Når jeg står overfor ting jeg ikke forstår, hender det at jeg melder meg på et seminar. Teknologi, for eksempel, og roboter har jeg lyst til å forstå mer av. For hver eneste dag forholder jeg meg til teknologi, uten å kunne noe om det eller å tenke over at jeg forholder meg til det. Og hva med fremtiden, når jeg blir gammel? Skal jeg pleies av en robot? Kan sønnen min, som da kanskje bor i Kina, snakke til meg gjennom en robot, og jeg gir roboten en klem, og det er som om jeg klemmer sønnen min fordi jeg forestiller meg at roboten er ham? Og etterpå kan roboten være en annen, hvis jeg vil. Datteren min. Eller en elsker, kanskje? Er det sånn det skal bli? Eller allerede er, i form av forsøk?
I 24 år har Norsk kritikerlag arrangert seminar for kritikere, forfattere og andre interesserte som del av Norsk litteraturfestival på Lillehammer. I år var tittelen Vi kyborger, som i ordboken er definert som «maskinmennesket». Jeg satte meg på toget fra Oslo til Lillehammer og befant meg et par timer senere i Holbøsalen i Kulturhuset Banken, hvor jeg allerede i første foredrag ble påminnet at det ikke er så lenge siden jeg ville ankommet med hest og kjerre. Og med det perspektivet i bakhodet, i ly for den sterke solen og maivarmen ved siden av en elektrisk vifte, var jeg klar for å nærme meg det teknologiske mennesket gjennom historiske, litterære, matematiske og metaforiske perspektiver.
Metaforisk tenkning
Allerede i 1863 skal Camilla Collett ha sammenlignet skrivesperre med kabelbrudd. Hun hadde utgitt Norges første moderne roman, Amtmandens Døtre (som tilfeldigvis også er navnet på internettforbindelsen vår, fordi vi bor i Camilla Colletts vei i Oslo). Omtrent samtidig med romanen til Collett, i 1854–1855, kom også jernbanen, telegrafen og frimerket, fortalte Anders Skare Malvik, førsteamanuensis ved NTNU, og gikk løs på tre teaterstykker av Bjørnstjerne Bjørnson fra etter 1870, der teknologien griper inn i menneskets mulighet for å operere i tid og i rom. Telegrafen spiller en rolle i spenningsoppbygning og tvist. Teknologi diskuteres off-stage, og sier noe om at emnet tilhørte eliten og hvor mye makt det ligger i å ha kontroll over teknologien.
Vi er alle kyborger, i varierende grad.
Forfatter og professor Jan Grue nærmet seg metaforene i sitt foredrag om den protetiske kroppen, som får kunstige tilføyelser gjennom proteser, det være seg Tyco Brahes messingnese eller en moderne jernarm. Han minnet oss på at vi alle er kyborger, i varierende grad. Klokken gir en sjette sans, og hva skulle vi gjort uten brillene? Kroppene formes av livene våre. Noen kropper blir metaforiske fordi de peker seg ut, blir merket av for eksempel en protese eller en skade, og sier noe utover seg selv. Men metaforene er ikke permanente, påpekte han. En gang var hjernen en klokke, så en datamaskin med hullkort, nå et distribuert nettverk. Og i morgen? Vi tenker metaforisk om det som er vanskelig å forstå, sa han, og henviste til filosofen Merleau-Ponty, for kroppen gjør det mulig for oss å sanse andre.
I Holbølsalen sto vinduene på vidt gap, persiennene blafret mot karmen. Duren fra den elektriske viften ble etter hvert et svakt lydteppe og spredte lukten av svette fra oss seminardeltakere.
Forestillinger
Forfatter Cathrine Knudsen startet sitt foredrag med å tre inn i robotens sted: Hun var Sophia, mimet henne, spilte henne, som for å prøve ut «hvordan kjennes det å stå foran dere og være roboten Sophia» – som nylig var på norgesbesøk og traff Erna Solberg. Selv om hun snart gikk ut av rollen, beholdt hun den åpne holdningen i resten av foredraget, som bar tittelen Du er aldri alene. Gjennom eksempler fra egen skriving og tanker om robotenes mulige funksjon som substitutt for det levende, blant annet i helsevesenet, nærmet hun seg temaet med både nysgjerrighet og kritisk blikk. Dermed trådte også det ambivalente frem. Roboter kan avlaste, men skal vi avlaste oss fra direkte nærhet?
