I sin nye bok Kritikerens spøkelse slår Eirik Vassenden et slag for litteraturkritikken. For når alle kan gjøre seg opp sin egen mening og publisere den, mister den tradisjonelle kritikeren sin autoritet. Og ikke bare det, kritikk kan til og med oppfattes som fiendtlig og udemokratisk: «Verken forfatteren eller leseren ønsker at kritikeren skal være til stede. Hun blir en ubuden gjest, eller i verste fall en truende fremmed, en hater», sier Vassenden i et intervju (Klassekampen 11.09.23).
Kritikk kan oppfattes som krenkelse; noen har en annen mening enn meg og tråkker meg på tærne! Mot dette ‘intimitetstyranniet’ støtter Vassenden seg tungt til sosiologen Richard Sennetts distinksjon mellom intimitet og sosial skuespillerkunst i The Fall of Public Man (1977). Rollespill blir medisinen mot krenkelseshysteriet fordi det fungerer som ‘selvbeskyttelsesteknologi’. Uten sosialt rollespill «er vi alle som eremittkreps som har mistet sneglehusene sine, der vi kravler rundt med de bløte personlighetene våre eksponert for all verden» (s. 205). Dette er et godt poeng så langt det rekker. Men sosialt rollespill har også i økende grad blitt et problem.
De sosiale rollene er mindre fastlagt enn før, og forandringene skjer raskere. Vi lever mer eksperimentelt og blir senere modne. Nettopp fordi offentligheten og de globaliserte mediene tilbyr så mange masker, blir identitetsproblemene desto mer presserende. Behovet for identitetspolitikk øker. Kravet om selvrealisering er blitt mer brutalt enn Finn Kalviks forsøk på å «finne seg sjæl» i forrige årtusen.
Siden offentligheten og de globaliserte mediene tilbyr så mange masker, blir identitetsproblemene desto mer presserende.
Unødig selvopptatthet hos folk som tror de er verdens sentrum, kan korrigeres på andre måter enn gjennom rollespill. Og rollespill er heller ikke uten videre «bevisst og demonstrativ inautentisitet». Man kan si sin oppriktige mening uten å være intimitetstyrann, og uten å være ‘ubeskyttet’.
Valget står derfor ikke mellom «å fremvise sitt innerste» eller å spille roller. Følelser, tanker, stemninger og vurderinger må kunne formuleres. Kritikeren blir ikke overflødig fordi egen opplevelse av verket oppfattes som like god som en hvilken som helst annens. Det har Vassenden rett i. Egen opplevelse må artikuleres for å kunne sammenlignes med andres. Men uttrykkene for egne reaksjoner er ikke rollespill, like lite som språket er det. Det er ikke nødvendigvis rollespill å finne det riktige ordet, den riktige karakteristikken eller treffende formuleringer som overbeviser publikum.
Kunsten å felle smaksdommer?
Det er noe antikvert ved undertittelen på Vassendens bok: Kunsten å felle smaksdommer i det 21. århundre. Derfor er det ingen overraskelse at «smak» refererer til «en tenkemåte som for flere og flere fremstår som fremmedartet» (s. 207).
Er kritikk «kunsten å felle smaksdommer» (s. 207)? Dette er i hvert fall en urimelig beskrivelse av bedømmelse av sakprosa, som var det sentrale i litteraturkritikken i opplysningstiden (ff. E. Tjønneland [red.] 2014. Kritikk før 1814). Men selv når det gjelder skjønnlitteraturen, som nyere norsk kritikkhistorie har konsentrert seg om på sakprosaens bekostning, er ikke kritikk bare kvalitetsbedømmelse, men omfatter beskrivelse og tolkning av verket.
Hvorvidt en bok oppleves som god, basert på summen av tidligere erfaring, på kompetanse, magefølelse, instinkt eller ‘smak’, er knyttet til erfaringer i livet og ikke bare til litteraturteori. Litteraturviteren har ikke nødvendigvis noe fortrinn når det gjelder menneskekunnskap, livserfaring eller samfunnsforståelse. Derfor har ikke litteraturviteren noen automatisk autoritet i forhold til den vanlige leser.
Men det betyr ikke at enhver form for kritikk bare kan avfeies som et subjektivt uttrykk, som ett synspunkt blant tusener. Vassenden dokumenterer godt at den tradisjonelle kritikken blir utfordret av bloggere, kommentarfelter, podkaster og sosiale medier. Konkurransen har blitt større og offentligheten mer uoversiktlig og fragmentert.
Skuespillersamfunnet skal ifølge Vassenden være «den friheten som ligger i det å kunne forme sin egen offentlige skikkelse som man vil» (s. 210). Men dette er umulig. Vassenden nevner selv at den som opptrer under pseudonym på nettet, lett kan oppfattes som et troll (s. 211). Hvordan går det da med friheten?
