Bestill sommerutgaven her

Et godt liv uten stadig mer av alt

Avatar photo
Svein Hammer
Hammer er dr.polit. i sosiologi og fast anmelder i Ny Tid.
GRØNN VEKST / NY TID har her valgt å trykke et utdrag av boken Grønt manifest av vår faste kritiker.
«Livskvalitet framfor veksttvang»: Tre små, men kraftfulle ord, som gir en nøkkel til endret retning på samfunnsutviklingen, der vår evige streben etter ‘mest mulig’ heller justeres til verdsettelse av ’tilstrekkelig’.

I global målestokk er vi del av verdens overklasse. Vi lever i en overflodens verden, der vi kjøper, eier og kaster altfor mye. Likevel streber vi videre, i et evig jag, der mye vil ha mer. Det er symptomatisk at det grønne skiftet har blitt en kjøpefest, der miljøproblemene søkes løst gjennom at vi kjøper nye elbiler og andre tekniske duppeditter.

Det høye forbruket etterlater et stort økologiske fotavtrykk. Om alle mennesker på planeten skulle leve som oss, ville ressursene ta slutt. Operasjonene vi utøver for å sikre vedvarende, vekstbasert framskritt, representerer derfor en trussel mot fundamentet for livene våre. Kanskje problemet kan løses gjennom at veksten kobles fri fra dens miljøproblematiske sider, men vi burde uansett ta et mer grunnleggende spørsmål på alvor: Hva er poenget med å presse oss stadig lengre? Skal vi aldri komme til et punkt der vi tenker at vi kan blomstre, uten å vokse?

Grønn solidaritet

Noen vil si at vekstkritikken er klasseblind. Selv om flertallet ville klart seg fint med mindre, gjelder det ikke alle. Derfor må den sosiale ulikheten tas på alvor, når vi formulerer en visjon om en mer balansert samfunnsutvikling. De som sliter økonomisk skal ikke bære de tyngste byrdene ved overgangen til en grønn framtid.

Samtidig er det en sannhet at når miljøkrisene vokser i omfang, er det de vanskeligstilte som vil lide mest. Slik sett er omstillingen av verdi for alle, noe enhver derfor bør ta sin andel av ansvaret for. Men ja, det er viktig at vi forsøker å forene økologisk balanse med mellommenneskelig balanse, der vi tar vare på de som faller utenfor vår selvgode materialisme – samtidig som vi innser at vi alle må bremse litt, dersom vi skal sikre framtiden til våre barn og barnebarn.

Den som blar i Framtidens Norge, vil finne et helt kapittel om solidaritet, mangfold og samfunnets samholdskraft. Her peker jeg på at mange klimaengasjerte opererer med et tynt begrep om det sosiale. Miljøproblemene reduseres til en blanding av fakta, teknologi og instrumentelle løsninger, mens kultur, samfunnsstrukturer, institusjoner, makt, og politikk overses.

Mot dette kan vi formulere en grønn solidaritet som favner sosial utjevning, mangfold og framtidens egenverdi – pluss naturen, dyrene, ja, livet i all dets kompleksitet. Natur/menneske-veven bør tenkes som en helhet, der vi verner økosystemene, utvikler fornybare energiløsninger, skaper bærekraftig næringsutvikling og samtidig sikrer både livskvalitet og sosial rettferdighet.

Bra nok er bra nok

Tema som livskvalitet og solidaritet forteller oss at et grønnere samfunn handler om mer enn å motvirke klimakrisen og sikre naturmangfoldet. Vi bør åpne oss for en dyptgripende refleksjon over hvorfor vi knytter så mye av vår status og identitet til penger og forbruk. Framfor å dyrke en politikk som sier at det gode livet avhenger av stadig mer, trenger vi en alternativ livsfortelling, der vår levemåte og vårt ansvar for livet på planten er bedre balansert.

