På slutten av 1990-tallet jobbet jeg deltid som journalist i et firma som lagde lokale intranett og andre nettsider. Jeg var tjuefem og hadde så vidt rukket å få en Hotmail-konto. Min første oppgave var å ringe til flyplassene i Norge for å innhente informasjon til et intranett med informasjon fra alle flyplassene i landet vårt. Ofte var det den ansatte i skranken som måtte svare på spørsmålene mine om flyplassfasilitetene. Mens informasjonen jeg fikk, ble plottet inn, viste programmereren meg innsiden av internettsidene med remser av html-koder og sammenlignet disse med et håndknyttet teppe. Det føltes uvirkelig å kunne klikke seg fra en side til en annen.
Å lese som om det er poesi
Firmaet jeg jobbet i, gikk med i dragsuget da IT-boblen sprakk på 2000-tallet. Ifølge Bår Stenvik i boken Det store spillet (2021) var det omtrent samtidig at Google, på konkursens rand, endret forretningsmodell og begynte å tjene penger på informasjon om brukerne. Både det som befinner seg i og bak bildet på skjermen min, er nå mye mer komplekst enn hmtl-kodene på 1990-tallet. Derfor teiper jeg over det lille kameraøyet i frykt for å bli overvåket, og jeg konstaterer at jeg står overfor noe uvirkelig virkelig som jeg ikke forstår, og hver gang jeg gjør det, minner jeg meg selv på en av de viktigste tingene jeg lærte da jeg tok en master i teater på Kunsthøgskolen i Oslo for noen år siden. En klok lærer innviet meg i kunsten å tilnærme seg vanskelige teoretiske tekster ved å lese som om det er poesi, ikke bry meg om hvorvidt jeg får med meg alt, lese som om jeg hører på musikk, la meg glede av ordklanger, en interessant vri, et nytt ord jeg ikke kjenner fra før. Og sakte, sakte siver det komplekse og vanskelige inn, og kanskje er det først om noen dager eller måneder i en samtale med noen eller i lesningen av noe annet at det jeg nå ikke forstår, men likevel leser, faller på plass.
Den fjerde industrielle revolusjon
Inga Strümke, forsker på kunstig intelligens ved NTNU og forfatter av boken Maskiner som tenker (2023), påpeker at vi nå er inne i den fjerde industrielle revolusjon. Sci-fi kunne hjelpe oss å se vår egen samtid, men nå er vi sci-fi. Vi har vært det før også, men nå er vi det på ordentlig, eller? Vi er her, men hvor er vi egentlig? Noen teknologer vil stoppe opp, andre peise på. Hvilke fortellinger skal nå hjelpe oss å se oss selv?
Strümke tyr til filosofien og Martin Heidegger: Hun parafraserer ham fritt med å si at teknologi er en måte å se seg selv på, og at vi skaper våre verdensbilder ut fra teknologien vi omgir oss med.
Men hva når teknologien ligner det menneskelige? Det er som om teknologien er så tett på oss at den blir liggende i blindsonen. Sci-fi-sjangerens avstand i tid og sted er nullet ut. Hinnen mellom oss og det fremmede, som igjen kan føre til oppdagelsen av at det fremmede er i meg, er borte. Jeg føler meg dum når jeg må lese i avisen at teknologi har blitt en så stor del av hverdagen vår at vi ikke tenker over det. Jeg er like avhengig av å google som jeg er av brillene mine. Og jeg slutter ikke å google selv om jeg vet at hver gang jeg googler, legger jeg igjen spor som brukes til maskinlære, så noen tjener penger på meg. Jeg må huske det, vite det, oppdatere meg og forholde meg våken. For det er alltid noe(n) bak bildet.
Strümke tyr til filosofien og Martin Heidegger
«Behind the image is God», sier den engelske maleren og forfatteren John Berger i den ikoniske TV-serien Ways of Seeing fra 1972 når han snakker om ikonmaleriene og reproduksjonsalderen – da folk sluttet å oppsøke kirkerommet for å oppleve ikonene. Fra andre halvdel av 1900-tallet kunne ikonene eies privat, som reproduksjoner. Var fremdeles Gud bak bildet på alles vegger? Eller ble ikonet bare et bilde blant andre bilder?
Nå er dataskjermene vår tids ikoner. Og selv om vi vet at det er de store teknologiselskapene som befinner seg bak skjermene og fanger oss inn med algoritmene sine, snakker vi ofte om kunstig intelligens (KI) som et vesen med hensikt og tanker, ikke ulikt John Bergers utsagn om ikonmaleriene: «Behind the image is God.» Mens Strümke påpeker at KI ikke engang er et tellbart substantiv. Man kan ikke si én KI. Det er visst som å si én biologi.
Digital etikk
Heldigvis har fagpersoner fra ulike fagområder dannet NORDE, et eget råd eller tankesmie for digital etikk med blant andre nevnte Stenvik og Strümke. Jeg ser for meg at dette rådet plasserer seg i blindsonen vår og jevnlig banker på, for det å forholde seg til KI er litt som forfatter Thure Erik Lund beskriver skriveprosessen i et intervju med Morgenbladet om romanen Vertebrae, hvor KI selv fører ordet: «Du vet jo hva du skriver, men samtidig vet du det ikke egentlig før du har brettet det frem.»
Se også NORDE https://www.norde.digital; og https://www.tekna.no/podkast/organisert/podkast-ki-og-jobben-din-inga-strumke-og-elisabet-haugsbo–2/
