OBS! NY TID har fått lov til å vise filmen, så den kan sees i september på
https://vimeo.com/392304830 (passord: GRIEFFILM)
I Pasadena i California var jeg nylig til stede under en briefing om klimaet arrangert av Extinction Rebellion og lærte at hovedbudskapet deres består i grunnleggende fakta. Ved hjelp av tall og diagrammer oppsummerer lokale representanter klima-fremtiden vi går i møte, og de dystre statistikkene for den såkalte sjette utryddelsen – den pågående masseutryddelsen av arter i kjølvannet av menneskenes industrisamfunn. Dette er kunnskap av den typen som krever en reaksjon. Det første prinsippet til Extinction Rebellion, «Fortell sannheten», blir fulgt av det elegante og provoserende andre prinsippet: «Handle som om sannheten er virkelig.» Ved diskré å hentyde til klimafornektelse, som er utbredt på både et politisk og personlig nivå, går de dermed direkte inn i de eksplosive følelsesmessige konfliktene vi alle gjennomlever i møtet med en kommende klimakatastrofe. Følelser er, når alt kommer til alt, det som må drive frem endringene vi trenger – ut over ren sakkunnskap.
Følelser er, når alt kommer til alt, det som må drive frem endringene vi trenger.
Seg imellom innleder ofte deltakerne i Extinction Rebellion meldinger og e-mailer med hilsenen «with love and rage», som også står skrevet før åpningstitlene av den tsjekkiske dokumentaren Žal Žen – «Sorg». I åpningsscenen til regissør Andrea Culkovas nye film sitter en mor og en datter i Tsjekkia foran et bål og snakker om miljøet. Moren snakker til kameraet om hvordan sorgen kommer og går, hvordan det til og med er vanskelig å være trofast mot den, siden vi jo må beskytte oss mot tungsinnet. Datteren, som er mindre påholden i sine reaksjoner, begynner å gråte da hun hører om brannene i Australia og spør om koalaene. «Jeg vil ikke at de skal dø», utbryter hun, før hun eksploderer med en frustrert følsomhet for naturen som har blitt til sorg, sinne og profetisk desperasjon: «Alle dyrene vil dø! Alle menneskene også! Alt vil ta slutt!» Moren lar henne gråte. Det er heller ikke noe galt i å gråte over fremtiden foran barna, sier en av kvinnene i filmen, for det er ikke noe upassende ved reaksjonen.
Solastalgi
Jeg var overrasket over vektleggingen av sorg og traume på XR-tilstelningen jeg besøkte i California. Sorg er det vi føler når et tap blir anerkjent som et faktum. Innebærer det ikke dermed også en slags resignasjon? Et svar kunne være at en stor porsjon sorg er prisen for å være glad i naturen i vår tid – og uten en slik kjærlighet finnes det heller ingen troverdig miljøbevegelse. Som denne filmen demonstrerer, kan sorg også skape et fellesskap. Har ikke mange samfunn opp gjennom historien blitt bygget på anerkjennelsen av et delt traume eller et felles tap? Like fullt er det å samle folk for å sørge en uvanlig og innovativ strategi for en politisk bevegelse.
Žal Žen er et potrett av aktivister, de fleste av dem kvinner, som ved å bearbeide sin egen miljø-depresjon også har klart gjøre følelsen av tristhet om til politisk handling. Miljø-sorg, noen ganger kalt solastalgi, er i ferd med å bli et virkelig og utbredt fenomen. Fra et psykologisk synspunkt blir vi fortalt at aktivisme kan lette depressive symptomer. Med andre ord er det å arbeide for forandring og uttrykke seg både en forløsning og en form for terapi.
Kunsten, aktivisme og fortvilelse
Kunstnere har lenge visst dette, og smerte er en fullstendig integrert stimulus for mye kunstnerisk arbeid. Som filmen uttrykker i rikt monn, er kunst også en viktig del av de offentlige kampanjene og demonstrasjonene til Extinction Rebellion. Alvorlige og teatralske performance-innslag: «die-ins» der folk legger seg ned i gatene innevarsler kommende masseutryddelser for oss og andre levende vesener; de stille pantomime-bevegelsene til de «røde brigadene» med sine bleke ansikter; menneskene som står under galgen med rep om halsen mens de står på isblokker som smelter.
I en mer humoristisk tone møter vi i en annen scene folk som kledd i plastsekker invaderer et kjøpesenter i en burlesk og ironisk oppspilt feiring av forbrukersamfunnet.
En måte å oppleve livet på i vårt historiske øyeblikk.
De intime, nesten private portrettene av aktivistene hjemme og sammen med barna gjengir alle forskjellige nyanser av det å vie seg til en sak. Det å identifisere seg med den globale miljøkatastrofen blir et verdenssyn, en måte å oppleve livet på i vårt historiske øyeblikk. Noen aktivister går gjennom opphetede diskusjoner og tilspissede konflikter med andre familiemedlemmer. Noen par finner en ny energi i det å forenes i en felles sak, mens andre par drives fra hverandre fordi de er uenige om hvor alvorlig situasjonen er – og ender opp med å føle at de ikke lenger lever på samme plan.
Lange klipp blir også viet tilfeldige folk i gata som sier at hele opprøret er misforstått, ekshibisjonistisk og alarmistisk. Slik får historien også to sider. Vi kjenner oss kanskje igjen i kritikernes perspektiv, men vi kan ofte se at de er fordomsfulle og uinformert. Filmen legger heller ikke skjul på at aktivistene selv ofte er fulle av tvil og føler seg desorientert. De fortviler over at folk ikke skjønner budskapet, de føler seg maktesløse i forsøket på å skape virkelige endringer og ta innover seg utfordringen miljøsituasjonen representerer.
Bevegelsen er preget av en ydmyk menneskelighet, noe filmen vakkert skildrer.
Kan et budskap om sorg og fortvilelse skape en massebevegelse? Kanskje – når det blir klart at sorgen springer ut av kjærlighet, og at en slik kjærlighet kan utløse rettferdig harme, som jo er revolusjonens viktigste middel. Til tross for fortvilelsen er tonen og stilen til bevegelsen preget av en ydmyk menneskelighet, noe filmen vakkert skildrer.
En global stamme
I min lokale XR-samling minnet en av talerne oss på at du bare trenger å engasjere 3,5 prosent av befolkningen for å skape en drastisk samfunnsendring. Inndelt i grupper ble vi oppmuntret til å snakke om vår egen frykt og bekymring, så vel som om et sted i naturen vi er glad i. Til sist endte vi opp med å knytte bånd oss imellom, og nye vennskap oppsto.
Denne tsjekkiske filmen handler om det å brenne for noe – hva det innebærer å ta innover seg en ufordøyelig, ufattelig og uhåndterlig sannhet og bearbeide den i fellesskap med det samfunnet den berører. Det føles som å være en del av et stammeråd – på en måte som er sjelden i vår tid. Den plagede stammen som diskuterer sine problemer i disse små, improviserte rådene, er ikke egentlig aktivistene – men menneskeheten som helhet.
