I forskningslitteraturen om det moderne Afrika har begrepet ‘nye byer’ tatt mye av sitt utgangspunkt i uavhengighetsåret 1960. I tiårene som fulgte startet flere unge stater bygging av nye hovedsteder. Formålet var å fremme nasjonal identitet, markere enhet og legge institusjonell basis for en moderne, økonomisk utvikling.
Hovedstedene Gaborone (Botswana), Lilongwe (Malawi) og Dodoma (Tanzania) er mest kjent blant denne første generasjonen av nye byer. Om lag førti år etter uavhengighetsåret, særlig i land med olje-, gass- og mineral inntekter som sikkerhet, skyter en ny byggebølge fart. Med Dubai og Singapore som modell vokser den afrikanske ‘fantasibyen’ fram. Begrepet ble lansert av professor Vanessa Watson (University of Cape Town) i 2014. Under betegnelser som smart-, eco-, hub- og tech-cities planlegges og bygges nå segregerte, høyteknologiske luksusenklaver i behørig avstand fra hovedstedenes slumområder.
Alliansen mellom utenlandske eiendomsspekulanter, som etter finanskrisen i 2008 så Afrika som en last frontier, og prestisjefikserte afrikanske statsledere med behov for worldclass cities, har vokst seg til. Også stater med ledig investeringskapital som Russland og Kina låner ut store beløp til planlegging og bygging.
Angola satte i gang første fase av Nova Cidade de Kilamba i 2008 basert på 4 milliarder dollar i kinesisk lån. Planer utvikles bl.a. for Dar-es-Salaam, Kinshasa, Kigali, Nairobi, Accra, Lagos og Kairo.
Mellom 1960–2017 er det innen ulike afrikanske sosiokulturelle sammenhenger bygget 148 nye byer med en samlet befolkning på 47,5 millioner.
Utenlandske, kommersielle investorer
For tiden skjer byveksten i Afrika raskere enn i noen annen verdensdel. FN anslår at antallet urbane afrikanere vil øke fra 471 millioner i 2015 til 1330 millioner i 2050. Det innebærer at kontinentets byer vil måtte romme tre ganger flere innbyggere enn i dag.
Det kan gjøres ved å fortette, rehabilitere, utvide (bygrenser) eller bygge nytt. I land med høyere bruttonasjonalprodukt er tilnærmingen blitt å bygge nye byer. Men med en enorm bolignød som bakteppe fokuserer myndigheter og investorer på den måten bare på et lite segment av befolkningen – trolig mindre enn 10 prosent. Det bygges kun for en antatt kjøpekraftig middelklasse, særlig den øvre. Det er ikke så mye myndighetene som driver fram utbygging som utenlandske, kommersielle investorer. Unntak er land som Etiopia, Algerie og Gabon hvor 1,7 millioner byfolk kan få boliglån til 2,5 prosent rente.
Et kontinent av slum
80 prosent av urban befolkningsvekst i Afrika skjer i slumområder. Det skjer i et tempo som er vanskelig å forstå. Lagos, Afrikas største by, har vokst fra 30 000 innbyggere i 1950 til 20 millioner i dag. Byen ventes å øke ytterligere med 77 innbyggere hver time fram til 2030. For FNs demografer er ett scenario at byen vil nå 100 millioner ved tusenårsskiftet (Hoornweg m.fl.).
Globalt befinner de ti raskest voksende byene seg i Afrika, ifølge FN. De fleste er kystbyer. I tanzanianske Dar-es-Salaam, den største (kyst)byen i Øst-Afrika, økte befolkningen fra 2000 til 2018 med 166 prosent – til 6 millioner. Også gruvebyer som Mbuji-Mayi i DR Kongo vokser eksponensielt. Fra 30 000 innbyggere i 1960 til 2,3 millioner i 2018.
Antallet urbane afrikanere vil vokse fra 471 millioner i 2015 til 1330 millioner i 2050.
Veksten vever nye by-korridorer og -hierarkier, særlig i kystområdene. Langs Benin-bukta i Vest-Afrika finner vi ifølge OECD 300 byer med mer enn 100 000 innbyggere. På bare en 600 km lang strekning fra Benin City i vest til Accra i øst gir det en befolkning som er 60 millioner større enn den på hele USAs Østkyst. Det dreier seg om en korridor av byer med verdens største fotavtrykk av fattigdom, skapt av flyktninger og migranter på vei bort fra krig og konflikt, tørke og flom – samt feilslått landbrukspolitikk.
Byenes egengenererte befolkningsvekst skyter også fart. Slumområdene blir springbrett for videre migrasjon både regionalt og globalt. Det legges ikke til rette for verken nasjonale eller globale utviklingsaktører. Byer skal klare seg selv, hevdes det. Resultatet: «a man eat fellow man society».
