Flyktninger: Kunstprosjekt strandet

Sterke protester gjorde at Franco «Bifo» Berardis planlagte performance Auschwitz on the Beach på Documenta 14 i stedet ble til diktlesning og paneldebatt.

Bakkevik er journalist med base i Barcelona.

I full visshet om at tusenvis av mennesker dør i forsøket på å krysse Middelhavet, har landene i Europa stemt frem en stadig strengere innvandringspolitikk for «å verne om sine verdier». Gjennom avtaler med Tyrkia, Marokko og Libya har EU i praksis outsourcet grensekontrollen til nabokontinentene. Menneskers rett til å flykte fra krig respekteres ikke lenger. Hva betyr det for samfunnet at vi er i stand til å akseptere denne utviklingen? Venstresidens idealistiske solidaritet synes å være kastet over bord til fordel for en egosentrisk kapitalisme, som ikke har rom for «de andre». En ny mentalitet har tatt over, bygget på rasisme og nasjonalisme, der menneskerettigheter er noe som kun gjelder egne borgere.

Performanceprosjektet. Den italienske aktivisten og forfatteren Franco «Bifo» Berardi frykter at vi er i ferd med å begå et nytt Holocaust. Under sommerens kunstmønstring Documenta 14 i Kassel i Tyskland, planla han en performance kalt Auschwitz on the Beach, basert på et av sine egne dikt. Diktet tematiserte den økende fascismen i Europa ved å peke på alle flyktningene som har strandet i Libya på grunn av Europas strenge innvandringspolitikk. Konsentrasjonsleirene på den andre siden av Middelhavet, finansiert av europeere, er utgangspunktet for det kontroversielle navnevalget. I likhet med Øverlands «Du må ikke sove» skulle diktet fungere som en advarsel om at historien er i ferd med å gjenta seg; Dagens flyktninger er blitt de nye jødene.

Bifo: «Formålet mitt er provokasjon. Å provosere betyr på latin ’å rope ut’, å vise frem det som er skjult.»

Ny Tid har tatt en prat med Bifo om Auschwitz on the Beach og rasismens fremmarsj. «Ideen til diktet fikk jeg i fjor, da flyktninger daglig døde i forsøket på å krysse Middelhavet. Både italiensk og europeisk presse så vel som den generelle offentligheten anså disse dødsfallene som beklagelige, men uten å erkjenne at de var en direkte konsekvens av Europas ansvarsfraskrivelse overfor egen kolonisering og krigføring. For å sette det i perspektiv følte jeg det var nødvendig å dramatisere det hele på en provoserende måte, nemlig ved å henvise til den verste forbrytelsen verden kan huske,» forklarer Bifo.

Tabu og avlysning. Men tittelens Auschwitz-henvisning stjal oppmerksomheten fra budskapet, og det som skulle være en wake-up- call ble en strid om eierrett på historien. Mange tyske aviser og sentre for jødisk kultur rettet sterk kritikk mot referansen til Auschwitz, og kritikken lot heller ikke vente på seg fra det jødiske miljøet. Charlotte Knobloch, tidligere president for Sentralrådet for jøder i Tyskland, kalte oppsetningen grotesk og mente enhver relativisering av Holocaust burde være forbudt. Bifo påpeker imidlertid at reaksjonene var blandet: «Etter et møte med Sara Nussbaum Zentrum für Jüdisches Lebeni Kassel, inviterte jeg organisasjonen til paneldebatten; en av dem holdt til og med et innlegg. Hun sa at europeernes holdning mot migrasjonen i dag minnet henne om da amerikanerne og britene i 1938 avviste hundretusenvis av jøder som ville emigrere fra Tyskland. Mange av de samme jødene havnet senere i Auschwitz.»

Mange tyske aviser mente at minnet om Auschwitz måtte være fredet fra slike relativiseringer. Til dette sier Bifo: «Majoriteten av de tyske journalistene har vist seg å være konformister, tilbøyelige til å følge regimet i enhver sak. Dette er ikke noe nytt. Den tyske pressen fulgte naziregimet i 1930-årene; nasjonalismen forsvant aldri i det landet. Men det må legges til at noen av avisene endret fullstendig holdning og trykket noen svært objektive artikler etter paneldebatten. Philipp Ruch skrev i Süddeutsche Zeitung at kanskje var tittelen Auschwitz on the Beach brutal, men det er også konsentrasjonsleirene i Libya. Ruch hevdet at kunstnere har rett til å være brutale når situasjonen krever det.»