Vassenden hevder da også at å ta litteraturen på alvor betyr «å ha et vokabular for de ulike litterære erfaringene, og kunnskap nok til både å kontekstualisere og vurdere» (s. 220). Enig. Men hva har dette med Sennetts rollespill å gjøre? Offentlig kritikk må alltid være noe mer enn å utrykke egne følelser her og nå. (I den såkalte impresjonistiske kritikken ble verket ofte et påskudd for å beskrive egne følelser og stemninger i et billedrikt, ‘nyromantisk’ språk.)
Å kunne prøve og feile
Kjetil Røed betegnet i Fra punktum til kolon (2022) at kritikken burde være «oversettelsen fra det private til det offentlige» (s. 27). Denne oversettelsen forsvinner hvis valget bare står mellom intimitet og maske.
Offentligheten kan bli et surrogat for manglende private samtaler.
Det man sier om en bok på kammerset, er ikke det man skriver i avisen. Det har ingenting med uærlighet å gjøre, men er forskjellige arenaer med ulike konvensjoner. Mange av samtalene som tidligere ble ført på kammerset, foregår nå på sosiale medier. Det har blitt vanskeligere å snakke rett fra leveren: Noen kan bruke mobilen til å ta opp det du sier! De uformelle sammenhengene hvor man kunne prøve og feile uten å måtte stå til rette for ethvert uforsiktig ord, har krympet. Buffersonen mellom offentlig og privat er blitt mindre. Når man ikke får ut gørra i uformelle situasjoner, kan offentligheten bli et surrogat for manglende private samtaler.
Krampaktig rollespill
Rollebegrepet i sosiologien har utviklet seg fra en objektiv betydning (sivilstatus, yrke, kjønn, utdanning, klasse) til også å omfatte mer subjektive oppfatninger av selvet. Erving Goffman ga i Vårt rollespill til daglig følgende eksempel om karakteren Preedy fra en roman: «Han rullet badekåpen og vesken sammen så det ikke skulle komme sand på (Metodiske og Fornuftige Preedy), reiste seg langsomt og strakte velbehagelig på den kraftige kroppen (Katteaktige Preedy) og slengte fra seg sandalene (Skjødeløse Preedy, tross alt)» (norsk oversettelse ved Kari og Kjell Risvik, Dreyer 1974). Når Preedy på kort tid spiller et halvt dusin forskjellige roller på en badestrand, er trangen til ‘show off’ påtrengende. Friheten trumfes av krampaktig rollespill.
I sosiale medier kan man fremstå som hvem som helst. Teatraliteten har økt. Mange har opplevd å bli slave av sine egne idealiserte profiler. Publikum blir et umettelig beist som må fôres med stadig nytt stoff. Resultatet blir utbrenthet og jeg-spaltning. De online-narkomanes rollespill utvikler det psykiateren Ronald D. Laing i Det spaltede selv (norsk oversettelse ved Daisy Schjelderup, Gyldendal 1968) kalte «det falske selv-system» .
Felles ritualer er heller ikke skuespill, men automatiserte handlinger: Man sier «unnskyld» hvis man uforvarende støter borti noen, «beklager» hvis man kommer for sent til en avtale etc. En del av disse ritualene har forsvunnet. Dette kan gjøre omgangen med fremmede vanskeligere, slik Sennett og Vassenden påpeker.
Kritisk rollespill
Men en bokanmeldelse er ikke et sosialt ritual der man lirer av seg en konvensjonell hilsen: «Hei, lenge siden sist! Hyggelig å se deg!» Hvis en slik rituell oppskrift på anmeldelsen blir for tydelig, forfaller kritikken til dusinvare.
Vil litteraturkritikken være tjent med mer teatralitet? Det er uklart hva dette betyr i praksis. Når man spiller «rollen som litteraturkritiker», er det ikke noe skuespill. Man begrenses av krav til form, sjanger, antall tegn, og deadline. Kritikerens kompetanse utspiller seg innenfor disse rammene, men han er i liten grad skuespiller.
Jeg hadde både glede og utbytte av å lese Vassendens bok. Boken er åpen og spørrende, og gir på mange områder ikke definitive svar. På 229 sider er det ikke mindre enn 317 spørsmålstegn. Men Vassenden har ikke redegjort for hvordan , tteraturkritikk som kritisk rollespill skal se ut i praksis. I nyere norsk litteraturkritikk tilhører Arild Linnebergs lek med pseudonymer og Per Egil Hegges imitasjon av Solstads kansellistil til unntakene. Vassenden har ikke vist at en slik form for kritikk bør bli regelen.
