Det skjer ikke så ofte, men i ny og ne oppnår en bok status som omdreiningspunkt i den offentlige debatten. Høsten 2017 skjedde dette med antologien Ingen mennesker er født frie, med mottakelse langs forutsigbare spor. Klassekampens anmeldelse var stort sett positiv, mens Minervas anmelder slo fast at artiklene er til «å gjespe av for oss som ikke alt deler forfatternes eksentriske virkelighetssyn».
Nå er det gjerne slik at vi mennesker liker å få bekreftet det vi alt har tenkt, og lettest godtar kritikk av det vi misliker. Men burde det ikke vært motsatt? Er det ikke lesere som meg, som mener at høyrepopulismens fremvekst tilsier at vi bør stå opp for vår liberale samfunnsorden, og som synes det er drøyt å tilskrive liberalismen skylden for alt som er galt, som bør dvele ved denne boken?
Jeg velger å svare ja på det spørsmålet, og avviser dermed påstanden om at antologien kun gir mening for «røde» lesere. Jo da, både innledningen og en del av tekstene blir altfor polemiske og «rett frem» i sin argumentasjon. Men likevel: Det er vanskelig å benekte at etter 1960- og 70-tallets brytninger mellom ulike idéretninger, har liberalismen fått dominere vår kollektive tekning de siste tre tiårene. Tiden er overmoden for kritikk og nye nyanser, hvilket gjør det forståelig hvorfor boken evnet å skape debatt.
At vi bør prioritere det sosiale, føles som å bli tvunget inn i noe jeg selv ikke ønsker.
Rød helning. Har retorikken i boken en rød slagside? Ja, helt klart. «Det selvtilstrekkelige individet er sentrum i liberalismens univers,» får vi vite. Inntrykket blir annerledes om vi for eksempel sier at liberalismens positive visjon er at når individet tar det som for henne er det beste valget, bidrar hun samtidig til det beste for helheten. Det er ingen tvil om at den friheten vi møter her, i utgangspunktet er en negativt definert frihet, der statens og fellesskapets makt over våre liv bør begrenses mest mulig. Men i selve respekten for alles frihet ligger det en sosial tanke, der en anerkjenner betydningen av at de frie individene inngår i et balansert livsmiljø. Vinkler vi det slik, er det ikke vanskelig å påvise at i hvert fall én sosialliberal posisjon handler om mer enn det selvtilstrekkelige individet.
Flere tekster har viktige, til dels kraftfulle poenger – for eksempel Mímir Kristjánssons kritikk av effektiv altruisme (kravet om at alt vi gjør skal kalkuleres ut fra dets direkte nytteeffekt), Ellen Engelstads utfordring av meritokratiet (hvordan vekt på mulighetslikhet legitimerer nye former for ulikhet) samt Linn Stalsbergs tekst om nyliberalismen (forstått som en tenkemåte som gjennomsyrer hele samfunnskroppen). På hvert sitt vis sier disse noe det er verdt å dvele ved. Problemet er at argumentasjonen tenderer til å bli for rettlinjet og gir seg selv for lite motstand.
Også nyanser. Retorikken utjevnes delvis av en håndfull mer nedtonede tekster. Et eksempel er Sigurd Hvervens bidrag om menneskets frihet. Her møter vi et mer variert landskap, blant annet en fin refleksjon over hvorfor romlige avgrensninger (et område der jeg er helt fri) bør suppleres med en tidsmessig frihetsforståelse (noe vi utvikler og former gjennom livsprosessen). Et viktig poeng er at de liberales «frihet fra» bør suppleres med en mer positiv «frihet til». Gjennom begrepet anerkjennelse tydeliggjøres det hvordan det å utvikle seg i fellesskap med andre, det å være i det sosiale, gir oss en mer positivt ladet frihetsimpuls.
I møtet med disse fine, nyanserte ordene, vekkes likevel en ansats til motstand. Jeg har gjennom årene gjort aktive valg for å tilbringe mer tid alene, fordi det passer meg. Et resonnement som tilsier at vi bør prioritere det sosiale, fordi det gir adgang til en mer egentlig frihet, føles derfor som å bli tvunget inn i noe jeg ikke ønsker. Berører vi her den sosialistiske tankens skyggeside: en evig lyst til å fortelle meg og alle andre hvordan vi bør leve?
Liberalistisk styringskunst. Roman Eliassen bidrar til antologien med en gnistrende tekst om økonomifagets politiske slagside. Min eneste tilføyelse er at tanken om at verden er for kompleks og usikker til å være styrbar, ikke er ny: Troen på total rasjonell styring har en lang historie i vår kultur, og Adam Smiths usynlige hånd kan leses som en liberal reaksjon mot dette. Påstanden om at ingen hverken kan se eller kontrollere helheten, og at total styring derfor er umulig, ga grunnlag for argumentet om at staten burde la markedet fungere fritt.
Det nye med nyliberalismen er tilføyelsen om at selv om økonomiens mekanismer må forbli frie, er ikke dette til hinder for å utvikle subtile teknikker for å styre indirekte og på avstand – formet slik at spesielt konkurransens virkemåte spres ut i hele samfunnskroppen.