Noen roboter er skapt slik at man kan velge hvem den skal være og hvem sin stemme den skal ha. Som dem robotskaper Hiroshi Ishiguro lager. Knudsen beskrev roboten som en torso, en halv kropp med likhetstrekk til en naken utstillingsdukke, og jeg gjenkjente den fra boka hennes Av menneskehånd (2017). Roboten – eller «dukken», som den kalles – er der når moren til barnet ikke er der, som et substitutt moren kan snakke gjennom. Øynene er både øyne og kamera. Jeg bet meg spesielt merke i det Knudsen sa om hvor sterke fiksjonene vi bærer med oss er, og det vi gir liv til, som suttekluten Knudsen hadde som barn, og reaksjonen hennes da moren kastet den. Det var bare en sutteklut. Men den var også noe annet. Roboten har egennavn og er spesifikk, men er masseprodusert. Kan det bli allment å bruke slike roboter som avlastning? Mye tyder på at vi er på vei dit, mente Knudsen. Robotene gir rask bekreftelse. De tror på oss, på at den vi presenterer oss som, er den vi er, for roboten vet ikke bedre. Gjennom foredraget hennes fikk jeg også innblikk i at det eksisterer et klasseskille roboter i mellom: Eliterobotene har menneskenavn, som Erica. Mens mellomsjiktroboter er servicearbeidere og har mer anonyme navn som Alpha og Telenoid. Men hvem er roboten der for? Autisten og den demente, eller omgivelsene rundt? Hvis en robot gjør det behageligere og tilfredsstiller våre behov, går vi da glipp av det ubehagelige?
Matematikk og komikk
Et testpublikum skal ha lyttet til både Bach og en algoritmisk versjon av Bach, etterpå hadde de ment at det siste de hørte, var Bach. Kan ikke da en maskin være kritiker? Matematiker og teknologijournalist i Morgenbladet, Sigve Indregard, viste oss blant annet hvordan et nevralt nettverk (modeller av hjerneceller som henger sammen i et nettverk) kan dekomponere van Goghs stil og male noe annet i den samme stilen. For språkføring kan reproduseres. Og kritikerens mønstre kan kopieres. Men sinnsstemning og andre irregulariteter kommer i veien. En i salen fortalte at en datamaskin skrev en Seinfeld-episode. Det gikk visst ikke så bra. God komikk lar seg vanskelig gjenskape. Da blir det kanskje komikk som bare roboter og datamaskiner forstår, sa Indregard – og fikk oss til å le. Han virket opptatt av ikke å se på teknologien som en fiende og uttrykte større bekymring over at utviklingen drives av et lite miljø i Silicon Valley. Jeg tok med meg tanken hans om en sterkere kobling mellom teknologi og humanisme. Og kanskje trengs det, kanskje finnes det, en offentlighet for en positiv teknolitteratur, så vi ikke bare fylles med dystopier?
Skal vi avlaste oss fra direkte nærhet?
Allerede noen dager etter at toget hadde fraktet meg hjem fra seminaret, fant jeg meg selv googlende etter robotene til Ishiguro. Jeg ble slått av en liknende fascinasjon som Knudsen viste, det menneskelige ved dem tiltrakk meg på tross av at de også har noe frastøtende ved seg. Jeg snakket om dem til kjæresten min, til sønnen min, slik som man snakker om en ny venn.
Horisonter
Jeg valgte også roboter som tema på skrivekurset jeg holder for eldre på eldrehjem. Jeg merket meg at assosiasjonene deres ikke bare gikk i retning av teknologi og det dehumaniserte, men også trakk mot troll, tusser og stemmer i skogen, i likhet med seminararrangørene som viet en hel forfattersamtale til koblingen mellom teknologi og mystikk. For kanskje utvidet ikke jernbanelinjene kun vårt fysiske handlingsrom, men også horisonten mot det overnaturlige, slik det ble antydet på seminaret. Eller som science-fiction-forfatter Arthur C. Clark, sa det: «Enhver tilstrekkelig avansert teknologi er umulig å skjelne fra magi.» Begge deler avhenger av vår forestillingsevne.
Jeg spurte de eldre om hva de ville tenkt hvis det kom en maskin inn til dem og stelte dem, i stedet for et menneske. At en robot ga dem medisiner, mat, vasket dem, til og med snakket med dem, sa hei og ha en god dag. En av deltakerne, født i 1931, forsøkte å åpne seg for tanken. Jo mer hun snakket om roboten, jo mer nysgjerrig ble hun på den. Hun forestilte seg at hun spurte den om hva som gjorde den glad, og trist, og jeg tenkte på suttekluten til Knudsen, og hvordan skrivekursdeltakeren ga liv til en tenkt robot, lette etter det menneskelige ved den. Hvis hun måtte velge mellom å være alene, eller å ta imot en robot, ville hun valgt roboten.
Fakta:
Kyborg: «Kyborg, menneske hvor implantert teknologi har erstattet eller forbedret organiske funksjoner. Forbindes vanligvis med fantasifigurer i science fiction-litteraturen, men begrepet vil i vid forstand også omfatte mennesker med pacemaker-støttet hjertefunksjon eller med innoperert høreapparat. Begrepet oppsto i 1960-årene som betegnelse på et menneske som, «forsterket», med teknologiske komponenter, skulle kunne oppholde seg i verdensrommet.»
Kilde: https://snl.no/kyborg
Norsk sci-fi anbefalt av Kritikerseminarets panel:
Cathrine Knudsen: Av menneskehånd, 2017.
Jon Bing: Det myke landskapet, 2014.
Hans Christian Sandbeck: Atomene spiller, roman fra 2250, 1945
