettigheter. Denne fortiden var preget av nådeløs tvang. Det nevnte «tvangssamarbeidet» ble videreført av kommunistpartiet. Og det borgerlig-kapitalistiske Vesten preget det Kropotkin omtalte som «den presumptive alles kamp mot alle». Dette som en myte han mener Thomas Hobbes var med på å etablere, og Darwin ble misbrukt for å ha underbygget.
Samarbeid og konkurranse
Før han skrev Mutuial Aid, la Kropotkin i årene 1864 og 1871 ut på geografiske ekspedisjoner til den sibirske taigaen, der han også gjorde biologiske undersøkelser. Han så ikke mye til kamp mellom biologiske artsfeller, rapporterer han. Naturen han observerte, var snarere preget av et frivillig og spontant samarbeid i kampen for å overleve under barske livsbetingelser. Kropotkin finner en lang rekke eksempel på gjensidighet og symbiose i naturen og går i sin bok gradvis over fra dyresamfunn til tradisjonelle menneskesamfunn. Til tross for hva andre misantropiske og «pessimistiske forfattere» måtte anta, hevder han at «intet samfunn bygges på nådeløs konkurranse for egen vinning uten tanke på artens ve og vel!» .
Til stor fortjeneste viser Servigne og Chapelle at Kropotkin, som lenge var uglesett eller oversett innen biologien, faktisk er i ferd med å bli tatt alvorlig og faktisk langt på vei får rett. Forfatterne byr på et vell av eksempler og analyser fra ny biologisk og psykologisk forskning på gjensidighet, basert på både biokjemi, spillteori, empirisk granskning av symbioseforhold og den nye sosiobiologiens teorier om gruppeseleksjon. Den sistnevnte teorien, hentet fra veteranen E.O. Wilson, gir rikelig med plass til konkurransen som jo tross alt også forekommer i rikt monn i naturen og blant menneskene. Enkelt oppsummert sier gruppeseleksjonsteorien at grupper som er altruistiske, vinner over egoistiske grupper. Men egoistiske individer vil fortsatt vinne innad i gruppene – om enn bare på kort sikt. Kunsten for grupper som vil klare seg på lang sikt, blir dermed å begrense og motarbeide korttenkte egoister.
Spillteori
Forfatterne gir oss redskaper ved å bevege seg hinsides overforenklede modeller
– der mennesket enten er godt eller ondt, naturen brutal eller snill, der enten kultur eller gener dominerer – for å tenke spontant samarbeid og egalitære samfunn på en måte som verken er naiv eller idealistisk. Spillteoriens analyser er også anvendelige for samarbeidsspill! Kartet over relasjoner spenner fra vinn-vinn til vinn-tap, med en rekke mellomposisjoner med gjensidig likegyldighet og ensidig, men uskadelig nytte. Forfatterne rapporterer fra et sosiobiologisk forskningsfelt i forrykende utvikling. Vitenskapsformidlingen truer stadig med å ta overhånd, men blir likevel rettferdiggjort, siden forfatterne umiddelbart tar den i bruk i en mer praktisk sosiopolitisk og teoretisk strategi.
Jo vanskeligere livs-omstendighetene blir, desto sterkere er tendensen til gjensidig samarbeid.
Målet er å basere seg på biologien for å ta et oppgjør med naturaliseringen av Homo economicus, en menneskemodell som ofte blir forlenget inn i nyliberalismens universelle konkurransetilstand – der livet blir et nullsumspill hvor den ene vinner på den andres bekostning. Slike rammebetingelser gjør i praksis de aller fleste av oss til tapere, mens en liten fraksjon blir supervinnere. På lengre sikt er vi alle i ferd med å tape, siden det samme nyttemaksimerende spillet fører til at livsmiljøet vårt blir uttæret.
Grupper som er altruistiske, vinner over egoistiske grupper.
Egoismens snevre spill hjemsøker klimaforhandlingene: Innsatsen og prisen for å minske klimautslipp er enorm, men gevinsten blir minimal med mindre de andre gjør det samme – så alle venter til det er for sent. Men spillteorien kan utvides til å dekke samarbeidsspillene bedre, og slik endres også politikkens dynamikk.
Både egoistiske og sosiale
Ifølge forfatterne har nyere feltbiologiske undersøkelser vist den samme tendensen som Kropotkin fant i Sibir: Jo vanskeligere livsomstendighetene blir, desto sterkere er tendensen til gjensidig samarbeid. Magrere forhold, som i høyfjellet, Arktis eller fattige samfunn, stimulerer til gjensidig hjelp. Rikdom og overflod stimulerer paradoksalt nok til konkurranse. Slik sett er det fristende å spekulere videre og spørre om ikke også ideologier kan være et produkt av livsmiljøet: Nyliberalismens egoistiske evangelium kan være et resultat av den petroliumsdrevne rikdommen, en overflod som stimulerer egoisme. I neste omgang skaper rikdommen og overfloden ressursmangel og klimaproblemer. Dette er en nød som må påkalle en annen mentalitet – og oppmuntre til samarbeid. Forhåpentlig.
Ingenting er gitt, hevder forfatterne. Konklusjonen er at vi både er egoistiske og sosiale. Hvis vi skal styre unna full global kollaps, må vi rigge systemet til så vi premierer gjensidig hjelp og solidaritet, både mellom mennesker og natur, og mellom nasjoner som opptrer som egoistiske individer. Den taktiske oppmuntringen av menneskets (og nasjoners) «prososiale» side må dermed stimuleres med minst like kløktige midler som nyliberalismen har brukt for å stimulere til individualisme og konkurranse.
En slik foreslått tilrettelegging av spillet for å skape omtanke for felleskapet og andre arter forutsetter ifølge Servigne og Chapelle fremfor alt at vi motarbeider illusjonen om uavhengighet. Individualisme og selvtilstrekkelighet er alltid noe delvist, skjørt og midlertidig. Avhengigheten av andre og planeten er derimot fundamentalt: Båndene er det som gjør livet robust, varig og rikt.
