Lovløshet og dehumanisering på internett

Teknologithrilleren om nettspillet Nerve er en fascinerende internettdystopi med urovekkende mange paralleller til virkeligheten.

Filmen Nerve retter lupen mot noen svært aktuelle trender innen internettkulturen, og gir oss et glimt inn i en potensiell og skremmende fremtid. Hovedpersonen er Venus «Vee» Delmonico (spilt av Emma Roberts), som er elev på videregående. Etter å ha blitt avvist av J.P. (som hun er forelsket i) og deretter blitt kalt reddhare av bestevenninnen Sydney, bestemmer Vee seg for å kaste seg ut i et nettspill alle er oppslukt av. Spillet Nerve består av det som kalles henholdsvis «iakttakere» og «spillere». Spillerne kan innkassere massevis av penger ved å utføre vågestykker med økende faregrad, mens iakttakerne betaler for å se dem gjennomføre, trekke seg fra eller mislykkes med oppgavene.

Kjærlighetshistorie. Nerve viser oss fremfor alt eksempler på ny teknologi som kan bli allemannseie i en ikke så altfor fjern fremtid – apper som krever fingeravtrykk for å logge på, utveksling av telefonnumre ved å holde telefonene mot hverandre, og spill som fungerer uten ekstern server. Disse formene for teknologi finnes allerede. Du kan låse opp mange telefoner med et fingeravtrykk, og noen apper har også begynt å tilby pålogging via fingeravtrykk fordi det går kjappere enn passord. «Bump» var – før den ble kjøpt av Google – en app som kunne overføre kontakter, bilder og filer hvis man dunket telefonene lett borti hverandre. Og spill uten behov for ekstern server, som Nerve, eksisterer også.

Filmen har noen futuristiske elementer, men selve historien er en klassisk «jente møter gutt»-fortelling – inkludert de obligatoriske ingrediensene «sjalu bestevenninne» og «kompis jenta har kjent hele livet og som er hemmelig forelsket i henne». Vee og det nye bekjentskapet Ian slår seg sammen for å spille Nerve, og søt musikk oppstår.

Med en så velkjent storyline passer filmen for et bredt publikum, slett ikke bare nettspillfans. Historiens romantiske plot bidrar til å opprettholde interessen etter hvert som vågestykkenes vanskelighetsgrad øker. Ved å kombinere det velkjente med det usannsynlige på denne måten, glemmer man at man ser på en fyr som raser gjennom New York på motorsykkel med bind for øynene, dundrer forbi rødt lys og overlever mot alle odds. Etterpå kysser de (igjen), selvfølgelig.

Privatliv og klasseforskjeller. Manusforfatterne skriver også dagsaktuelle temaer inn i fortellingen, blant annet spørsmålet om privatlivets grenser. Spillere som melder seg på Nerve, får historikken sin både som Amazon-kunder og som brukere av sosiale medier grundig gjennomgått. På bakgrunn av dette får de oppgaver som er skreddersydd til dem – og tilpasset det de er mest redde for. Sydney, som har høydeskrekk, må gå på en stige mellom to bygninger. Vee på sin side må – med den ydmykende avvisningen fra forrige crush friskt i minne – kysse en mann.

At selskaper prøver å overtale folk til å utlevere personlige data, skjer også i det virkelige liv. Hensikten er naturligvis å tjene penger. Forsikringsselskaper i Nederland har for eksempel vurdert å tilby billigere helseforsikring til personer som gir selskapet tilgang til deres personlige og medisinske opplysninger. Eksperter har uttrykt bekymring over at folk med lav inntekt skal være mer tilbøyelige til å godta sånne avtaler, siden det er penger å spare på dem. På den måten kan økonomiske ulikheter også føre til forskjeller i sivile rettigheter mellom rike og fattige.

En tilsvarende situasjon oppstår i filmen: I utgangspunktet deltar Vee i spillet for å bevise overfor venninnen at hun ikke er en kjedelig treiging – men når hun senere fortsetter å spille, er det fordi hun trenger pengene til å betale for skolen hun sikter seg inn på etter videregående. Folk med penger får tildelt rollen som spillets iakttakere, og de betaler for å se ubemidlede folk risikere livet.

