Impotensens kraft

Vi trenger en ny aktivisme – ikke gjennom revolusjonære endringer, men gjennom et systematisk arbeid for å utvikle et menneskelig og fritt samfunn.

Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid.

Futurability. The Age of Impotence and the Horizon of Possibility

Franco Berardi

Verso Books

USA

Siden Franco Berardi var en del av det anarkistiske miljøet i Bolognas Radio Alice på 60-tallet, har han utrettelig jobbet videre for å forstå forholdet mellom arbeidslivet, kulturen og kapitalismen – for å finne utløp for den frigjørende impulsen som lå i luften under de kulturelle revolusjonene i Italia. At anarkistbevegelsen ble slått ned med rå makt syntes å bekrefte at fienden var reell og at anarkistene var del av en kamp mot et samfunn som virkelig var undertrykkende.

Senkapitalismens svindel. Når Berardi har fulgt ulike aktivistbevegelser frem til våre dager, helt til Occupy-bevegelsen som mismodig fislet ut, ender han opp i en tid som han beskriver som «impotent». Referansen til det mannlige, kroppslige og seksuelle er mer enn en metafor: I sentrum for Vestens frustrerte situasjon står den hvite, mannlige arbeideren – nettopp den klassen som lokkes inn i nye reaksjonære bevegelser. Roten til impotensen – som i utvidet forstand er en depressiv tilstand av maktesløshet – er en undertrykkelse som ikke utøves gjennom vold, men snarere gjennom senkapitalismens nesten usynlige former for svindel, utpressing og tyveri. Det at vi ikke får øye på hvordan samfunnet tapper oss for krefter er ifølge Berardi både betingelsen for og virkningen av kapitalismens modus operandi: Nettopp fordi vi lar oss overbevise om at det ikke finnes noe alternativ til de livsformene vi blir tilbudt, krymper den enkeltes horisont av muligheter inn – og livet blir et tog der nødvendighet hektes på nødvendighet og der skinnegangen bestemmer retningen.

For en arbeider på en asiatisk teknologibedrift som jobber for luselønn og bor på fabrikkens sovesal, er slaverisituasjonen og mangelen på utveier synlig og åpenbar. For arbeidløse unge voksne i Vesten som gjennom endeløse timer ved laptopen forsøker å realisere seg selv gjennom underbetalte kreative yrker, er følelsen av håpløshet langt mer diffus. Berardi henvender seg til det stadig voksende prekariatet – de som lever fra den ene kortvarige kontrakten til den andre – og det han kaller «kognitariatet» – de som selger sin intelligens og sine kreative evner for livsoppholdet, som, i likhet med det klassiske proletariatet, systematisk hindres i virkelig å endre sine livsbetingelser.

Mulighetsrom og makt. Berardi viderefører filosofien til Deleuze og Guattari i en poetisk undersøkelse av det mulige: et kaotisk magma av kroppslige impulser og fantasier og ideer som veller opp i den enkelte i møtet med omgivelsene. Denne strømmen blir gradvis kanalisert av samfunnet gjennom begrensninger som godt kan være disiplinerende og retningsgivende på en fruktbar måte, men som også kan kvele den enkeltes livsutfoldelse. Makt, forstått som maktutøvelse, består i å redusere muligheter, slår Berardi fast – og leverer dermed en slagkraftig definisjon. Men er det ikke noe som mangler her? Er ikke makt nettopp det å besitte muligheter? Er ikke rikdom nettopp frihet til å velge, midler til å realisere? Jovisst  – men dette mulighetsrommet av rikdom som noen skaffer seg, forutsetter at andre får sitt rom snevret inn – siden kapitalismen nødvendigvis skaper vinnere og tapere. Ofte ender den enkelte opp som både vinner og taper – idet en lang rekke livsmuligheter selges og byttes bort mot dem som penger gir tilgang til. Den egentlige vinneren er den økonomiske verdensordenen – en altomfattende konkurranse som stadig forsterker sitt dødelige grep ikke bare på det enkelte menneske, men på planeten og sivilisasjonen som sådan. En nekroøkonomi.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here