Fattigdommens urbanisering
De to siste tiårenes nye byer i Afrika er ikke bygget for å huse en økende befolkning. Motivasjonen er en voksende middelklasses behov, kommersielle insentiver og statlige subsidier. Økonomisk stagnasjon andre steder i verden spiller også inn.
En rekke multinasjonale foretak med hovedkontor utenfor Afrika har oppdaget at å bygge nye byer er lønnsomt. Det dreier seg ikke bare om private, men også statseide selskaper i Kina, Korea og Singapore. Etter selv å ha utviklet standardiserte byutviklingsmodeller, sikter de mot å kopiere suksessen der mulighetene byr seg. I land som Nigeria og Kenya har de siste årene hele lokalsamfunn blitt rasert og tusenvis av familier kastet ut av hjemmene sine for å tilrettelegge for slike muligheter.
Smart-byen Konza Tech City
Den siste afrikanske bølgen av nye byer gjenspeiler endrede globale forutsetninger. Siden finanskrisen i 2008 er eiendom og bolig ikke lenger sosiale goder. De er blitt investeringsobjekter.
Siden finanskrisen i 2008 er eiendom og bolig ikke lenger sosiale goder.
Nyliberalismen med global deregulering og fri bevegelse av kapital har gitt multinasjonale teknologiselskaper som Cisco, Google, Microsoft og IBM handlingsrom, ikke minst innenfor de mange «Special Economic Zones» som er opprettet. Her drar de nytte av fordelaktig selskaps- og skattelovgivning, der tomter og infrastruktur tilrettelegges av lokale myndigheter.
Siden 2008 er det Kenya som har planlagt flest «nye byer» – 16 i alt. Smart-byen Konza Tech City utenfor Nairobi var forventet å revolusjonere Kenyas ICT–sektor. Den skulle bli teknologipark med infrastruktur i verdensklasse. Byggingen av den såkalte ‘African Siliconsavannah’ begynte i 2016. Den er fortsatt langt fra ferdigstilt og operasjonell.
Kronisk fattigdom
Utenlandske spekulanter og investorer kan ha feilregnet sitt marked. Selv om Afrikas bruttonasjonalprodukt er tredoblet siden 2000, mangler middelklassen kjøpekraft. Offentlige finansieringsordninger er det ikke ressurser til. I Kenya har bare 8,1 prosent av husholdene råd til å kjøpe de billigste husene bygget av godkjent utvikler. I Tanzania er det 1 prosent. Ifølge Den afrikanske utviklingsbanken starter middelklassens årlige inntekt ved 736 dollar – dvs. 2 dollar om dagen. Henvisninger til den får liten mening når lånerenten er tosifret. I 2016 hadde Malawi høyest rente med 33 prosent. Fulgt av Ghana med 28 prosent. Her er gjennomsnittskostnaden for en boligenhet 20 220 dollar. Av ghanesere har 4,3 prosent råd til dette.
Å bygge inkluderende, robuste, trygge og bærekraftige byer.
Det finnes ingen enighet blant afrikanske ledere om og hvordan man i tråd med FNs bærekraftsmål 11 (By-målet) kan bygge inkluderende, robuste, trygge og bærekraftige byer. Avgjørende faktorer som tomte- og infrastrukturspørsmål er ofte uavklarte. Systemer for boligfinansiering mangler overalt. Heller ikke regionalt eller globalt finnes tilløp til slike. FN har i tiår etter tiår uten gehør blant medlemslandene drøftet ideer om en global husbank. FNs bosettingsprograms forsøk på å mobilisere innenlandsk kapital – i form av pensjons- og sparefond i spleis med lokale boligbyggelag, myndigheter og internasjonal bistand – har utover enkelte pilotprosjekter ikke ført fram.
Slike aktører må først og fremst akseptere kronisk fattigdom som en realitet. Før flere nye byer bygges må de planlegges ut fra vanlige folks behov. En umiddelbar mentalitetsendring er nødvendig.
Den hierarkiske, ‘ovenfra og ned’-tilnærmingen som har preget byplanleggingen i Afrika må åpne for vitaliteten og dynamikken i den uformelle sektoren. Det er nødvendig at særlig ungdoms og kvinners egenorganisering og ressursmobilisering – selvhjelptradisjonen – kommer med. Både myndigheter og privat sektor må erkjenne kraften i lokal organisering – som boligforeninger og sparegrupper – og bistå dem i å tenke større. Her ligger distinkte afrikanske erfaringer som ikke er kopiert fra europeiske, kinesiske eller amerikanske modeller.
