Flyktninger: Kunstprosjekt strandet

Sterke protester gjorde at Franco «Bifo» Berardis planlagte performance Auschwitz on the Beach på Documenta 14 i stedet ble til diktlesning og paneldebatt.

I full visshet om at tusenvis av mennesker dør i forsøket på å krysse Middelhavet, har landene i Europa stemt frem en stadig strengere innvandringspolitikk for «å verne om sine verdier». Gjennom avtaler med Tyrkia, Marokko og Libya har EU i praksis outsourcet grensekontrollen til nabokontinentene. Menneskers rett til å flykte fra krig respekteres ikke lenger. Hva betyr det for samfunnet at vi er i stand til å akseptere denne utviklingen? Venstresidens idealistiske solidaritet synes å være kastet over bord til fordel for en egosentrisk kapitalisme, som ikke har rom for «de andre». En ny mentalitet har tatt over, bygget på rasisme og nasjonalisme, der menneskerettigheter er noe som kun gjelder egne borgere.

Performanceprosjektet. Den italienske aktivisten og forfatteren Franco «Bifo» Berardi frykter at vi er i ferd med å begå et nytt Holocaust. Under sommerens kunstmønstring Documenta 14 i Kassel i Tyskland, planla han en performance kalt Auschwitz on the Beach, basert på et av sine egne dikt. Diktet tematiserte den økende fascismen i Europa ved å peke på alle flyktningene som har strandet i Libya på grunn av Europas strenge innvandringspolitikk. Konsentrasjonsleirene på den andre siden av Middelhavet, finansiert av europeere, er utgangspunktet for det kontroversielle navnevalget. I likhet med Øverlands «Du må ikke sove» skulle diktet fungere som en advarsel om at historien er i ferd med å gjenta seg; Dagens flyktninger er blitt de nye jødene.

Bifo: «Formålet mitt er provokasjon. Å provosere betyr på latin ’å rope ut’, å vise frem det som er skjult.»

Ny Tid har tatt en prat med Bifo om Auschwitz on the Beach og rasismens fremmarsj. «Ideen til diktet fikk jeg i fjor, da flyktninger daglig døde i forsøket på å krysse Middelhavet. Både italiensk og europeisk presse så vel som den generelle offentligheten anså disse dødsfallene som beklagelige, men uten å erkjenne at de var en direkte konsekvens av Europas ansvarsfraskrivelse overfor egen kolonisering og krigføring. For å sette det i perspektiv følte jeg det var nødvendig å dramatisere det hele på en provoserende måte, nemlig ved å henvise til den verste forbrytelsen verden kan huske,» forklarer Bifo.

Tabu og avlysning. Men tittelens Auschwitz-henvisning stjal oppmerksomheten fra budskapet, og det som skulle være en wake-up- call ble en strid om eierrett på historien. Mange tyske aviser og sentre for jødisk kultur rettet sterk kritikk mot referansen til Auschwitz, og kritikken lot heller ikke vente på seg fra det jødiske miljøet. Charlotte Knobloch, tidligere president for Sentralrådet for jøder i Tyskland, kalte oppsetningen grotesk og mente enhver relativisering av Holocaust burde være forbudt. Bifo påpeker imidlertid at reaksjonene var blandet: «Etter et møte med Sara Nussbaum Zentrum für Jüdisches Lebeni Kassel, inviterte jeg organisasjonen til paneldebatten; en av dem holdt til og med et innlegg. Hun sa at europeernes holdning mot migrasjonen i dag minnet henne om da amerikanerne og britene i 1938 avviste hundretusenvis av jøder som ville emigrere fra Tyskland. Mange av de samme jødene havnet senere i Auschwitz.»

Mange tyske aviser mente at minnet om Auschwitz måtte være fredet fra slike relativiseringer. Til dette sier Bifo: «Majoriteten av de tyske journalistene har vist seg å være konformister, tilbøyelige til å følge regimet i enhver sak. Dette er ikke noe nytt. Den tyske pressen fulgte naziregimet i 1930-årene; nasjonalismen forsvant aldri i det landet. Men det må legges til at noen av avisene endret fullstendig holdning og trykket noen svært objektive artikler etter paneldebatten. Philipp Ruch skrev i Süddeutsche Zeitung at kanskje var tittelen Auschwitz on the Beach brutal, men det er også konsentrasjonsleirene i Libya. Ruch hevdet at kunstnere har rett til å være brutale når situasjonen krever det.»

Tysklands kulturminister ba Documenta om å trekke oppføringen av Bifos performance fra programmet. Boris Rhein, kulturminister i delstaten Hesse hvor Documenta-utstillingen holdes hvert femte år, uttalte at enhver sammenlikning med Holocaust var uakseptabel, ettersom nazistenes forbrytelser var unike.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here