Tvilsomme totalfortellinger om miljøet

Fra lenge før den industrielle revolusjon har folk ropt varsku om hva en rovdrift på naturen kan føre til.

FOTO: AFP PHOTO / ROBERTO SCHMIDT
Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid.

Cristophe Bonneuil og Jean Baptiste Fressoz:
The Shock of the Antropocene – The Earth, History and Us
Verso, 2016

«Med det illevarslende begrepet antropocen slår skillet mellom sivilisasjonen og naturen sprekker. Bak tilvante tenkemåter kommer både politisk uansvarlighet og undertrykt kritikk til syne. Menneskets geologiske æra er en kjensgjerning, men sjokket over erkjennelsen er hyklet uskyld.»

Jean-Baptiste Fressoz og Christophe Bonneuil er begge historikere ved Centre national de la recherche scientifique. Det er i seg selv påfallende og betydningsfullt at nøkkelverker om miljøkrisen i disse dager skrives av historikere, like gjerne som av biologer eller geofysikere. Bonneuil er ansvarlig for en serie av bøker om antropocen for forleggeren Éditions du Seuil, og i begrepet ligger også forklaringen på historiefagets inntreden i klimaforskningen.

Menneskeskapt æra. Antropocen er en geologisk term, ikke en historisk epokebetegnelse på linje med «middelalderen» eller «opplysningstiden». Der historiske epoker typisk dekker noe mellom et tiår og – i ekstreme tilfeller, som «oldtiden» – noen årtusener, vies de geologiske epokene tidsavsnitt på titusener og hundretusener, ofte også millioner av år. Menneskenes tidsalder på planeten har slik sett hovedsakelig utspilt seg i to geologiske epoker, nemlig pleistocen – istidenes æra – og tiden etter, holocen. Den epoken geologene kaller holocen, har vært kjennetegnet av et temperert og usedvanlig stabilt klima, som så å si har lagt forholdene til rette for menneskenes jordbruksbaserte sivilisasjon. Så langt har holocen kun vart i 11 500 år, noe som er jo er temmelig kort i geologisk sammenheng. Når denne epoken er i ferd med å slå over i en ny æra med et varmere og mer ustabilt klima, er det antakelig på grunn av påvirkningen fra mennesket, derav «antropocen», av «antropos», «menneske».

Masseutryddelse. Overgangen til antropocen er ikke en hvilken som helst hendelse: Den reduserer menneskehetens historie til en samlet årsak til endringene vi nå ser, en hyperbegivenhet hvis virkning er en destabilisering av biosfæren og av Jordens geofysiske systemer. Vi har de siste årene blitt minnet på hva dette innebærer, men likevel er det vanskelig å ta inn over seg. Menneskehetens direkte og indirekte uryddelse av andre arter har blitt lansert som «den sjette utrydningskatastrofen i naturhistorien». Den foregående av de seks store masseutryddelsene skjedde for 65 millioner år siden, og da snakker vi om hendelsen som utryddet dinosaurene. At menneskets historie trekkes inn i geohistorien er dermed bare den ene siden av saken. På den andre siden blir den lange og langsomme naturhistorien trukket inn i menneskets opphetede og akselererte historie, slik at oppdagelsen av Amerika og oppfinnelsen av kompresjonsmotoren blir en integrert del av planetens naturhistorie.

Samler vi massen av virveldyr som lever på landjorden, utgjør mennesker og deres husdyr ufattelige 97 prosent.

Vitenskapelige overveielser. Antropocensjokket, ja, selve begrepet antropocen, er tett knyttet opp til drivhuseffekteten. Det store hovedpoenget er slik sett ikke noe nytt: CO2-nivået i atmosfæren påvirkes av menneskelig aktivitet, og dette har skjellsettende konsekvenser for temperaturen – i form av snitt-temperatur på kloden og regionale fluktuasjoner. Når antropocen skal stadfestes, blir det et underspørsmål når denne tidsepoken egentlig begynte. Geologene Crutzen og Stoermer som først lanserte begrepet, gikk inn for å plassere begynnelsen på antropocen til slutten av 1700-tallet, det vil si samtidig med den industrielle revolusjon. Geologien baserer seg på det som kan avleses i geologiske strata, så strengt tatt må vi se etter hva som (i prinsippet) vil kunne avleses av tenkte geologer om noen hundre tusen år, for å stadfeste at mennesket har blitt en «geofysisk kraft på linje med naturen». For slike klare geofysiske indikasjoner, som kan spores tilbake til mennesket, kan vi blant annet vise til nedsmeltingen av breer i Andes, Himalaya og høyfjellsområder de siste 25 årene. Fremtidens geologer vil også måtte kjenne til menneskenes inngrep for å forklare menneskeskapte og omfordelte substanser, som plast og radioaktivitet, som vil kunne finnes i fremtidige bergarter.

