Impotensens kraft

Vi trenger en ny aktivisme – ikke gjennom revolusjonære endringer, men gjennom et systematisk arbeid for å utvikle et menneskelig og fritt samfunn.

Anders Dunker

Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid.

Futurability. The Age of Impotence and the Horizon of Possibility

Franco Berardi

Verso Books

USA

Siden Franco Berardi var en del av det anarkistiske miljøet i Bolognas Radio Alice på 60-tallet, har han utrettelig jobbet videre for å forstå forholdet mellom arbeidslivet, kulturen og kapitalismen – for å finne utløp for den frigjørende impulsen som lå i luften under de kulturelle revolusjonene i Italia. At anarkistbevegelsen ble slått ned med rå makt syntes å bekrefte at fienden var reell og at anarkistene var del av en kamp mot et samfunn som virkelig var undertrykkende.

Senkapitalismens svindel. Når Berardi har fulgt ulike aktivistbevegelser frem til våre dager, helt til Occupy-bevegelsen som mismodig fislet ut, ender han opp i en tid som han beskriver som «impotent». Referansen til det mannlige, kroppslige og seksuelle er mer enn en metafor: I sentrum for Vestens frustrerte situasjon står den hvite, mannlige arbeideren – nettopp den klassen som lokkes inn i nye reaksjonære bevegelser. Roten til impotensen – som i utvidet forstand er en depressiv tilstand av maktesløshet – er en undertrykkelse som ikke utøves gjennom vold, men snarere gjennom senkapitalismens nesten usynlige former for svindel, utpressing og tyveri. Det at vi ikke får øye på hvordan samfunnet tapper oss for krefter er ifølge Berardi både betingelsen for og virkningen av kapitalismens modus operandi: Nettopp fordi vi lar oss overbevise om at det ikke finnes noe alternativ til de livsformene vi blir tilbudt, krymper den enkeltes horisont av muligheter inn – og livet blir et tog der nødvendighet hektes på nødvendighet og der skinnegangen bestemmer retningen.

For en arbeider på en asiatisk teknologibedrift som jobber for luselønn og bor på fabrikkens sovesal, er slaverisituasjonen og mangelen på utveier synlig og åpenbar. For arbeidløse unge voksne i Vesten som gjennom endeløse timer ved laptopen forsøker å realisere seg selv gjennom underbetalte kreative yrker, er følelsen av håpløshet langt mer diffus. Berardi henvender seg til det stadig voksende prekariatet – de som lever fra den ene kortvarige kontrakten til den andre – og det han kaller «kognitariatet» – de som selger sin intelligens og sine kreative evner for livsoppholdet, som, i likhet med det klassiske proletariatet, systematisk hindres i virkelig å endre sine livsbetingelser.

Mulighetsrom og makt. Berardi viderefører filosofien til Deleuze og Guattari i en poetisk undersøkelse av det mulige: et kaotisk magma av kroppslige impulser og fantasier og ideer som veller opp i den enkelte i møtet med omgivelsene. Denne strømmen blir gradvis kanalisert av samfunnet gjennom begrensninger som godt kan være disiplinerende og retningsgivende på en fruktbar måte, men som også kan kvele den enkeltes livsutfoldelse. Makt, forstått som maktutøvelse, består i å redusere muligheter, slår Berardi fast – og leverer dermed en slagkraftig definisjon. Men er det ikke noe som mangler her? Er ikke makt nettopp det å besitte muligheter? Er ikke rikdom nettopp frihet til å velge, midler til å realisere? Jovisst  – men dette mulighetsrommet av rikdom som noen skaffer seg, forutsetter at andre får sitt rom snevret inn – siden kapitalismen nødvendigvis skaper vinnere og tapere. Ofte ender den enkelte opp som både vinner og taper – idet en lang rekke livsmuligheter selges og byttes bort mot dem som penger gir tilgang til. Den egentlige vinneren er den økonomiske verdensordenen – en altomfattende konkurranse som stadig forsterker sitt dødelige grep ikke bare på det enkelte menneske, men på planeten og sivilisasjonen som sådan. En nekroøkonomi.

Auschwitz på stranden. Vi er ifølge Berardi i en tilstand av global borgerkrig, der verdensbefolkningens tendens til å oppfatte «de andre» som konkurrenter har blitt forsterket gjennom årtier med neoliberalisme: Solidariteten og fellesskapet er gradvis bygget ned på nær sagt alle livsområder. Når migranter sulter ved grensene til den rike verden, ser vi i praksis hva det innebærer å forsvare sitt eget mulighetsrom: De andre presses ut i en sone der livet preges av nød og en kontinuerlig kamp for livets mest basale nødvendigheter – eller der livet rett og slett blir umulig. Når mulighetsrommet blir forstått som et privilegert livsrom av beskyttet rikdom og andre verdensborgere blir ansett som invaderende trusler, blir den (u)endelige løsningen et «Auschwitz på stranden» – en morderisk marginalisering.

Når andre verdensborgere blir sett som invaderende trusler, blir den (u)endelige løsningen et «Auschwitz på stranden».

Maktesløshet. Når «futurabiliteten» – fremtiden forstått som et panorama av muligheter – snevres inn, er det fordi vi i stadig større grad ledes til å se verden og oss selv i lys av økonomiens fortolkningsnøkkel. Det dreier seg om langt mer enn at penger er blitt livets målestokk, at all identitet ligger i ens arbeid eller at vi blir til målrasjonelle modellmennesker – homo economicus; det er snakk om en automatisert styre-
form som gjør språket og samtalen maktesløs. Problemet ses i sin reneste form når vi ringer en servicetelefon og møter en meny med forhåndsprogrammerte valgmuligheter – det blir umulig å forhandle om situasjonen, og spørsmålet vårt ikke er kanskje ikke engang blant alternativene. Treffer vi omsider et menneske, skulle han «så gjerne hjulpet, men kan dessverre ikke gjøre noe fordi systemet ikke tillater det». Både kunde og ansatt er maktesløs – hverken språk eller velvilje hjelper. Det samme gjentar seg på høyere nivåer – som når demokratisk valgte politikere ikke greier å holde sine løfter fordi styringen er nedfelt i prosedyrer som har sin egen tvingende logikk. Menneskene blir instrumenter, og de automatiserte prosessene blir handlingens egentlige og ansiktsløse subjekter.

Silicon Valley-revolusjon. Kunnskapen som kan gi grunnlag for kritikk og som kan forme samfunnet i bedre retninger, kan fortsatt utvikles, men den har dårlige kår innenfor institusjonene – og særlig innen det frie markedet, som det blir stadig vanskeligere å fri seg fra. Utviklingen av en uavhengig og frigjørende kunnskap må ifølge Berardi skje i sfæren der utbyttingen av kognitariatets kreative energier er størst: i Silicon Valley. Området er i ferd med å bli en global tilstand mer enn et sted på den amerikanske vestkysten: Her jobber unge mennesker livet av seg for å finne opp den neste gjennombruddsteknologien. Undertrykkelsen av det virkelige fellesskapet skaper et reelt undertrykk – som kan være potent: Håpet er at energien vil kunne investeres i en virkelig sosial plattform – et fellesskap for kunnskap som både er og kan sette oss fri.

Se også Strandet på stranden

---
DEL