Det private sikkerhetsselskapet G4S har 120 000 ansatte i Afrika. Med en total omsetning på over 40 milliarder kroner er selskapet verdens største innenfor sin bransje og en av verdens største arbeidsgivere. Det sier litt om hvor avhengig vi har gjort oss av private sikkerhetstjenester.
Den rykende ferske boken Private Security in Africa. From Global Assemblage to the Everyday er redigert av to erfarne sikkerhetsforskere: sosiologen Paul Higate ved Universitetet i Bristol og Mats Utas, antropolog ved Universitetet i Uppsala. Disse to har gitt mye plass til de åtte andre bidragsyterne i boken; Higate har bare skrevet en resymerende introduksjon, mens Utas nøyer seg med en kort epilog. Generøst, men forståelig, siden de har klart å samle bidrag fra noen av de aller fremste ekspertene på (u)sikkerhet i Afrika: Rita Abrahamsen og Michael Williams har de siste tiårene brukt security assemblage-teori for å analysere blandingen av statlig og privat sikkerhet i Afrika, mens William Remo er kjent for sine grundige studier av usikkerhet, opprør og krigføring på kontinentet, spesielt i Sierra Leone.
Teorier og kategorier. I denne boken har Abrahamsen og Williams bidratt med et oppklarende kapittel om hvordan de forstår security assemblage-konseptet og brukt dette i en analyse av sikkerhet rundt det kanadiske gullgruveselskapet Africa Barrick Golds aktiviteter i Tanzania. Mens tradisjonelle sikkerhetsanalyser skiller mellom offentlige og private sikkerhetsytelser, er hovedpoenget med assemblage-teorien at slike dikotomier ikke har noe for seg. Vi oppnår større forståelse av sikkerhetsutfordringene i Afrika ved å ta inn flere aktører og utvide sikkerhetsbegrepets innhold. Basert blant annet på Gilles Deleuze og Félix Guattaris dekonstruktive/postmoderne analyser i boken Mille Plateaux (1980) samt Saskia Sassens insistering på å utvide analysekategoriene (for eksempel er territorium for Sassen mye mer enn land – det er også makt, ordbruk, krav og så videre), hevder Abrahamsen og Williams at fluiditet og flerfunksjonalitet er sentrale for å forstå hvordan sikkerhetsutfordringer i Afrika løses. Sikkerhet, hevder de, må analyseres detaljert, empirisk og lokalt, heller enn ved hjelp av generelle teorier innenfor statsvitenskapens international relations-retning.
Tidligere var det diamantgruver og diplomater som ble bevoktet av private sikkerhetsfirmaer; nå leier også små bedrifter, hoteller og bistandsorganisasjoner inn vektere.
Som historiker trekker jeg her et lettelsens sukk. Statsvitere har alltid vært mer opptatt av teorier og generelle trekk ved samfunnsutviklingen enn historikere, som fortrekker det partikulære og fremhever det særegne fremfor det universelle. Nå kan statsviterne ta i bruk en teori som fremhever det spesielle og særegne ved det de studerer og utføre empiriske, kvalitative enkeltstudier uten å ty til dikotomisk tenking som stat/samfunn, privat/offentlig, sikkert/usikkert, frivillighet/tvang. Ved å bruk assemblage nærmer statsviterne seg historikerne uten å føle seg like teoriløse som oss – dog uten å tilføre noe nytt.
Somalia og Al-Shabaab. I sitt kapittel om dagens Somalia hevder William Reno at det er stor diskrepans mellom sikkerhetsretorikken og den faktiske usikkerheten folk opplever i sine dagligliv. Mens offisielle utsagn, både fra FN og landets myndigheter, tilsier at sikkerheten stadig øker, gjennomgår forfatteren en rekke Al-Shabaab-utførte eksplosjoner, fatale skyteepisoder og selvmordsbombeaksjoner siden 2015 og viser at dette ikke er tilfelle. Han forklarer hvordan Al-Shabaabs menn infiltreres i somalisk etterretning og hvordan regimets sikkerhetsfolk og Al-Shabaab ofte har doble og ikke-kompatible agendaer når det gjelder å bedre tryggheten i landet. Reno argumenterer godt for at hverken dagens regime eller Al-Shabaab har vilje eller evne til å skape et trygt Somalia. Han setter sin lit til at private sikkerhetsfirmaer kan klare det bedre.
Kongo og vekterne. Peer Schoutens bidrag om sikkerhet i Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo) er også opptatt av at grensene mellom private og statlige sikkerhetsaktører er utydelige, nærmest ikke-eksisterende.
Veksten i private sikkerhetsagenter i DR Kongo har vært enorm det siste tiåret. Mens det tidligere stort sett var diamantgruver og diplomater som ble bevoktet av private sikkerhetsfirmaer, leier nå også små bedrifter, hoteller og bistandsorganisasjoner inn vektere. Vekterne har oftest uniformer som likner så mye på statlige politi- eller militæruniformer at de lett forveksles. Men de private har ikke lov til å bære våpen i landet, hvilket gjør at de må ha god kontakt med politiet eller militære for å kunne være effektive i en truende situasjon. Denne kontakten kan ordnes direkte med den enkelte politipatruljen eller en gruppe soldater hvor det for eksempel avtales en ekstra, uoffisiell lønn for å være beredt til å rykke ut og hjelpe en privat vekterpatrulje. Men kontakten kan også ordnes på general-/politisjefnivå hvor det inngås mer eller mindre korrupte avtaler for støtte til de private sikkerhetsselskapene ved behov. «Det viktigste å ha i denne bransjen er ikke technical know-how, men technical know-who», påpeker en av Schoutens kilder. Slik viskes grensene mellom private og statlige sikkerhetstjenester ut, samtidig som den ikke-legale sammenblandingen av dem setter brukerne av tjenstestene i et grelt lys.
Sikrere, og omvendt. Utgangspunktet for Jacob Rasmussens tekst er annerledes. Han har gjennom flere år studert borgerverngruppen Mungiki i Nairobi. Her har fattige, oftest arbeidsløse og politisk marginaliserte unge menn organisert seg for å trygge egne nabolag. Etter hvert har de tatt delvis kontroll over større deler av Nairobi og passer på butikker, boligstrøk og familier. Her er det oftest snakk om hårfine balanseganger mellom det å betale for sikkerhet og å bli presset til å betale for ikke å bli ranet eller slått ned. Mungiki blir av noen sett på som voldelige ungdomsgjenger, mens andre oppfatter dem som fattigfolks sikkerhetsagenter. Mens noen gladelig betaler for beskyttelsen Mungiki gir, opplever andre den som direkte utpressing.
Det private sikkerhetsselskapet G4S, en av verdens største arbeidsgivere, har 120 000 ansatte i Afrika.
Denne tvetydigheten er sentral for alle de åtte bidragene i boken. Sikkerhetsagentene – det være seg statlige, private eller uoffisielle – bidrar til økt trygghet for enkelte, på bestemte områder og av og til, samtidig som de også, ved sin fluiditet, fleksibilitet og sammenblanding av roller, øker graden av usikkerhet for andre deler av befolkningen. Så selv om konseptet security assemblage ikke tilfører sikkerhetsstudier nye, radikale perspektiver, tilfører bidragene i boken utvilsomt mye detaljert empiri av høy kvalitet til forståelsen av sikkerhet i Afrika.