Sjokkerende tall. Omfanget av disse inngrepene kommer klarest til uttrykk gjennom tall og statistikk. Her har det grundige forarbeidet fra Fressoz’ og Bonneuils forskningsmiljø sin styrke. Om det noen få steder er vanskelig å holde tråden gjennom ansamlinger av fakta, evner de to forfatterne å sjokkere med tallfestede eksempler på hvordan mennesket preger planeten. For rent utover det klimatiske, er menneskets tilstedeværelse større enn har erkjent. Samler vi massen av virveldyr som lever på landjorden, utgjør mennesker og deres husdyr ufattelige 97 prosent. Bare tre prosent av faunaens biomasse på landjorden er vill, med andre ord. I havet er ikke domestiseringen det mest påfallende, men massedøden av arter og nedgangen i fiskestammene. I tillegg til dette kommer plastforurensningen, som er så ekstrem at det ifølge forfatterne i år 2050 vil være like mye plast som fisk i havet, hvis vi forsetter som i dag.

Regner vi forurensning, tap av artsmangfold og utarming av naturen til antropocen, slik forfatterne velger å gjøre, så blir det også klarere at dette ikke er noen ny historie: Helt siden den tidligste industrielle epoken har kritiske stemmer varslet om farene ved å forstyrre naturens balanse, å overforbruke ressurser og ved forurensning. Fra et historieperspektiv blir dermed miljøhistorien en kritisk tankedisiplin. I stil med postkolonialistisk og feministisk historie, leter Bonneuil og Fressoz frem undertrykte stemmer i historien samtidig som den hegemoniske maktens fortelling dekonstrueres og avsløres.

Forfatterne viser hvordan tanken om naturens egen økonomi og balanse har vært konstant til stede siden opplysningstiden, og likeledes en bevissthet om menneskets avhengighet av naturen.

Ny fortelling, gammel historie. Problemet med antropocen som en «stor fortelling», er at den legger hovedvekten på drivhuseffekten og dermed passer altfor godt til en holdning som er like falsk som den er fremherskende: Man innrømmer at miljøproblemene nok kan skyldes oss, men at det likevel «ikke er vår skyld», siden vi bare virkelig har visst om dem de siste tiårene. Denne fortellingen har ikke bare sin appell ved at den frikjøper oss for skyldfølelse, men den virker også oppløftende fordi den inngir en tro på at vi med den nye kunnskapen om miljøet vil «våkne opp» og ta ansvar. Opp mot denne blåøyde og trøsterike forsvarstalen for det moderne samfunnet, setter forfatterne av The Shock of the Antropocene opp et mørkere tablå: Helt siden begynnelsen av industrialiseringen, ja, kanskje lenge før, har vi vært klar over farene ved en rovdrift på naturen. Dette underbygges ikke bare ved at forfatterne trekker frem fremsynte teorier om drivhuseffekt, forurensning og ressurstapping hos tenkere allerede på 17- og 1800-tallet. Like mye er det snakk om reaksjoner på industrialiseringen og rovdriften hos mennesker som selv var avhengige av naturen. Både bønder og fiskere opplevde tidlig at en bærekraftig omgang med skog og fiskefelter ble erstattet av en stadig mer hemningsløs utvinning. Hva angår miljøbudskapets evne til å skape kollektiv vekkelse og omvendelse, slår Fressoz og Bonneuil fast at evnen til fornektelse og blindhet produseres aktivt av de samme kreftene som står for naturskadene. Opp mot den fromme troen på at sannheten vil kunne vekke oss, setter de agnatologien, læren om hvordan blindhet og uvitenhet produseres og distribueres i samfunnet. Antropcen, forstått som en stor fortelling, risikerer å bli en ideologisk skapt blindhet, som dekker over et historisk ansvar.

Fortellingen om den store miljøoppvåkningen er ifølge forfatterne simpelthen historisk usann. Den sanne historien er at advarsler og avgjørende kunnskap om menneskets økologiske påvirkning aktivt har blitt fortrengt og marginalisert i en prosess som Fressoz tidligere har gitt betegnelsen «avhemming» («disinhibition»). «Hvem kan fortsatt få seg til å tro,» spør de to historikerne provoserende, «at hvis individer, samfunn, stater og selskaper ikke oppfører seg på en økologisk bærekraftig måte, så er det fordi den vitenskapelige kunnskapen som skulle overbevise dem er for ny eller for ufullstendig?» Det finnes et helt arsenal av midler som gjør det mulig å ignorere advarsler og protester, slik som banalisering, kompleksifisering, simulert ansvarlighet, lobbyisme og endeløse utredninger.

