Den liberale utopi

Fremfor alt er det vi som ikke gir liberalismen skylden for alt som er galt her i verden, som bør dvele ved denne boken. 

Det skjer ikke så ofte, men i ny og ne oppnår en bok status som omdreiningspunkt i den offentlige debatten. Høsten 2017 skjedde dette med antologien Ingen mennesker er født frie, med mottakelse langs forutsigbare spor. Klassekampens anmeldelse var stort sett positiv, mens Minervas anmelder slo fast at artiklene er til «å gjespe av for oss som ikke alt deler forfatternes eksentriske virkelighetssyn».

Nå er det gjerne slik at vi mennesker liker å få bekreftet det vi alt har tenkt, og lettest godtar kritikk av det vi misliker. Men burde det ikke vært motsatt? Er det ikke lesere som meg, som mener at høyrepopulismens fremvekst tilsier at vi bør stå opp for vår liberale samfunnsorden, og som synes det er drøyt å tilskrive liberalismen skylden for alt som er galt, som bør dvele ved denne boken?

Jeg velger å svare ja på det spørsmålet, og avviser dermed påstanden om at antologien kun gir mening for «røde» lesere. Jo da, både innledningen og en del av tekstene blir altfor polemiske og «rett frem» i sin argumentasjon. Men likevel: Det er vanskelig å benekte at etter 1960- og 70-tallets brytninger mellom ulike idéretninger, har liberalismen fått dominere vår kollektive tekning de siste tre tiårene. Tiden er overmoden for kritikk og nye nyanser, hvilket gjør det forståelig hvorfor boken evnet å skape debatt.

At vi bør prioritere det sosiale, føles som å bli tvunget inn i noe jeg selv ikke ønsker.

Rød helning. Har retorikken i boken en rød slagside? Ja, helt klart. «Det selvtilstrekkelige individet er sentrum i liberalismens univers,» får vi vite. Inntrykket blir annerledes om vi for eksempel sier at liberalismens positive visjon er at når individet tar det som for henne er det beste valget, bidrar hun samtidig til det beste for helheten. Det er ingen tvil om at den friheten vi møter her, i utgangspunktet er en negativt definert frihet, der statens og fellesskapets makt over våre liv bør begrenses mest mulig. Men i selve respekten for alles frihet ligger det en sosial tanke, der en anerkjenner betydningen av at de frie individene inngår i et balansert livsmiljø. Vinkler vi det slik, er det ikke vanskelig å påvise at i hvert fall én sosialliberal posisjon handler om mer enn det selvtilstrekkelige individet.

Flere tekster har viktige, til dels kraftfulle poenger – for eksempel Mímir Kristjánssons kritikk av effektiv altruisme (kravet om at alt vi gjør skal kalkuleres ut fra dets direkte nytteeffekt), Ellen Engelstads utfordring av meritokratiet (hvordan vekt på mulighetslikhet legitimerer nye former for ulikhet) samt Linn Stalsbergs tekst om nyliberalismen (forstått som en tenkemåte som gjennomsyrer hele samfunnskroppen). På hvert sitt vis sier disse noe det er verdt å dvele ved. Problemet er at argumentasjonen tenderer til å bli for rettlinjet og gir seg selv for lite motstand.

Også nyanser. Retorikken utjevnes delvis av en håndfull mer nedtonede tekster. Et eksempel er Sigurd Hvervens bidrag om menneskets frihet. Her møter vi et mer variert landskap, blant annet en fin refleksjon over hvorfor romlige avgrensninger (et område der jeg er helt fri) bør suppleres med en tidsmessig frihetsforståelse (noe vi utvikler og former gjennom livsprosessen). Et viktig poeng er at de liberales «frihet fra» bør suppleres med en mer positiv «frihet til». Gjennom begrepet anerkjennelse tydeliggjøres det hvordan det å utvikle seg i fellesskap med andre, det å være i det sosiale, gir oss en mer positivt ladet frihetsimpuls.

I møtet med disse fine, nyanserte ordene, vekkes likevel en ansats til motstand. Jeg har gjennom årene gjort aktive valg for å tilbringe mer tid alene, fordi det passer meg. Et resonnement som tilsier at vi bør prioritere det sosiale, fordi det gir adgang til en mer egentlig frihet, føles derfor som å bli tvunget inn i noe jeg ikke ønsker. Berører vi her den sosialistiske tankens skyggeside: en evig lyst til å fortelle meg og alle andre hvordan vi bør leve?

Liberalistisk styringskunst. Roman Eliassen bidrar til antologien med en gnistrende tekst om økonomifagets politiske slagside. Min eneste tilføyelse er at tanken om at verden er for kompleks og usikker til å være styrbar, ikke er ny: Troen på total rasjonell styring har en lang historie i vår kultur, og Adam Smiths usynlige hånd kan leses som en liberal reaksjon mot dette. Påstanden om at ingen hverken kan se eller kontrollere helheten, og at total styring derfor er umulig, ga grunnlag for argumentet om at staten burde la markedet fungere fritt.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.