Håvard Friis Nilsens monografi om Wilhelm Reich (1897–1957) i Norge er blitt en heldekkende Reich-biografi. Mange nordmenn hadde kontakt med Reich og psykoanalysen før Reich kom hit i 1934. Reichs tid i Wien og Berlin får derfor stor plass. Reich hadde betydelig innflytelse på det norske intellektuelle miljøet i mellomkrigstiden. Ikke bare psykologer som Nic Waal og Harald Schjelderup, men også kjente forfattere: Noen av de kosteligste passasjene i boken beskriver Sigurd Hoels og Aksel Sandemoses psykoterapier.
Etter en skandalepreget debatt dro Reich fra Norge i 1939 og endte opp USA. Flere norske analytikere besøkte ham, blant andre Ola Raknes og Grethe Hoff. Reich døde i amerikansk fengsel i 1957, bare 60 år gammel.
Øverland avslørte sine fortrengte ambisjoner om å stå på sokkel.
På 1930-tallet ble Reich kastet ut av både kommunistpartiet og International Psychoanalytical Association. Så la han seg ut med flere forskere og venner i Norge. Nilsen gjengir flere uttalelser der Reichs personlighet får noe av ansvaret for konfliktene. «Reich har atskillig skyld i levenet», skrev finansmannen Rolf Stenersen, som hadde støttet Reich økonomisk. Han var lite «medgjørlig, og kommanderende av vesen».
Reichs karakter var preget av traumatiske barndomsopplevelser som skapte en skyldfølelse han slet med hele livet, får vi vite på slutten. Hadde Nilsen røpet dette i begynnelsen av boken, ville noe av spenningen ved lesningen forsvunnet. Men ved å la barndommen komme til slutt, lar han leseren danne seg sin egen mening. Ulempen er at Reich får all rett på sin side før han kommer til Norge.
Nilsen har samlet mye nytt stoff fra tidligere upublisert materiale, privatbrev og intervjuer med gjenlevende. Det omfattende og arbeidskrevende prosjektet har høstet velfortjent ros fra et unisont kritikerkorps. De som ikke fikk boken til jul, kan med fordel erstatte påskekrimmen med Nilsens monografi.
Fra psykologi til biologi
I USA utviklet Reich det berømte orgonskapet og opptrådte som regnmaker med en annen oppfinnelse: «cloudbusteren». Den sene Reich kan lett avskrives som en forvirret naturfilosof: Han så den nyoppdagede seksuelle «orgon»-energien overalt. Amerikanske myndigheter brente bøkene hans og satte ham i fengsel.
Nilsen oppsummerer det sentrale poenget hos Reich slik: «Vekslingen mellom utstrekning og sammentrekning, frykt og kjærlighet, er vår mest grunnleggende biologiske impuls, mente Reich. Han så dette som den fundamentale dualiteten i alle levende vesener med nervesystem.»
Reich brøt med Freud fordi han mente at dødsdriften ikke var biologisk, men et resultat av samfunnets undertrykkelse. Selv endte han likevel opp med en driftsdualisme som minner om Freuds. Der Freud fra 1920 opererte med skillet mellom eros- og dødsdrift, formulerte Reich i USA den fundamentale motsetningen mellom Orgon og DOR (Deadly Orgon). Ola Raknes har i Wilhelm Reich and Orogmy (1970) gitt en lettfattelig fremstilling av hvordan Reich forstilte seg at dødelig orgon produseres når orgon bindes i muskulære spenninger. Men Reich later ikke til å mene at all negativ energi kan forvandles til positiv. Dermed blir dualismen fundamental.
Nilsen kritiserer et sted med rette den tidlige Reichs politiske naivitet: «Det er lett å se at påstanden om at enhver form for moral på det seksuelle området er som en demning som vil føre til oversvømmelser, er en analogi som ikke kan utgjøre grunnlaget for et samfunnssyn. Samfunnet vil neppe bli bedre ved at hvert enkelt individs drifter eller begjær får fritt utløp.»
