Grusomhetens teater

Når volden blir det eneste

MAKT / Bruken av vold, våpen og bomber gjør oss ifølge Hannah Arendt politisk språkløse. Kan hennes spesielle analyser om makt lære oss noe om volden som utøves fra og i Gaza i dag?
[Obs. Denne finnes her på engelsk]

Vi kjenner til hva som har skjedd og skjer i Israel, Gaza og på Vestbredden – der vold har avlet vold og atter vold. Etter at Hamas angrep og drepte 1200 sivile og soldater i det sørlige Israel, har Israel i innen desember drept over 15 000 mennesker i Gaza. Terror og mer terror overfor sivile uten skyld i konflikten.

La meg her derfor reflektere over vold, og makt, med grunnlag i Hannah Arendt#s politiske tanker – spesielt essayet On Violence (1970, norsk utgave i 1971) og boken On Revolution (1963). Spørsmålet er om volden egentlig fører til noe.

Makt, som å handle sammen

Verdens militærindustrielle kompleks, inkludert media, kjører i dag på med frykt- og fiendeskapende aktiviteter. Og Mao Zedong sa allerede i sin tid at «makt vokser ut av et geværløp». Men Arendt beskriver makt på en uvanlig måte. For henne svarer makt til menneskets evne til å handle, å handle sammen. Det betyr å tilhøre en større gruppe – så lenge den holder sammen – som har autoritet i kraft av etablerte lover. Eller frie forbund som har legitimitet grunnet i stor oppslutning – der beslutninger tas og avtaler inngås uten bruk av vold og tvang. Fremfor en ‘fysisk makt’ som utøves med vold, våpenbruk og militær undertrykkelse, snakker vi her heller om en ledende autoritet som tilsluttes ut fra overbevisning og fredelige midler. Til forskjell fra overtalelse som propaganda, tvang og vold (se ORIENTERING denne gang). Meningsytringer som kan overbevise foregår i frihet mellom (likeverdige) mennesker. Om ikke opphører det politiske rommet – som også gjerne i dag erstattes av falske nyheter, plattformnekt, krenkelser og merkelapper (se vårt essay). Makt og vold er ifølge Arendt motsetninger: Der den ene utøves absolutt, er den andre fraværende. Volden kan ødelegge makten, men er i høyeste grad ute av stand til å skape dens samarbeidsformer og orden.

Hannah Arendt

Bruken av vold, våpen og bomber – som vi i dag ser til gangs i Ukraina og Gaza – gjør oss ifølge Arendt språkløse. Med Aristoteles omtaler hun heller mennesket som «et politisk vesen i kraft av sin språkbegavelse». Politisk tenkning kan ifølge henne ikke gå særlig dypt når det gjelder kriger og volden. Hun anser dette som mer instrumentelt og henviser voldsbruken til mer pragmatiske eller ‘tekniske’ vurderinger.

Vel, du kan spørre om Arendt som politisk tenker virker noe livsfjern eller naiv i dag – slik storpolitikere som Biden, Putin, Zelenskyj eller Netanyahu går inn for vold og militær undertrykkelse – som i Ukraina eller Gaza.

Men les NY TID-samtalen med Jeremy Corbyn. Hadde han blitt statsminister, ville han i det minste opprettholdt løsningsorienterte samtaler med Russland i 2021–22 fremfor å eskalere våpenbruken, slik Boris Johnson sto for. Corbyn snakker om ‘lokalisme’ fremfor mer toppstyring, håp fremfor frykt, trygghet fremfor sikkerhet og har en tro på langsiktige endringer. Han unngår dessuten å sette en ‘terror’-merkelapp på Hamas. Alt i Arendts ånd.

Hamas og volden

Men hva var det Hamas trodde de kunne oppnå med terroraksjonen den 7. oktober? De brøt seg umerkelig gjennom det såkalte ugjennomtrengelige sikkerhetsgjerdet på rundt 30 steder og inntok grenseovergangen Erez for så svært voldelig å drepe 1200 sivile og soldater, samt å ta med seg 240 gisler tilbake. Etter tiår med Israels undertrykkelse og vold mot Gazas befolkning (og på Vestbredden) er det mulig å forklare (om ikke forstå eller forsvare) hvordan denne svært voldelige motreaksjonen til slutt oppsto.

Hva var det Hamas trodde de kunne oppnå med terroraksjonen den 7. oktober?

La meg belyse dette med et lignende eksempel, om opprøret øst i Algerie i mai 1945, etter lang undertrykkelse fra de franske bosetterne. En fransk undersøkelseskommisjon uttalte etterpå følgende: «103 europeere ble drept, og flere kvinner, deriblant en på 84 år, ble voldtatt. De fleste av likene ble lemlestet. Kjønnsdelene ble skåret av og plassert i munnen, kvinnebryst ble revet av, og opprørerne gikk løs på likene med kniv.» Ifølge Le Monde diplomatique (november 2023) svarte den franske kolonimakten og de europeiske bosetterne i Algerie med en vold som tok livet av mellom 6000 og 30 000 algeriere. Dette ledet så til frigjøringskrigen (1954–62).

Kaller man noe en terrororganisasjon, blir den betraktet som selve inkarnasjonen av ondskap. Hamas fikk betegnelsen av EU allerede i 2001. Vel, de fikk også 40 prosent av stemmene i parlamentsvalget i 2006 (se vår bokanmeldelse). Men ‘terrorister’ anses så som umulig å inngå kompromisser med, de skal heller utryddes – for å sikre at det ‘gode’ vinner. Men ofte er gårsdagens terrorister morgendagens ledere – som frihetskjempere. Sør-Afrikas Nelson Mandela er ikke eneste.

