BOKUTDRAG: Da jeg nærmet meg slutten med nylig utgitte Lives at stake – South-Sudan during the Liberation Struggle – en oppdatert og utvidet engelsk utgave av På livet løs (2015) – var situasjonen for folket i Sør-Sudan som følger:
Ingen vet med sikkerhet, men indikasjonene er at mer enn 200 000 mennesker er døde på grunn av borgerkrigen 2013–2017, eller på grunn av sykdommer og sult forårsaket av krigen. Den seksuelle volden mot kvinner og barn har blitt beskrevet som det verste av sitt slag noen gang, og rapporter forteller at regjeringsstyrkene er hovedansvarlig for disse grusomhetene. Sør-Sudan har om lag 11 millioner innbyggere. Om lag 2 millioner av disse er flyktninger i eget land og cirka 200 000 av dem er under beskyttelse i FN-leire i Sør-Sudan. Omtrent 2 millioner er flyktninger hovedsakelig i nabolandene, og rundt 5,5 millioner har en utrygg ernæringssituasjon. Om lag 100 000 i staten Unity er truet av sult og død. De er alle fullstendig avhengige av internasjonal humanitær hjelp gjennom FN og internasjonale ikke-statlige organisasjoner.
Myndighetenes propaganda. Kiir-regjeringen har ikke på noe tidspunkt siden januar 2014 gjort noe som helst for å hjelpe de lidende massene i deres eget land. Den totale likegyldigheten overfor disse menneskene i nød som både presidenten selv og hans hoff vedvarende viser, sjokkerer både folket i Sør Sudan og i hele verden (se intervju med Salva Kiir på Deutsche Welle 24. august 2017).
Likegyldigheten presidenten utviser overfor sitt eget folks lidelser, er sjokkerende.
Det er en viktig faktor i ødeleggelsene av Sør-Sudan som stadig overses. De fleste sørsudanesere kan ikke lese og skrive, men de hører på radiosendinger. Regjeringen har de facto tatt kontroll over alle medieinstitusjoner. Undertrykkelsen av ytringsfriheten er massiv. De privateide mediene blir truet og trakassert. De statseide – South Sudan Radio og TV – har hver dag siden 13. desember 2013 blitt brukt som propagandamaskiner. Budskapene er på den ene siden lovprisninger av presidenten og hans hoff, og på den andre skittkasting om de fleste av de ledende frihetskjemperne fra frigjøringskrigen som har falt i unåde hos presidenten. Det svært fattige, uopplyste og uskyldige folket i Sør-Sudan, hvorav om lag 80 prosent er analfabeter, ledes til å tro at de som ødelegger dem er «de snille», mens de dyktige lederne som nå er i eksil – og som kunne ha styrt landet på en fredelig og verdig måte – er «de slemme».
Status quo. Sør-Sudan er i dag rammet av den største flyktningtragedien på det afrikanske kontinentet, og tragedien kan fremdeles vokse til å bli en enda større sultkatastrofe. De materielle ødeleggelsene er omfattende. Delstatene Jonglei, Unity og Upper Nile var i begynnelsen av krigen hardest rammet, men nå har krigens ødeleggelser nådd de fleste delstatene. Oljeproduksjonen er sunket til om lag 40 prosent av det den var i 2010. Regjeringen har lånt milliarder av amerikanske dollar – hovedsakelig fra Kina og arabiske land – med sikkerhet i fremtidig oljeproduksjon og tilgang til andre naturressurser. Men regjeringen ser nå ut til å ha mistet all tillit i utlånsmarkedet. Sentralbanken har i lang tid trykt sørsudanske pundsedler som blir mindre og mindre verd. Inflasjonen kryper opp mot 1000 prosent. For å si det rett ut: den sørsudanske staten er teknisk konkurs. Politisk har systemet blitt svært repressivt, og enhver likhet med demokrati er forsvunnet for lengst. Sør-Sudan er i dag et diktatur.