Finnes det åpninger for å utvikle en mer økologisk kultur, der vår måte å se, tenke, leve, vurdere og velge justeres i litt annen retning? En kultur der flere innser at less is more? For jo, det er fullt mulig å bli lykkelig med mindre. Det krever bare vilje til å surfe mindre på forbrukets overflate.

Noen så for seg at erfaringene med koronaen kunne åpne ei dør til begrensningens kunst. Tanken var at erfaringen med å ikke ha ubegrenset med handlingsrom, kunne stimulere til motstand, til å hoppe av den snurrende karusellen, og søke etter et godt liv uten stadig mer av alt.

Er det ikke rimelig åpenbart at de fleste ville hatt et fint liv, også med redusert forbruk? Forskning viser at personer som lever miljøvennlig og nedtonet framfor å underkaste seg til kravet om mer av alt, både er lykkeligere og trenger mindre for å ha det bra.

Tenk på alle tingene vi kjøper og kaster, alle utvidelsene og forbedringene vi streber etter, alle oppussingsprosjektene vi gjennomfører, alle reisene vi bare må på. Er vi virkelig avhengig av alt dette? Den som med et skuldertrekk svarer «nei», har åpnet døra til et liv med mindre stress, redusert banklån, og en livskvalitet som ikke lenger dreier seg om å alltid lengte etter mer. Den alternative livskunsten betinger at vi utvikler vår evne til å si dette er bra nok.

Ansatser til slike tanker kan vi finne i Arne Næss sin filosofi, i Erik Dammanns verdirefleksjoner, samt i Pave Frans lille bok Laudato Si. På variert vis, innenfor et felles landskap, utfordrer de til refleksjon over det moderne livet. Miljøproblemene er kanskje en konsekvens av industrialisering, ressursuttak og forurensing, men veksttvangen har også en kulturell, etisk og åndelig side. Vi trenger å omstille hodene våre, slik at vi erkjenner at forventningen om å få tilfredsstilt ethvert behov, er en kulturell tvangstanke.

Kan vi bli en annen enn den vi er?

Enhver biologisk art tenderer til å spre seg så mye som mulig. Som nevnt er det spesielle med vår ekspansjon at vi klarte å bevege oss ut over vårt habitat, og dermed strakk erobringen lengre enn andre arter. På veien har den biologiske impulsen blitt til en psykologisk tilstand, de siste par århundrene næret av den moderne kulturens higen etter vekst og framskritt – der vi i stadig sterkere grad har endt med å se oss selv som erobrere, herskere og forbrukere.

Selv om trekk ved vår biologi, psykologi og kultur gjør vekstviljen sterk, finnes det likevel muligheter til å forme oss i nye retninger, om vi bare vil. Her tar jeg sjansen på å spille inn et faglig begrep, nemlig «subjektposisjon». Så snart du forstår hva ordet betyr, vil du se at det er et godt redskap for tanken.

Vi mennesker har frihet til å velge, men hva vi streber etter vil preges av posisjonen vi står i, når vi gjør våre handlingsvalg. Den som er født som kronprinsesse, må forme seg selv med tanke på at hun en gang skal bli dronning. En lignende selvforming gjelder også for deg og meg. Enhver som vokser opp i en norsk, moderne virkelighet, forventes å finne et livsmål å søke i retning av. Det er mange ulike roller vi kan innta, men preges ikke de fleste av en forventning om at vi aktivt skal bidra til å opprettholde det vekstbaserte framskrittet? Det er dette utkikkspunktet vi forventes å innta, når vi vurderer våre muligheter, velger en livsgjerning og utfører våre handlinger.

Hvor kommer denne tanken fra, og hvorfor står den så sterkt? Om vi blar oss tilbake til Adam Smiths liberale ideer fra slutten av 1700-tallet, oppdager vi at for han var rettferdighet og sosialt fellesskap vel så viktig som økonomiens mekanismer. Over tid skjedde det imidlertid en forskyvning, der det økonomiske fagfeltet ble stadig mer fokusert på «economic man», forstått som en opplyst, uavhengig, kalkulerende aktør på jakt etter nyttemaksimering.

