Den liberale utopi


Fremfor alt er det vi som ikke gir liberalismen skylden for alt som er galt her i verden, som bør dvele ved denne boken. 

Hammer er dr.polit. i sosiologi og fast anmelder i Ny Tid.
Email:
Publisert: 2018-01-03
Ingen mennesker er født frie
Forfatter: Dybedahl Kristjánsson Innset og Hverven (red.)
Dreyers forlag, Norge

Det skjer ikke så ofte, men i ny og ne oppnår en bok status som omdreiningspunkt i den offentlige debatten. Høsten 2017 skjedde dette med antologien Ingen mennesker er født frie, med mottakelse langs forutsigbare spor. Klassekampens anmeldelse var stort sett positiv, mens Minervas anmelder slo fast at artiklene er til «å gjespe av for oss som ikke alt deler forfatternes eksentriske virkelighetssyn».

Nå er det gjerne slik at vi mennesker liker å få bekreftet det vi alt har tenkt, og lettest godtar kritikk av det vi misliker. Men burde det ikke vært motsatt? Er det ikke lesere som meg, som mener at høyrepopulismens fremvekst tilsier at vi bør stå opp for vår liberale samfunnsorden, og som synes det er drøyt å tilskrive liberalismen skylden for alt som er galt, som bør dvele ved denne boken?

Jeg velger å svare ja på det spørsmålet, og avviser dermed påstanden om at antologien kun gir mening for «røde» lesere. Jo da, både innledningen og en del av tekstene blir altfor polemiske og «rett frem» i sin argumentasjon. Men likevel: Det er vanskelig å benekte at etter 1960- og 70-tallets brytninger mellom ulike idéretninger, har liberalismen fått dominere vår kollektive tekning de siste tre tiårene. Tiden er overmoden for kritikk og nye nyanser, hvilket gjør det forståelig hvorfor boken evnet å skape debatt.

At vi bør prioritere det sosiale, føles som å bli tvunget inn i noe jeg selv ikke ønsker.

Rød helning. Har retorikken i boken en rød slagside? Ja, helt klart. «Det selvtilstrekkelige individet er sentrum i liberalismens univers,» får vi vite. Inntrykket blir annerledes om vi for eksempel sier at liberalismens positive visjon er at når individet tar det som for henne er det beste valget, bidrar hun samtidig til det beste for helheten. Det er ingen tvil om at den friheten vi møter her, i utgangspunktet er en negativt definert frihet, der statens og fellesskapets makt over våre liv bør begrenses mest mulig. Men i selve respekten for alles frihet ligger det en sosial tanke, der en anerkjenner betydningen av at de frie individene inngår i et balansert livsmiljø. Vinkler vi det slik, er det ikke vanskelig å påvise at i hvert fall én sosialliberal posisjon handler om mer enn det selvtilstrekkelige individet.

Flere tekster har viktige, til dels kraftfulle poenger – for eksempel Mímir Kristjánssons kritikk av effektiv …

Abonnement halvår kr 450


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)