Maskinmennesket

Det teknologiske mennesket ble nylig gransket under et seminar arrangert av Norsk kritikerlag, som del av litteraturfestivalen på Lillehammer.

Hanne Ramsdal
Ramsdal er forfatter.
Email: hanneramsdal@gmail.com
Publisert: 02.07.2018

Når jeg står overfor ting jeg ikke forstår, hender det at jeg melder meg på et seminar. Teknologi, for eksempel, og roboter har jeg lyst til å forstå mer av. For hver eneste dag forholder jeg meg til teknologi, uten å kunne noe om det eller å tenke over at jeg forholder meg til det. Og hva med fremtiden, når jeg blir gammel? Skal jeg pleies av en robot? Kan sønnen min, som da kanskje bor i Kina, snakke til meg gjennom en robot, og jeg gir roboten en klem, og det er som om jeg klemmer sønnen min fordi jeg forestiller meg at roboten er ham? Og etterpå kan roboten være en annen, hvis jeg vil. Datteren min. Eller en elsker, kanskje? Er det sånn det skal bli? Eller allerede er, i form av forsøk?

I 24 år har Norsk kritikerlag arrangert seminar for kritikere, forfattere og andre interesserte som del av Norsk litteraturfestival på Lillehammer. I år var tittelen Vi kyborger, som i ordboken er definert som «maskinmennesket». Jeg satte meg på toget fra Oslo til Lillehammer og befant meg et par timer senere i Holbøsalen i Kulturhuset Banken, hvor jeg allerede i første foredrag ble påminnet at det ikke er så lenge siden jeg ville ankommet med hest og kjerre. Og med det perspektivet i bakhodet, i ly for den sterke solen og maivarmen ved siden av en elektrisk vifte, var jeg klar for å nærme meg det teknologiske mennesket gjennom historiske, litterære, matematiske og metaforiske perspektiver.

Metaforisk tenkning

Allerede i 1863 skal Camilla Collett ha sammenlignet skrivesperre med kabelbrudd. Hun hadde utgitt Norges første moderne roman, Amtmandens Døtre (som tilfeldigvis også er navnet på internettforbindelsen vår, fordi vi bor i Camilla Colletts vei i Oslo). Omtrent samtidig med romanen til Collett, i 1854–1855, kom også jernbanen, telegrafen og frimerket, fortalte Anders Skare Malvik, førsteamanuensis ved NTNU, og gikk løs på tre teaterstykker av Bjørnstjerne Bjørnson fra etter 1870, der teknologien griper inn i menneskets mulighet for å operere i tid og i rom. Telegrafen spiller en rolle i spenningsoppbygning og tvist. Teknologi diskuteres off-stage, og sier noe om at emnet tilhørte eliten og hvor mye makt det ligger i å ha kontroll over teknologien.

Vi er alle kyborger, i varierende grad.

Forfatter og professor Jan Grue nærmet seg metaforene i sitt foredrag om den protetiske kroppen, som får kunstige tilføyelser gjennom proteser, det være seg Tyco Brahes messingnese eller en moderne jernarm. Han minnet oss på at vi alle er kyborger, i varierende grad. Klokken gir en sjette sans, og hva skulle vi gjort uten brillene? Kroppene formes av livene våre. Noen kropper blir metaforiske fordi de peker seg ut, blir merket av for eksempel en protese eller en skade, og sier noe utover seg selv. Men metaforene er ikke permanente, påpekte han. En gang var hjernen en klokke, så en datamaskin med hullkort, nå et distribuert nettverk. Og i morgen? Vi tenker metaforisk om det som er vanskelig å forstå, sa han, og henviste til filosofen Merleau-Ponty, for kroppen gjør det mulig for oss å sanse andre.

I Holbølsalen sto vinduene på vidt gap, persiennene blafret mot karmen. Duren fra den elektriske viften ble etter hvert et svakt lydteppe og spredte lukten av svette fra oss seminardeltakere.

Forestillinger


… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer