FOTO: AFP PHOTO / ROBERTO SCHMIDT

Tvilsomme totalfortellinger om miljøet

Fra lenge før den industrielle revolusjon har folk ropt varsku om hva en rovdrift på naturen kan føre til.

Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter per august 2018
Email: andersdunker.contact@gmail.com
Publisert: 16.10.2016

Cristophe Bonneuil og Jean Baptiste Fressoz:
The Shock of the Antropocene – The Earth, History and Us
Verso, 2016

«Med det illevarslende begrepet antropocen slår skillet mellom sivilisasjonen og naturen sprekker. Bak tilvante tenkemåter kommer både politisk uansvarlighet og undertrykt kritikk til syne. Menneskets geologiske æra er en kjensgjerning, men sjokket over erkjennelsen er hyklet uskyld.»

Jean-Baptiste Fressoz og Christophe Bonneuil er begge historikere ved Centre national de la recherche scientifique. Det er i seg selv påfallende og betydningsfullt at nøkkelverker om miljøkrisen i disse dager skrives av historikere, like gjerne som av biologer eller geofysikere. Bonneuil er ansvarlig for en serie av bøker om antropocen for forleggeren Éditions du Seuil, og i begrepet ligger også forklaringen på historiefagets inntreden i klimaforskningen.

Menneskeskapt æra. Antropocen er en geologisk term, ikke en historisk epokebetegnelse på linje med «middelalderen» eller «opplysningstiden». Der historiske epoker typisk dekker noe mellom et tiår og – i ekstreme tilfeller, som «oldtiden» – noen årtusener, vies de geologiske epokene tidsavsnitt på titusener og hundretusener, ofte også millioner av år. Menneskenes tidsalder på planeten har slik sett hovedsakelig utspilt seg i to geologiske epoker, nemlig pleistocen – istidenes æra – og tiden etter, holocen. Den epoken geologene kaller holocen, har vært kjennetegnet av et temperert og usedvanlig stabilt klima, som så å si har lagt forholdene til rette for menneskenes jordbruksbaserte sivilisasjon. Så langt har holocen kun vart i 11 500 år, noe som er jo er temmelig kort i geologisk sammenheng. Når denne epoken er i ferd med å slå over i en ny æra med et varmere og mer ustabilt klima, er det antakelig på grunn av påvirkningen fra mennesket, derav «antropocen», av «antropos», «menneske».

Masseutryddelse. Overgangen til antropocen er ikke en hvilken som helst hendelse: Den reduserer menneskehetens historie til en samlet årsak til endringene vi nå ser, en hyperbegivenhet hvis virkning er en destabilisering av biosfæren og av Jordens geofysiske systemer. Vi har de siste årene blitt minnet på hva dette innebærer, men likevel er det vanskelig å ta inn over seg. Menneskehetens direkte og indirekte uryddelse av andre arter har blitt lansert som «den sjette utrydningskatastrofen i naturhistorien». Den foregående av de seks store masseutryddelsene skjedde for 65 millioner år siden, og da snakker vi om hendelsen som utryddet dinosaurene. At menneskets historie trekkes inn i geohistorien er dermed bare den ene siden av saken. På den andre siden blir den lange og langsomme naturhistorien trukket inn i menneskets opphetede og akselererte historie, slik at oppdagelsen av Amerika og oppfinnelsen av kompresjonsmotoren blir en integrert del av planetens naturhistorie.

… OBS. teksten fortsetter …

Ny Tid i julegave

Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.