Grunnen er at demningen ikke bare er hemmende, men representerer en formgivning som gjør livet mulig. Freud tenkte seg at gjentagelsestvangen og ‘pirringsskjoldet’ – det Reich senere kalte ‘karakterpanseret’ – også beskytter organismen. Gjennom vaner og sosialisering mister mennesket noe av sin fleksibilitet, men får til gjengjeld rutiner og automatisert kompetanse. Men når gjentagelsestvangen blir for stor, kan personens karakter bli et fengsel. Der Freud ville myke opp en fastlåst karakter gjennom samtaleterapi, angrep Reich muskelpanseret direkte. Reich kritiserte i utgangspunktet Freud for ikke å se at nevrosene var sosiologisk betinget. Dermed ble psykisk helse og samfunnsforandring to sider av samme sak. Men på slutten av sitt liv nærmet Reich seg Freuds dualistiske driftsmodell.
«Du må ikke sove»
Tittelen på boken – tatt fra Arnulf Øverlands velkjente dikt «Du må ikke sove» – overbetoner forbindelsen mellom psykoanalyse og politikk. Øverland hadde en drøm som inspirerte diktet, og publiserte det i et seksualpolitisk tidsskrift (foruten i Samtiden i 1936). Det berømte diktet maner frem konsentrasjonsleirene, Hitler og at Europa brenner: Folk må våkne!
Den sene Reich kan lett avskrives som en forvirret naturfilosof.
Slike politiske drømmer er sjeldne. Det ubevisste manifesterer seg som oftest temmelig uforståelig før man har tolket drømmen. Slik blir Øverlands dikt også et problematisk eksempel på kombinasjonen av psykoanalyse og politikk, som det ikke finnes noen enkel formel for. I diktet knytter Øverland an til en lang litterær tradisjon der drømmesjangeren målbærer politiske eller utopiske visjoner.
Øverland skrev også artikkelen «Sigmund Freuds psykoanalyse» i Samtiden vinteren 1929. Han fortalte en drøm han hadde hatt: En åker var pløyd opp, «hvor der i skrå stilling stikker opp en rød granittsokkel til et monument». Den skrå stillingen gjorde monumentet til et fallossymbol.
Han fikk også assosiasjoner til Holberg-statuen i Bergen. Øverland avslørte sine fortrengte ambisjoner om å stå på sokkel – helt i tråd med Freuds teori om drømmen som uttrykk for forkledd ønskeoppfyllelse. Åkeren minnet videre om Vestre gravlund, og Øverland tolket den både som et dødsønske og som et håp om gjenoppstandelse.
Noen av de kosteligste passasjene i boken beskriver Sigurd Hoels og Aksel Sandemoses
psykoterapier.
Identifikasjonen med Holberg er en narsissistisk fantasi. Reich ville forstått statuen som et ‘karakterpanser’. Gjennom terapi kunne panseret delvis brytes opp. Men forbindelsen mellom potens og mannlig selvtillit stikker dypt. Og litt infantil selvhevdelse er alle utstyrt med. Men hos en autoritær leder blir det idealiserte selvbildet en belastning for andre. Diktatorer elsker å lage statuer av seg selv.
Vi ville ledd av den som kringkastet sine drømmer om å stå på sokkel som innbilsk, stormannsgal og oppblåst. Øverlands drøm viser grensene for akseptabel atferd i samfunnet. Men dette har ikke nødvendigvis politiske konsekvenser. Begrensninger for individet som normer, kultur, skikk og bruk kan ikke oppløses gjennom en seksualpolitisk short cut der terapeuten nådeløst destruerer pasientens karakterpanser.
Mot en ny fascisme?
Sosiologen Øystein Nilsen knytter i Dagsavisen (4.10.22) an til Reichs Fascismens massepsykologi (1933) og skriver at nyfascismen som et sosialpsykologisk fenomen er aktuell. Men nyfascismen skyldes ikke bare en klassisk førerdyrkelse kombinert med tilhengeres rigide personlighetsstruktur, deres autoritære karakter og undersåttmentalitet, slik Reich hevdet. Sosialiteten har erodert og blitt mer flytende. Den er ustabil, uten faste grenser, nærmest det motsatte av det autoritære patriarkatet i mellomkrigstiden.
Litt infantil selvhevdelse er alle utstyrt med.
Subjektet oscillerer med børskurser, rentesvingninger, inflasjon og opphisselsøkonomien knyttet til det som går viralt. Individene har krymper til det Christopher Lasch kalte «the minimal self», og overvintrer i en hule med globalisert internett-tilgang. Men de er fortsatt påvirkelige for autoritære ideologier.
Aktualiteten til Håvard Friis Nilsens bok om Reich består blant annet i at det er blitt presserende å forstå forskjeller og likheter mellom fascismen i mellomkrigstiden og i dag.