Vold og makt

Hvor politiske er så egentlig – i Arendts eller Aristoteles forstand – dagens politikere i eksempelvis USA, EU og Norge slik de utøver et vestlig hegemoni? (se vår kommentar) De stiller seg bak Israels ‘rett til å forsvare seg’, med en blindhet for proporsjonaliteten i dagens jevning av Gaza med jorden. Som Arendt har uttrykt det, er ikke problemet at styrende politikere og rådgivere er kaldblodige nok til å tenke det utenkelige, slik mennesker i dag bombes og drepes for fote – men at de egentlig ikke tenker. Politikk dreier seg om å skaffe legitime ordninger (Minsk-avtalen…), ikke bare forsterke konflikter slik NATO utfordret Russland til å svare tilbake.

Men Arendt var heller ikke pasifist. Hun støttet tidligere seksdagerskrigen i 1973 og deretter jom kippur-krigen, men var motstander av Vietnamkrigen. Hun refererer også Frantz Fanons Jorden fordømte i sin bok On Revolution: Han skrev om de algeriske bøndene at «bare vold lønner seg», og at «sult med verdighet er å foretrekke fremfor brød fortært i slaveri». Makteløshet eller impotens avler vold. Tenk gjerne på Hamas her. Det har også hendt at Arendt har støttet vold som eneste middel for frigjøring. Men om vold kan rettferdiggøres, blir den ifølge henne aldri legitim.

Volden ødelegger samtidig makten Arendt foreskriver – der makten innskrenkes, inviteres dessverre volden inn.  Makten krever at mange kan handle sammen og skape institusjonell makt. Hun beskriver dessuten selvmordsgrupper (som vi kjenner fra den andre intifadaen) – men kaller dem knapt politiske, selv om de ‘handler sammen’ med sterk brorskapsfølelse bak sin kollektive vold.

Liberal eller realist?

Til slutt: Der liberal geopolitikk finnes i Vesten, er det erklærte målet å spre demokrati og velstand – med toleranse for meningsmangfold, da man har erkjent at individer aldri vil bli helt enige om hva som er beste måte å leve sammen eller styres på.

Mearsheimer

Men på den annen side anklager realismeskolen i dag denne liberale politikken for å være for naiv. Eksempelvis mener den amerikanske professoren i statsvitenskap John Mearsheimer at realismen er en bedre politisk teori for å forstå konflikter og internasjonal politikk i dag. Uten en overordnet myndighet – ja, vi ser stadig at FN ikke duger … – som kan beskytte områder som eksempelvis Gaza, dreier det seg heller om maktbalanser. Og ‘svakhet’ gjør sårbar, således spres NATOs opprustning til land etter land. Les vår kritikk av NATO som en polariserende maktbase med retorikk som ‘våpen er veien til fred’.

Realismeskolen anser verden som en nådeløs sikkerhetskonkurranse. USA har også støttet voldelige autokrater, som Muhammad Reza Pahlavi i Iran og Augusto Pinochet i Chile, og lenge stilt seg bak Israel – noe dagens militære styrker øst i Middelhavet viser. USA pynter seg samtidig med liberale fyndord som ‘frihet’ og ‘demokrati’ …

Arendt på sin side ville anklagd realismeskolen for ikke å bry seg om de internasjonale fredelige institusjonene, som er nøkkelen til en regelstyrt verdensorden. Men USA, Israel og andre bryr seg bare ikke lenger. Les samtidig talen til Russlands utenriksminister, der han i FN ber om respekt for FN-pakten – men vær også skeptisk til den russiske totalitarismen. Les om en «verden uten våpen» i John F. Kennedys tale (1963, oversatt her) og vår anmeldelse av Ingeborg Breines bok.

Realismeskolen anser verden som en nådeløs sikkerhetskonkurranse.

Og palestinske journalister drepes, i forsøket på å bruke språket fremfor vold. Palestinerne har det forferdelig (jeg har filmet i Israel og på Vestbredden fire ganger og konstatert dette ved selvsyn). Midtøsten sliter, men det har pågått lenge (se vår artikkel).

Israelske ministre og militærledere vil nå «rekonfigurere Gaza» – det innesperrede området som allerede har opplevd seks kriger på sytten år. Så hva vil skje, vil vi få en tostatsløsning eller et fordrevet folk til Negev eller Sinai – som en ny dobbelt så stor nakba (katastrofe) som i 1948?

Volden har i det minste dramatisert situasjonen for Gaza – med enorm oppmerksomhet. Men hvor kortsiktig er ikke egentlig Fanon-utrykket «vold lønner seg»? Ser man ikke for seg hvordan neste generasjon vil hate den israelske eller palestinske overgriperen som drepte deres søsken og foreldre? Dette er en langsiktig ond sirkel som på sikt vanskelig vil kunne erstattes med legitime institusjoner og lover.

Samtidig kan også voldelige revolusjoner innlede forandring på kort tid (se vår to artikler om Pier Paolo Pasolini og Paulus – om den revolusjonære). For Arendt krever en revolusjon (On Revolution) likevel en etablering av påfølgende ordnende institusjoner – slik hun applauderte den amerikanske revolusjon, mens den franske og bolsjevikske etterhvert mislykkes – og bare endte i vold og terror.

Truls Lie
Truls Liehttp:/www.moderntimes.review/truls-lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid. Se tidligere artikler av Lie i Le Monde diplomatique (2003–2013) og Morgenbladet (1993-2003) Se også en del videoarbeid av Lie her.

Relaterte artikler