Borgerkrigen som brøt ut i 2013 har ødelagt mer for folket og samfunnet i Sør-Sudan enn den lange perioden med frigjøringskrig fra 1983 til 2005. Forutsatt at fred med trygghet, respekt for menneskerettigheter og frihet en gang kan gjenopprettes, kan det ta en generasjon eller mer å få landet tilbake på det materielle nivået det var sommeren 2013.
Den knuste visjonen. Da fredsavtalen ble undertegnet i 2005, gikk Sør-Sudan inn i en overgangsperiode på seks år mens regjeringen i Khartoum fremdeles hadde en viss makt i sør. En tid rådde det i Sør-Sudan – blant mange både i og utenfor frigjøringsbevegelsen SPLM – en oppfatning om at uansett om Sør-Sudan ble en helt uavhengig stat eller del av en konføderasjon, skulle landet være svært annerledes enn Khartoum. Slagordet var «Ett land, to systemer».
Omtrent 2 millioner er interne flyktninger, 2 millioner er flyktninger i nabolandene, og ernærings- situasjon er utrygg for 5,5 millioner.
Forståelsen var at selv om Sudan formelt sett fremdeles var ett land, så skulle den fremvoksende nye staten og samfunnet Sør-Sudan være et demokratisk samfunn som viste respekt for menneskerettigheter og menneskeverd.
I dag sier folk det motsatte: «Nå har vi to stater, men ett politisk system». De to statene krenker systematisk menneskerettigheter og menneskeverdet, og de er like undertrykkende og destruktive overfor menneskene som lever i dem. Det kan likevel være en forskjell: diktaturet i Sør-Sudan er muligens enda verre enn det i Khartoum.
Hvem har ansvaret? Noen mener at alle lederne i det gamle SPLM må ta et kollektivt ansvar for det som har skjedd siden 2012/13. Jeg er av en annen oppfatning. Statsoverhode og formann for SPLM, Salva Kiir, og hans hoff i Juba, inkludert De eldres dinkaenes råd, Jieng, har åpenbart et langt større ansvar enn noen andre aktører i ødeleggelsesprosessen. Presidenten og hans hoff har hele tiden har hatt muligheten til å treffe andre valg. President Salva Kiir har ikke gjort det. Under sterk innflytelse fra De eldre dinkaenes råd i Jieng og andre rådgivere – der mange hverken har vært medlemmer av SPLM eller kjempet i frigjøringskampen – har presidenten så langt valgt konfrontasjon, vold og krig istedenfor dialog, forsoning og fred.
Utdraget er trykket med forfatterens tillatelse.
Lives at stake er en oppdatert og utvidet utgave av På livet løs – med Norsk Folkehjelp i Sør-Sudan som utkom i 2015. Boken inneholder omlag 80 sider med nytt stoff, deriblant Hansens oppgjør med Salva Kiir og hans medsammensvorne som styrer Sør-Sudan i dag.
Norsk Folkehjelps avgjørelse om å støtte frihetskampen i Sør-Sudan gjennom aktiv støtte til SPLM/A-geriljaen, var kontroversiell. Hansen var generalsekretær for Norsk folkehjelp da frihetskampen ble intensivert i 1990-årene. Ryktene om Norsk Folkehjelps rolle florerte, og det tabloidiserte fokuset var på våpensmugling. I kontroversene og rykteflommen har det viktigste nærmest druknet, nemlig Norsk folkehjelps humanitære innsats.
Lives at stake gir i innsikt den dramatiske humanitære innsatsen som ble gjort for å redde liv i Sør-Sudan. Boken er spesielt interessant og leseverdig fordi frihetskampens dramatikk er satt inn i en videre politisk kontekst. Gjennom historiene til mennesker som var en del av begivenhetenes gang, kommer vi tett på sentrale aktører i frihetskampen og spillet bak kulissene. Noen av disse historiene overgår vår forestillingsevne.