Det kan virke som om denne tanken har satt seg fast i kulturen vår. Fra å være en faglig figur, har det økonomiske mennesket vokst til å bli en modell for hvordan vi bør tenke, kalkulere og ta beslutninger – kort sagt; hvordan vi bør forme oss selv. Posisjonen har tatt form gjennom ulike ideologiske prosjekter, men det fikk et ekstra oppsving fra 1980-tallet og utover. I boka Sosialdemokrati versus nyliberalisme skriver jeg inngående om dette, for de som måtte ønske å vite mer om den nyliberale vendingen i formingen av det norske og vestlige samfunnet.

Vi mennesker tenderer til å feste blikket på det konkrete og kortsiktige, med en forventning om at verden i dag vil fortsette langs samme sporet i morgen. Dermed overser vi det bevegelige og uforutsigbare ved verden. En ustabilitet som gradvis har kommet til å true oss, etter hvert som effektene av våre aktiviteter har vokst utover alle grenser.

Finnes det likevel mulighet til å utfordre det vi har ført oss selv inn i? Det er her jeg finner et slags håp i ord som «subjektposisjon» og «selvforming». Enhver som innser at vår levemåte preges av rollen vi har latt oss føye inn i, vil innse at det er mulig å utvikle andre ståsted, og dermed forløse andre muligheter.

Vi er ikke bare konkurrenter i økonomiske markeder, men også sosiale, samarbeidende vesen – og enten vi konkurrerer eller samarbeider kan vi koble våre handlinger til noe annet enn nyttemaksimering. Framfor å forbli i en posisjon som truer økosystemene, kan vi forme oss selv på nye måter, med sikte på å innta en mer ansvarlig livsvei.

Kulturendring

Den diskusjonen jeg har lokket deg inn i, handler ikke om grønn vekst er mulig eller ikke. Det jeg snakker om er hvordan vi orienterer oss i livet, hva vi vektlegger og hva vi søker i retning av. Både som enkeltmennesker og i kulturell forstand bør vi undersøke mulighetene for å kalibrere tankene våre på nytt, slik at vi skaper bevegelse i retning av en grønnere samfunnsutvikling, der det å være får mer verdi, mens det å ha tones ned.

Inntar vi et slikt ståsted, blir vekstspørsmålet mindre påtrengende. Isteden blir det viktig å spørre hvordan et godt liv med god livskvalitet kan sikres, uavhengig av om økonomien vokser eller ikke. En viss levestandard og et visst velferdsnivå har betydning for hvor bra vi har det, men ut over dét burde vår tenkning om livskvalitet i større grad frigjøres fra den økonomisk-politiske sfæren.

Livskvalitet handler om noe vi erfarer, individuelt eller sammen med våre nærmeste. Men det kan også favne noe større, kvaliteter ved både lokalsamfunnet og storsamfunnet som helhet. Det er også viktig å innse at vi kan forme vår livskvalitet, ikke bare ved å strekke oss etter den, men også gjennom å tone ned kravene våre og bli tilfreds med det vi har. Det å finne sinnsro til å dvele ved det vi har framfor å haste videre til neste opplevelse, er i seg selv en kilde til det å ha det godt.

Den som ønsker å leve mer i harmoni med naturmiljøet, vil erkjenne at jakten på kortsiktig nytte og evig vekst ikke kan få definere våre livsvalg. Isteden burde vi øve oss på å blomstre og utvikle oss langs andre spor enn via vekstbasert framskritt. Det betinger at vi klarer å se oss som innvevd og innkapslet i biosfæren, og dermed også erkjenne vår selvforming bør handle om mer enn det evige jaget etter nyttemaksimering. Slik kan vi, i rommet mellom politikk og økonomi, kile inn grunnlaget for en mer økologisk ansvarlig kultur, der ideen om at mennesket står over naturen, og derfor har rett til å hente ut så mye ressurser som vi måtte ønske, tones ned.