Liberalismen betraktes som en avgrensbar, entydig årsak til alt som er galt med dagens samfunn.
En slik tanke åpner døren for den som vil belyse liberalismen som innkapslet i en omfattende styringsdiskurs. Dette gjorde Michel Foucault så tidlig som i 1978–79 (noe som vies god plass i min ferske introduksjon til forfatterskapet). Hans analyser av nyliberalistiske styringsteknikker skulle vise seg å foregripe en strømning som vant hegemoni gjennom 1980- og -90-tallet. Likevel virker perspektivet å være lite forstått – kanskje fordi det avviker fra både høyre- og venstresidens fortellinger? Jeg var spent på om Ingen mennesker er født frie ville ha referanser til Foucault. Det har den ikke, men Ola Innsets nyanserte beretning om nyliberalismens fremvekst har tydelige koblinger til franskmannens snart 40 år gamle analyse. Det er bra, for dette perspektivet gir avgjørende innsikter til vår samtid.
Liberalisme vs. økologisme. Et spørsmål boken burde viet noen setninger til, er om ideologier som liberalisme, sosialisme og anarkisme egentlig eksisterer. Er det ikke riktigere å si at virkeligheten består av et yrende mangfold av omskiftelige, overlappende idéstrømninger, som vi forsøker å temme ved hjelp av navnelapper à la «liberalisme»?
I ideologidrøftingen i boken Fra evig vekst til grønn politikk gir jeg et både/og-svar på dette spørsmålet. Det er plausibelt å si at ideologiene finnes og at de hjelper oss til å ordne verden, definere det viktige, forme strategier og iverksette handlinger. Samtidig blir det feil å fremstille ulike ideologier som om det er vanntette skott mellom dem. Det er bedre å tenke myke kjerner og et ytre lag av utskiftbare komponenter. Ser vi sånn på det, innser vi at de ulike idépakkene hele tiden griper inn i hverandre (den enes innside inngår i den andres utside), samt at enhver ideologi vil formes og reformes via den historiske, kulturelle og samfunnsmessige sammenhengen den er en del av.
Med dette som utgangspunkt drøfter jeg forholdet mellom liberalisme og økologisme. Ragnhild Freng Dale beveger seg inn i samme landskap, men fremfor å belyse brytninger mellom ideologier, møter vi hos henne en mer endimensjonal kritikk. Kort sagt: Markedskreftene blir den store stygge ulven, mens staten og «folk flest» blir kildene til en grønnere samfunnsutvikling. Fra mitt ståsted blir dette en for lettvint analyse.
Det virker mer treffende å se vekstmekanismen som en symbiose mellom økonomiske krefter, politiske mekanismer og vår alles forventning om å få det stadig bedre. Dette er vekstkompromissets nøkkel, skapt i en forening mellom rød og blå politikk, mellom sosialisme og liberalisme. Først når vi tar slike forbehold virkelig seriøst, kan vi si at ja, de siste 20–30 årene er det nyliberale strømninger som har vært motoren i vekstpolitikken, men dette må forstås som en styringsteknologisk videreføring av den sosialdemokratiske politikken.
De nyliberale strømningene som har drevet vekstpolitikken må forstås som en styrings-teknologisk videreføring av den sosial-demokratiske politikken.
Sprikende. Selv ikke dominerende idéstrømninger eksisterer i et vakuum; denne innsikten blir mitt viktigste innspill til debatten. Nå er det mulig å se konturene av et dynamisk ideologibegrep i noen av antologiens tekster, men hovedtendensen er at liberalismen betraktes som en avgrensbar, entydig årsak til alt som er galt med dagens samfunn. Utfordringen med en slik skrivestrategi er at en nok får applaus blant sine egne, men ikke når frem til det moderate sentrum – det vil si de leserne som kan bidra til at kritikken får følger.
I en anmeldelse i Framtiden pekes det på at boken fungerer som kampskrift for de som anser liberalismen som en fiende, men neppe klarer å invitere liberalister til ideologisk debatt. Visse tendenser til radikal kjekkastone i innledningskapittelet medfører antakeligvis at mange ikke klarer å lese resten av antologien med et åpent sinn. Her tilføyer Klassekampens anmeldelse et viktig poeng: Det at artiklene spriker i ulike retninger betyr at vi trygt kan lese hver tekst på dens egne premisser, og ikke se dem som del av en samlet front.
Et problem med boken er alle ytringene som hentes herfra og derfra, tidvis med en implisitt antydning om at sitatene ikke trenger å tolkes i sin kontekst, men snarere kan ses som en avsløring av liberalismens egentlige sannhet. Hos undertegnede skaper dette et behov for en mer nyansert kritikk, som erkjenner at avstanden mellom sosialliberale verdier og nyliberale styringsteknikker er for stor til at vi uten videre kan skrive dem inn på en felles linje. Likevel ga boken input til verdifull tenkning, og jeg fastholder at også folk til høyre for ytre venstre burde ta den på alvor og se den som en åpning for spennende debatter.
