OPPRØR: Gjennom dette essayet tas vi med på en spennende reise gjennom revolusjoner over hele verden. Boken viser for eksempel til 2010-tallets opprør i Tunisia, Egypt, Syria, Libya, Jemen og Bahrain.
IRAK: I Irak stoler ungdommen verken på politikerne eller partiene. NY TID har møtt regissøren og produsenten av filmen Bagdad on Fire, som tar for seg mobiliseringen av ungdommen som kjemper for forandring av det dårlige styresettet til landets ledere. Karrar Al-Azzawi sier følgende om USA-invasjonen i 2003: «De kom med ‘demokrati’, men vi fikk bare kaos og korrupsjon – med politikere som bare ville stjele. Også de religiøse lederne var involvert i dette.»
DISSIDENT: Stadig flere vitenskapsmenn og kunstnere blir arrestert, sendt i fengsel eller anbrakt i psykiatriske klinikker som utilregnelige, om de har avveket fra «partilinjen». Evensmo tar her tak i Solsjenitsyn etter å ha brukt et par år på å lese alt han har skrevet – godt og vel 2000 sider.
DIGITALISERING: Hvem har ret til at færdes «frit» på de digitale motorveje, og hvem vinkes til siden af politiet eller statens efterretningstjeneste fordi deres dataprofil dukker op på radaren?
Nekrolog: Kompromissløst talte hun makten midt imot. Nå er hun gått bort, 89 år gammel. Forfatteren, legen og feministen Nawal El-Saadawi skrev for NY TID fra juni 2009.
SICILIA: Den sør-italienske familien er fortsatt en mektig institusjon. Den glir sømløst inn i mafiaens maktstruktur, med sin familismo amorale. Familien utgjør loven – ikke samfunnsinstitusjonene.
DOTCOM: Den første internettrevolusjonen er et vilt kapittel med en underlig blanding av komikk og katastrofe. Et innsideperspektiv og ettertidens klokskap hjelper oss til å spørre på nytt om alt kunne gått annerledes.
Vi lever midt i et verdenshistorisk drama hvor det revolusjonære håpet må holdes ved like. Bare slik kan vi bygge sivilisasjon for alle, hevder filosofen Alain Badiou.
ORIENTERING OKTOBER 1968: Hans Skjervheims nye bok Det liberale dilemma og andre essays fortjener av nærliggende politiske grunner en viss utbredelse. Enkelte vil ta imot den med skjellsord, akkompagnere den med talekor, og gravlegge den med en lignelse eller en politisk sketsj. Andre vil erklære den for velkjent, stemple den som tilbakelagt, passé og således bekrefte dens kritikk. Noen vil mene at den nettopp derfor er en meget nyttig bok, skriver Øyvind Østerud blant annet i sin omtale.