Kommer endringen nedenfra eller ovenfra?

Vil endringer skapes ovenfra, gjennom politiske vedtak eller økonomiske beslutninger – eller kan kulturen justeres nedenfra, gjennom at vi lever annerledes, tilegner oss andre verdier, argumenterer på nye måter og skaper gode forbilder for andre?

Vi vet at vår livsform vokser fram over tid, der visse trekk gror fast og tas for gitt. Å skape endring er derfor utfordrende, men det blir feil å tro at kultur er statisk. Endringsimpulser kan oppstå fra flere hold. Når noen velger å redusere sitt forbruk, spiser mindre kjøtt, bygger økolandsbyer og energieffektive småhus, etablerer små og større bidrag til en mer sirkulær økonomi, kan de stimulere til at også vi andre stanser opp og tenker over våre livsvalg.

Ser vi på framveksten av den norske miljøpolitikken – framstilt i Kristin Asdals tankevekkende bok Politikkens natur, naturens politikk – vil vi oppdage at motstand, kritikk, engasjement og aktivisme innvirket på hvordan både forskere, politikere og økonomiske aktører betraktet naturmiljøet. I løpet av noen tiår kom vi til å se verden med grønnere blikk. Nye objekter, nye saksfelt og nye institusjoner ble etablert, med den effekt at miljø gikk fra å være noe ingen ville prate om, til å bli en ramme alle måtte ta hensyn til.

Jeg finner inspirasjon i dette. Selvsagt er vi i stand til å utvikle en bredere tenkning rundt livskvalitet og hva det vil si å leve gode liv. Det gjelder bare å åpne mulighetsrommet for å tenke langs andre spor, for å forme oss selv på nye måter, og dermed også forme et grønnere samfunn.

Teksten er publisert med
tillatelse fra forlaget Solumbokvennen og forfatter av
Grønt manifest.
Dette er k
apittel 5 i sin helhet.

- egenannonse -

Siste kommentarer:

Siste artikler

Ikoniske malerier og fotografier

Forbilleder: I offentlighedens Latinamerika blir uafhængighedsheltene Bolívar og San Martin eller Che Guevara og Evita, gjennom malerier og fotografier enten forgudet eller satanisert. Denne bogen ser nærmere på hvorfor.

Permanent undtagelsestilstand

ESSAY: Strømmen går, valutakurser fluktuerer, brødpriser eksploderer, brændstof forsvinder. Det er også stadige spor efter eksplosjonen. Alligevel formår Beiruts hårdtprøvede borgere gang på gang at finde fodfæste i kaos. Og kaosset er medvirkende til Beirut aldrig bliver en pusse-nusse-by.

Muslimske eliter, maktutøvelse og terror

AFRIKA: Hva kan en bok si om Boko Haram eller den porøse grensen mellom dagens Kamerun og dagens Tsjad? Eller om det førkoloniale kongedømmet Kanem-Bornu?

Grænserne for vores levemåde

FREMTID: Miljøkatastrofer, global opvarmning, civilisationskrise og planetær apokalypse har givet anledning til forestillinger om jordens undergang og tidens afslutning. Gennem en radikal antropologi gjør et par forfattere et forsøg på at genrejse vores tro på verden.

Agamben: Et brennende hus

FILOSOFI: Italienske Giorgio Agamben beskriver og tenker andre forløp for vår tenkning enn dagens mer teknologisk nihilistiske viljedrevne produksjonsparadigme. To bøker søker inn i andre muligheter enn den 'brannen' han mener vi befinner oss i. I dette essayet forsøker Astrid Nordang å bringe frem noe av dette kompliserte materialet.

Et godt liv uten stadig mer av alt

GRØNN VEKST: NY TID har her valgt å trykke et utdrag av boken Grønt manifest av vår faste kritiker. «Livskvalitet framfor veksttvang»: Tre små, men kraftfulle ord, som gir en nøkkel til endret retning på samfunnsutviklingen, der vår evige streben etter 'mest mulig' heller justeres til verdsettelse av 'tilstrekkelig'.

