Tvilsomme totalfortellinger om miljøet

Fra lenge før den industrielle revolusjon har folk ropt varsku om hva en rovdrift på naturen kan føre til.

FOTO: AFP PHOTO / ROBERTO SCHMIDT
andersdunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid.

Cristophe Bonneuil og Jean Baptiste Fressoz:
The Shock of the Antropocene – The Earth, History and Us
Verso, 2016

«Med det illevarslende begrepet antropocen slår skillet mellom sivilisasjonen og naturen sprekker. Bak tilvante tenkemåter kommer både politisk uansvarlighet og undertrykt kritikk til syne. Menneskets geologiske æra er en kjensgjerning, men sjokket over erkjennelsen er hyklet uskyld.»

Jean-Baptiste Fressoz og Christophe Bonneuil er begge historikere ved Centre national de la recherche scientifique. Det er i seg selv påfallende og betydningsfullt at nøkkelverker om miljøkrisen i disse dager skrives av historikere, like gjerne som av biologer eller geofysikere. Bonneuil er ansvarlig for en serie av bøker om antropocen for forleggeren Éditions du Seuil, og i begrepet ligger også forklaringen på historiefagets inntreden i klimaforskningen.

Menneskeskapt æra. Antropocen er en geologisk term, ikke en historisk epokebetegnelse på linje med «middelalderen» eller «opplysningstiden». Der historiske epoker typisk dekker noe mellom et tiår og – i ekstreme tilfeller, som «oldtiden» – noen årtusener, vies de geologiske epokene tidsavsnitt på titusener og hundretusener, ofte også millioner av år. Menneskenes tidsalder på planeten har slik sett hovedsakelig utspilt seg i to geologiske epoker, nemlig pleistocen – istidenes æra – og tiden etter, holocen. Den epoken geologene kaller holocen, har vært kjennetegnet av et temperert og usedvanlig stabilt klima, som så å si har lagt forholdene til rette for menneskenes jordbruksbaserte sivilisasjon. Så langt har holocen kun vart i 11 500 år, noe som er jo er temmelig kort i geologisk sammenheng. Når denne epoken er i ferd med å slå over i en ny æra med et varmere og mer ustabilt klima, er det antakelig på grunn av påvirkningen fra mennesket, derav «antropocen», av «antropos», «menneske».

Masseutryddelse. Overgangen til antropocen er ikke en hvilken som helst hendelse: Den reduserer menneskehetens historie til en samlet årsak til endringene vi nå ser, en hyperbegivenhet hvis virkning er en destabilisering av biosfæren og av Jordens geofysiske systemer. Vi har de siste årene blitt minnet på hva dette innebærer, men likevel er det vanskelig å ta inn over seg. Menneskehetens direkte og indirekte uryddelse av andre arter har blitt lansert som «den sjette utrydningskatastrofen i naturhistorien». Den foregående av de seks store masseutryddelsene skjedde for 65 millioner år siden, og da snakker vi om hendelsen som utryddet dinosaurene. At menneskets historie trekkes inn i geohistorien er dermed bare den ene siden av saken. På den andre siden blir den lange og langsomme naturhistorien trukket inn i menneskets opphetede og akselererte historie, slik at oppdagelsen av Amerika og oppfinnelsen av kompresjonsmotoren blir en integrert del av planetens naturhistorie.

Samler vi massen av virveldyr som lever på landjorden, utgjør mennesker og deres husdyr ufattelige 97 prosent.

Vitenskapelige overveielser. Antropocensjokket, ja, selve begrepet antropocen, er tett knyttet opp til drivhuseffekteten. Det store hovedpoenget er slik sett ikke noe nytt: CO2-nivået i atmosfæren påvirkes av menneskelig aktivitet, og dette har skjellsettende konsekvenser for temperaturen – i form av snitt-temperatur på kloden og regionale fluktuasjoner. Når antropocen skal stadfestes, blir det et underspørsmål når denne tidsepoken egentlig begynte. Geologene Crutzen og Stoermer som først lanserte begrepet, gikk inn for å plassere begynnelsen på antropocen til slutten av 1700-tallet, det vil si samtidig med den industrielle revolusjon. Geologien baserer seg på det som kan avleses i geologiske strata, så strengt tatt må vi se etter hva som (i prinsippet) vil kunne avleses av tenkte geologer om noen hundre tusen år, for å stadfeste at mennesket har blitt en «geofysisk kraft på linje med naturen». For slike klare geofysiske indikasjoner, som kan spores tilbake til mennesket, kan vi blant annet vise til nedsmeltingen av breer i Andes, Himalaya og høyfjellsområder de siste 25 årene. Fremtidens geologer vil også måtte kjenne til menneskenes inngrep for å forklare menneskeskapte og omfordelte substanser, som plast og radioaktivitet, som vil kunne finnes i fremtidige bergarter.

Sjokkerende tall. Omfanget av disse inngrepene kommer klarest til uttrykk gjennom tall og statistikk. Her har det grundige forarbeidet fra Fressoz’ og Bonneuils forskningsmiljø sin styrke. Om det noen få steder er vanskelig å holde tråden gjennom ansamlinger av fakta, evner de to forfatterne å sjokkere med tallfestede eksempler på hvordan mennesket preger planeten. For rent utover det klimatiske, er menneskets tilstedeværelse større enn har erkjent. Samler vi massen av virveldyr som lever på landjorden, utgjør mennesker og deres husdyr ufattelige 97 prosent. Bare tre prosent av faunaens biomasse på landjorden er vill, med andre ord. I havet er ikke domestiseringen det mest påfallende, men massedøden av arter og nedgangen i fiskestammene. I tillegg til dette kommer plastforurensningen, som er så ekstrem at det ifølge forfatterne i år 2050 vil være like mye plast som fisk i havet, hvis vi forsetter som i dag.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here