Her er en underfundig økologisk reise-beretning. Et forsøk på å flykte fra miljøproblemene ble en anledning til å lære – og navigere mot en ny selv-forståelse.
Klimaendringene oppleves på sitt mest direkte og intense under hetebølger, der vi virkelig innser at vi lever i et klima som omgir oss. Luften som lar oss leve og ånde, blir en kvelende plageånd, og vi blir tvunget til å ta situasjonen innover oss. Nettopp dette er utgangspunktet for den danske sosiologen Nikolaj Schultz’ essayistiske fortelling, Land Sickness, opprinnelig utgitt på fransk som Mal de Terre – som gir det en klanglikhet til uttrykket mal de tête. Det er også i Frankrike, nærmere bestemt Paris, handlingen begynner, under en hetebølge som bokens jeg-person – Schultz’ alter ego – beskriver i en dels delirisk, dels analytisk gjengivelse av klimaendringenes direkte innvirkning på tanke- og følelsesliv, helt ned til forskjellige former for kroppslig ubehag som blander seg med eksistensielle kvaler.
I vår tid har vi turistene blitt de nye piratene, som plyndrer og herjer.
Schultz har gjort seg bemerket med en annen utgivelse, den manifestlignende boken Mémo sur la Nouvelle Classe Écologique, skrevet sammen med den nylig avdøde vitenskapsteoretikeren og filosofen Bruno Latour. Som Latour gjorde i sin siste bok After Lockdown – som var løselig bygget på Kafkas novelle Forvandlingen – tar Schultz i bruk allegoriske og fortellende grep for å dramatisere den økologiske krisen som desorientering – og reorientering. Det mest desorienterende med hetebølgen er at den er en del av en større omkalfatring av menneskelivet i miljøkrisens tid, der vi påvirker omgivelser som i sin tur påvirker oss. Denne situasjonen er vanskelig å flykte fra, siden den ikke bare omfatter atmosfæren, men hele planeten.
Turist-piratenes kolonisering
Like fullt handler fortellingen i Land Sickness om et fluktforsøk – fra Paris til en seilas ut til en øy i Middelhavet, la Porquerolles.
I resten av fortellingen blir seilbåten – øya der den legger til – et mikrokosmos. Jeg-personen møter stadig seg selv i døren, og alt som skjer, alle ting smittes av hetebølgens eksistensielle ubehag. Han finner for eksempel en øde, idyllisk strand, men blir jaget av en gammel dame som fortviler over turistene som har invadert øya. Da han ikke tar til motmæle, er det fordi han straks innser at han selv er problemet – at turistene i vår tid har blitt de nye piratene, som plyndrer og herjer. Turist-piratenes kolonisering går i første omgang ikke så mye ut over lokalbefolkningen, som ønsker dem velkommen av økonomiske grunner, men den har negative konsekvenser for landskapet: Vannet blir forurenset av båtene og den store sommerbefolkningen. Dypere sett ligger det større problemer: Dyrelivet blir forstyrret, samtidig som livet under vann er gått tapt på grunn av overfiske, erosjonen øker på grunn av tapte tareskoger, mens klimaendringer skaper tørke, som igjen fører til skogbranner og vannmangel.
Alle ting smittes av hetebølgens eksistensielle ubehag.
Jeg-personen finner en lokal guide, en gatefeier som har fått nok av turistene. I løpet av samtalene deres blir det snart klart at de som lukker øynene for presset mot naturen med kortsiktig økonomisk gevinst som mål, på lang sikt ødelegger øyas evne til å regenerere seg selv, dens liv og evne til å understøtte beboernes liv. Slik blir øya et bilde på dype splittelser i verdensbefolkningen, mellom de som er opptatt av en produktiv økonomi, og de som vil forsvare en reproduktiv, bærekraftig natur.
Hans oppdagelsesferd fremstår mer og mer som en allegorisk reise der alle konflikter blir symbolske og filosofiske. Samtidig er øya virkelig nok, og problemene er reelle, konkrete og gjenkjennelige. Det blir snart klart at formålet med fortellingen nettopp er å veve sammen filosofiske økologiske spørsmål med en intim hverdagserfaring, der vi selv både er en del av problemet – ofre så vel som gjerningspersoner – samtidig som vi kan være en del av løsningen.
Den eksistensielle krisen
Der Kant snakker om sin aktelse for stjernehimmelen over ham, og moralloven i sitt indre, virker det for fortelleren umulig å skille klart mellom seg selv og verden – den ytre objektive virkeligheten og ham selv som moralsk subjekt. Selv atmosfæren blir i sin ubalanse et produkt av tvilsomme moralske valg – eksempelvis blir det å utgi en bok et lite bidrag til avskoging. Friheten kan ikke lenger tenkes som en frihet fra begrensninger. Tvert imot er det ønsket om å være uberørt og uavhengig som gjør det moderne mennesket uvørent og uansvarlig i omgangen med omgivelsene – som vi innser at vi er en del av, som er en del av oss. Jeg-personens eksistensielle krise viser seg faktisk å bli en krise for eksistensialismen og dens premisser: Det er ikke lenger snakk om jegets personlige overveielse av eget forhold til verden, men heller en anerkjennelse av at den verden som understøtter kroppen og bevisstheten, er naturen selv. I motsetning til Descartes’ solipsistiske Cogito ergo sum (‘Jeg tenker, altså er jeg’) fremsetter Schultz sitt Intermixti ergo sum: Jeg blander meg inn i – og er blandet opp med – verden, derfor er jeg.
Desorienteringen
Denne ‘blandingen’ som prinsipp gjenspeiles i bokens hybridsjanger. Det er vanskelig å skille det selvopplevde og det biografiske fra det symbolske og det fiktive. Samtidig har den et tilsnitt av en dannelses- og generasjonsroman. Den skildrer det å leve og komme til seg selv i en ny tid der desorienteringen åpner enorme perspektiver. For å forstå oss selv må vi forstå både planeten og lokalmiljøet, naturhistorien og senkapitalismens krisetid.
Problemet er å finne fast grunn under føttene i klima- og miljøkrisen.
Schultz’ snedige lille bok er en lettlest filosofisk reiseberetning der det mer krevende tankegodset ligger skjult i fotnotene, fra klassikerne til Kant, Heidegger, Sartre og Marx – eller til Schultz’ eget teorilandskap, med navn som Charbonnier, Coccia, Chakrabarty og Latour.
Ironien i tittelen, landsyke, får sin forklaring til slutt. Jeg-personen opplever stadig en svimmelhet, som verten hans, seilbåtkapteinen Victor, ler bort: Det er vanlig å føle seg ør på land etter å ha vært et døgn på havet! Med sin praktiske sans ser ikke kapteinen landsykens eksistensielle overtoner – at problemet er å finne fast grunn under føttene i klima- og miljøkrisen. Moralsk ubehag over territorier som blir stadig vanskeligere å bebo, stadig mer omstridt, kan hjemsøke oss selv på idylliske sommerøyer.
Da Schultz, eller hans alter ego, forlater øya, antar den videre seilasen mytiske dimensjoner og blir et bilde på romskipet jorden, på vei inn i høy sjø og ville stormer. Først når vi oppgir lengselen etter fast grunn under føttene, er vi rede til å lære oss å navigere, å (fritt oversatt) gå fra «piratvirksomhet til seiling, fra plyndring til forhandling, fra et destruktivt tokt til en berikende reise».