Endetidstanker

FILOSOFI: Mens postmodernismen innebar en eksplosjon, innebærer dagens posthume tilstand ifølge Marina Garcés en avvikling av alle muligheter – en implodering. Ja, er de håp vi i dag klamrer oss til, bare markedstilpassede behov for håp?

Camille, Hannah, Lisa, Pauline og Flora

KVINNER: Kunst som er utført av menn, vies rett og slett mer oppmerksomhet: i samlinger, i utstillingsprogrammer, i kunstlitteraturen, i kunstmarkedet. Men hva med den store mengden kvinnelige kunstnere gjennom de siste 500 årene?

Jeg var helt ute av verden

Essay: Forfatteren Hanne Ramsdal forteller her hva det vil si å bli satt ut av spill – og komme tilbake igjen. En hjernerystelse fører blant annet til at hjernen ikke klarer å dempe inntrykk og følelser.

Når man i stillhet vil disiplinere forskningen

PRIO: Mange som reiser spørsmål om legitimiteten til USAs kriger, synes å bli presset ut fra forsknings- og mediainstitusjoner. Et eksempel er her Institutt for fredsforskning (PRIO), som har hatt forskere som historisk sett har vært kritiske til enhver angrepskrig – som neppe har tilhørt atomvåpnenes nære venner.

Er Spania en terrorstat?

SPANIA: Landet får skarp kritikk internasjonalt for politiets og sivilgardens utstrakte bruk av tortur som aldri straffeforfølges. Regimeopprørere fengsles for bagateller. Europeiske anklager og innvendinger ignoreres.

Er det noen grunn til å juble over koronavaksinen?

COVID-19: Fra offentlig hold ytres det ingen reell skepsis til koronavaksinen – man anbefaler vaksinering, og folket er positive til vaksinen. Men er omfavnelsen av vaksinen basert på en informert beslutning eller et blindt håp om en normal hverdag?

De militære sjefene ville utslette Sovjet og Kina, men Kennedy sto i veien

Militært: Vi tar for oss amerikansk strategisk militærtenkning (SAC) fra 1950 til i dag. Kommer den økonomiske krigen å bli supplert ved en biologisk krig?

Hjemlengsel

Bjørneboe: Jens Bjørneboes eldste datter reflekterer i dette essayet over en mindre kjent psykologisk side ved sin far.

Arrestert og satt på glattcelle for Y-blokka

Y-BLOKKA: Fem demonstranter ble ført vekk i går, blant dem Ellen de Vibe, tidligere direktør i Oslos plan- og bygningsetat. Samtidig havnet Y-interiøret i containere.

En tilgitt, lutret og salvet korgutt

Tangen: Finansnæringen tar kontroll over norsk offentlighet.

Michael Moores nye film: Kritisk til alternativ energi

MiljøFor mange er grønne energiløsninger bare en ny måte å tjene penger på, hevder regissør Jeff Gibbs.

Pandemien vil skape en ny verdensorden

Mike Davis: Ifølge aktivisten og historikeren Mike Davis ligger det i ville reservoarer, som blant flaggermus, opptil 400 typer koronavirus som bare venter på å smitte over til andre dyr og mennesker.

Sjamanen og den norske ingeniøren

SAMHOLD: Forventningen om et paradis fritt for moderne framskritt ble til fortellingen om det motsatte, men mest av alt handler Newtopia om to svært ulike menn som støtter og hjelper hverandre når livet er som mest brutalt.

Hudløs eksponering

Anoreksi: Ublu bruker Lene Marie Fossen sitt eget forpinte legeme som lerret for sorg, smerte og lengsel i sine serier av selvportretter – aktuelle både i dokumentarfilmen Selvportrett og i utstillingen Gatekeeper.