En mangfoldig kampfront. Som en motvekt til en forenklet fortelling om økologisk oppvåkning, lager Fressoz og Bonneuil et helt spekter av fortellinger i den andre delen av boken, der bare den første, «Thermocen», handler om CO2 og temperaturøkningen. De andre kapitlene er alle muterte versjoner av antropocen-begrepet. Et av disse er «Thanatocen», som befatter seg med masseutryddelsen av arter og reduksjonen av naturlig mangfold. Som biologen E.O. Wilson har påpekt, har det vært en tendens til å se på ødeleggelsen av økosystemer og biotoper som konsekvenser av klimaendringene, mens det er all grunn til å se på slike handlinger og hendelser som årsaker til klimatisk ubalanse og oppvarming. Et annet kapittel har «Capitalocen» som overskrift og bruker Jason E. Moores begrep for å vektlegge kapitalismens prinsipper om økonomisk vekst som en av hovedgrunnene til «den store akselerasjonen» etter 1945. I denne epoken har alle miljørelevante grafer – befolkningsvekst, vannforbruk, CO2-utslipp, tap av regnskog og så videre – gått inn i en samstemt eksponentiell vekst.

De mer provoserende delene av forfatternes argumentasjon følges opp i kapittelet om fronocen («Phronocene»), etter fronesis, grekernes begrep for praktisk klokskap. «Fronocen» brukes som en ironisk betegnelse for den moderne verden som har utviklet en fatal evne til å handle mot bedre vitende. Forfatterne viser hvordan tanken om naturens egen økonomi og balanse har vært konstant til stede siden opplysningstiden, og likeledes en bevissthet om menneskets avhengighet av naturen. I avslutningen av dette kapittelet oppsummerer de lærdommen fra miljøhistoien: «Konklusjonen som tvinger seg på oss, så urovekkende den enn måtte være, er at våre forfedre ødela naturmiljøer med full bevissthet om hva de gjorde.» Det historiske problemet blir dermed å forstå modernitetens nær sagt schizofrene omgang med naturen og kunnskapen om den.

Fremtidens geologer vil også måtte kjenne til menneskenes inngrep for å forklare menneskeskapte og omfordelte substanser, som plast og radioaktivitet, som vil kunne finnes i fremtidige bergarter.

Marked for natur. Disse problemene utdypes i kapittelet «Agnotocen» – usynliggjøringens epoke. Her forsøker Fressoz og Bonneuil å finne røttene til miljøfiendtlige kampløgner, slik som tanken om naturens uuttømmelighet, tanken om atmosfærens iboende balanse og upåvirkelige storhet, løsrivelsen av økonomien fra dens naturlige grunnlag i ressurser og energi og så videre. I denne fabrikkerte blindheten inngår også «de grønne regnskapene», der naturen betraktes som en leverandør av tjenester, ja, der selve naturen blir beskrevet som «the biggest business in the world». I en slik totaløkonomi kan selv ressurskrisen og miljøproblemene gjøres til en forretningsmulighet: Det oppstår nye markeder for ferskvann, biodiversitet og uberørt natur. Der tanken om naturen som noe helt eksternt bærer med seg en farlig distanse, er en natur som internaliseres fullstendig enda farligere: Naturen blir gjort til en vare for økonomiske transaksjoner, helt inn til sine mest intime prosesser. Dette gjelder ikke minst teknologiske quick fixes, innen bioteknologien og den såkalte geoingeniørkunsten. Enten naturen manipuleres for å gjøres resistent mot klimaendringene eller dersom klimaet motsatt forsøkes regulert ved å sprøyte svovel ut i stratosfæren, beveger vi oss mot en natur som forsøkes administrert og dermed ikke utfolder seg fritt. Samtidig er menneskets kontroll over omgivelsene langt på vei en fåfengt drøm. Illusjonen om en kontrollert natur er bare en forlengelse av illusjonen om at menneskets tilstedeværelse i verden er under kontroll, antyder Fressoz og Bonneuil.

Det siste hovedkapittelet, «Polemocen», tar opp polemikken omkring miljøproblemene i hele deres bredde. Hovedanliggendet her er å vise hvordan politisk og eksistensiell tenkning vedkommer miljøspørsmålene minst like mye som den rent vitenskapelige tilnærmingen. Hannah Arendts kritikk av «instrumentaliseringen av verden og jorden», samt den «endeløse devalueringen av alt som finnes» er like relevant for situasjonen som påvisningen av temperaturforandringer i Arktis. Fremskrittskritikken til de utopiske sosialistene er like relevant som propaganderingen av nye energikilder.

Til sivilisasjonens ende. Begrepet antropocen kan ifølge Fressoz og Bonneuil beholdes som en markør for et nytt og tilspisset nivå av en farlig utvikling, men må ikke bli til en forflatet fortelling. Denne boken blander grundig historieforskning, filosofiske perspektiver og vitenskapelige analyser sammen for å befeste antropocen som en kompleks, altomfattende og diskutabel totalfortelling. Denne dreier seg ikke om en uskyldig høyteknologisk sivilisasjon som en dag våkner opp og innser at den ikke er bærekraftig – og dermed ordner opp. Det dreier seg om foreningen av en lang rekke kampsoner og konflikter med like dype røtter som det moderne samfunnet selv. Utfallet av disse konfliktene vil kaste konsekvenser inn i kommende geologiske tidsrom, hvilket navn de enn måtte få. Godtar vi betegnelsen «antropocen», er det geologisk sett den tidsepoken vi mennesker vil komme til å leve i så lenge sivilisasjonen består.

 

---
DEL