Risikoadferd. Et annet aktuelt tema som veves inn i historien, er berømmelse på internett. Sydney, Vees bestevennine, spiller fordi hun vil bli berømt. Hun vil bli like kjent som dem med aller flest følgere på Instagram, såkalt instaberømt. Å gjøre dumme, kontroversielle og farlige ting for å bli berømt er ikke noe nytt fenomen (husker noen Jackass?), men nå, takket være internett, kan hvem som helst filme det de gjør og få stadig nye følgere. Det ville vært langt mindre fristende å gjøre noe farlig eller forbudt uten ideen om følgere og berømmelse som drivkraft. De som gjør denne typen høyrisikoting bare for spenningens skyld, har det ikke med å ta videoopptak av handlingene. Noe av sjarmen ved graffiti, for eksempel, er nettopp det å snike seg rundt i mørke og ulovlighet – de aller færreste graffitiartistene filmer sine nattlige bedrifter. På den andre siden har vi vloggere (videobloggere) som hopper på tog og setter fyr på campingbiler. Sammenliknet med Jackass’ tid er det langt lettere å bli berømt ved å gjøre dumme og farlige ting på internett i dag.

Folk med penger får tildelt rollen som spillets iakttakere, og de betaler for å se ubemidlede folk risikere livet.

Nettets mørke sider. Det kan virke som normal og fornuftig oppførsel til en viss grad forvitrer på nettet. Dette skjer da også i denne filmen, mot slutten, når iakttakerne stemmer over hvorvidt Vee skal skytes. Ettersom Nerve er et interaktivt nettdemokrati, må iakttakerne også bestemme over dette endelige vågestykket. Flertallet stemmer for at Vee skal skytes. Trygt skjult bak nicknavn er det altså lett for folk, i det minste i denne filmen, å utsette et menneske for virkelig livsfare.

Jeg tror at enkelte i det virkelige liv også ville stemt «ja» i en slik situasjon – dels av nysgjerrighet og dels for underholdningens skyld. Men det dreier seg om mer enn som så: Anonymitet gir fritt spillerom til å hengi seg til menneskehetens mørkere sider. Ansvarsfølelsen blir mindre når man er del av en stor, anonym gruppe. Alle som befinner seg på internettet er, per definisjon, del av en stor, anonym gruppe uten klar identitet eller gruppestruktur.

Denne likegyldigheten til alt som har med ansvar å gjøre blir ikke bedre av at nettet er fullt av videoer som viser ulovlige aktiviteter. Vloggeren som hoppet på et tog i fart, ble tiltalt for bevisst å ha utsatt jernbanen for fare, og vloggerne som satte fyr på campingbilen måtte betale en bot på 280 euro for ildspåsettelse. Men begge disse videoene er fortsatt tilgjengelige, til tross for at YouTubes retningslinjer slår fast følgende: «Ikke legg ut videoer som oppmuntrer andre, særlig barn, til å gjøre ting som kan skade dem alvorlig. Videoer som viser skadelige eller farlige handlinger, kan få aldersgrense eller bli fjernet avhengig av alvorlighetsgraden.» Videoene fortsetter å håve inn «likes», nye seere og økt berømmelse for vloggerne.

Og det er ingen ende på dumdristige tullinger som utfolder seg på nettet. En vlogger (hvis han fremdeles kan kalles det) har gjort det til en sport å plage mennesker, slå uskyldige forbipasserende og vise frem ulovlige våpen på YouTube. Ismail Ilgun fullførte aldri utdannelsen sin, og startet opp vloggen for å betale gjelda si, ifølge den nederlandske avisen Algemeen Dagblad.

Utveien finnes. Alt tatt i betraktning er det flere teknologiske og sosiale utviklingstrekk i filmen som er tett knyttet til virkeligheten. En del av teknologien i filmen eksisterer allerede, og det finnes vloggere som viser ulovlige handlinger det kan være fristende for andre å kopiere. Heldigvis har vi ikke anonyme masser på nettet som pusher folk til å gjøre ulovlige ting for penger og berømmelse, sånn som i slutten av Nerve. For selv om Vee og Ian tror de er fanget i spillet, er det alltid en utvei – og den heter av-knappen.

Nerve vises for tiden på kino.

 

---
DEL