Tysklands kulturminister ba Documenta om å trekke oppføringen av Bifos performance fra programmet. Boris Rhein, kulturminister i delstaten Hesse hvor Documenta-utstillingen holdes hvert femte år, uttalte at enhver sammenlikning med Holocaust var uakseptabel, ettersom nazistenes forbrytelser var unike.

Til slutt ble Bifo og festivalarrangørene enige om en kompromissløsning: Kunstneren leste opp diktet, for så å åpne for en paneldebatt under navnet Shame on Us. Formålet var å inkludere alle de ulike stemmene i en diskusjon om den nye fascismen og behovet for kollektiv handling.

Budskapet viktigst. I ettertid har Bifo sett fordelene av at den planlagte forestillingen ble erstattet med en debatt: «Det viktigste i dette tilfellet var å formidle et budskap, som best gjøres ved å anspore publikum til diskusjon. Jeg har absolutt ikke angret, snarere tvert imot. At forestillingen ble avlyst førte bare til økt oppmerksomhet.» Selv om Documenta i denne saken valgte å rette seg etter kritikken, ser han ingen grunn til å tvile på festivalens integritet. «Jeg tok selv beslutningen om å avlyse; dette dreide seg ikke om sensur. Derimot forsøker faktisk tyske myndigheter å legge bånd på festivalen – å tvinge den til å følge reglene for kommersiell normalitet. Det er viktig å huske på at Documenta ble skapt i et forsøk på å overvinne nasjonalismen og rasismen i Tyskland. Nå har både nasjonalisme og rasisme vendt tilbake i Europa, og dermed befinner Documenta seg i en sårbar situasjon,» sier Bifo.

Det som skulle være en wake-up-call, ble en strid om eierrett på historien.

Ytringsfrihet vs. provokasjon. Men når en performance blir avlyst på grunn av referanser til Holocaust, oppfattes det av mange som et angrep på ytringsfriheten. På spørsmål om hva han mener kunstnernes rolle bør være, nedtoner han verdien av ytringsfrihet per se: «Problemet er ikke ytringsfriheten, slik jeg ser det. Vi har masse ytringsfrihet, nettopp fordi det kunstnerne sier ikke får noen betydning så lenge de ikke er en del av markedet. Formålet mitt er provokasjon. Å provosere betyr på latin ’å rope ut’, å vise frem det som er skjult. Det er det som er kunstnernes oppgave: å eksponere det skjulte. Hva er det som er skjult i dag? Europeernes rasisme, deres hvite overlegenhet og  frykt, koloniseringens siste krise.»

Samtidskreftene i sving. Høyrepopulistiske partier får for tiden stor oppslutning ved å spille på fremmedfrykt i flyktningkrisens kjølvann. Jeg spør Bifo hva han mener har skapt denne trenden: «Rasismen øker fordi den hvite arbeiderklassen har lidd et nederlag; de er blitt ydmyket av finansmarkedet og kapitalismens diktatur og løftene om bedre økonomiske kår gjennom reformer som aldri ble gjennomført. Den hvite arbeiderklassen har sett sine privilegier forsvinne etter hvert som borgerrettighetsbevegelsen i USA, kvinnebevegelsen, LGBT-bevegelsen og andre ’minoriteter’ er blitt prioritert fremfor ’den hvite mann’. Dermed sitter disse igjen med en indignert forestilling om at de har krav på å gjenerobre sin storhetstid – ’Make America Great Again’. Derfra kommer den innvandringsfiendtlige politikken vi er vitne til i dag; som siste utvei skal de hvite arbeiderne hevne seg på dem som er svakere enn dem selv: flyktninger og utlendinger som også vil ha en bit av kaken.»

«Den nye nazismen gjentar Hitlers ord: ’Dere er ikke undertrykte arbeidere, dere er hvite krigere’. Slik oppstår fascismen.»

Ifølge Bifo fører Europa en inhuman krig basert på rasediskriminering mot de «uønskede» menneskene som banker på vår dør. En arbeidernasjonalisme har på ny tatt overhånd, og vil vi unngå en ny tragedie som den som fant sted blant annet i Auschwitz, må vi lære av historien. «Hitler sa til de beseirede og fattige tyske arbeiderne i 1930: ’Ikke tenk at dere er undertrykte arbeidere, tenk at dere er hvite krigere.’ Slik oppsto nazismen. I dag er de hvite arbeiderne igjen undertrykt og ydmyket. Hitlers ord gjentas: ’Dere er ikke undertrykte arbeidere, dere er hvite krigere’. Slik oppstår fascismen. Og slik begynner den globale borgerkrigen,» avslutter Bifo.

Se også Impotensens kraft

---
DEL