For noen år siden var tiden kommet for å rydde ut av bestefars leilighet. Et langt liv skulle sorteres i fire bunker: «kaste», «spare», «gi bort» og «selge.» Slitte fotoalbum, paraplyer med ruter og paisley-mønster, tårn med hvite lakener i tykk bomullskvalitet. Godt brukte brødformer, utdaterte skrutrekkere. Og bøker. Lange rader med «Hvem, Hva, Hvor», engelske romaner og fillete krim. Men så nederst; flere meter med slitne stoffrygger og titler bleknet i gull:
Polynesisk passat. Sydhavseventyr. Sol over Guatemala. Inkaens testamente. Tai-Pi – fire måneder blant innfødte på Marquesas-øyene. Lykkelig den som finner sin øy. Hyllemeter på hyllemeter med lengsel vekk fra sure norske vintre. Flere av bøkene hadde understreket beskrivelser av eksotiske steder med tynn penn. Bestefar, han som aldri reiste lenger enn hytta på fjellet. Og aller helst ikke lenger enn ørelappstolen i sin egen stue. Bestefar – en lenestolseventyrer! Det var en annen tid. Verden var vanskeligere tilgjengelig, og kanskje ble noen lest under krigen, da verden utenfor stolen var lukket og låst for de fleste.
Nå har vi vår egen krig – krigen mot virus, og igjen har vi fått smake på en verden vi ikke kan nå.
Men gjør det egentlig noe? Reisereklamene lovet skjulte perler, men øyene var fullbooket. De lovet brun hud, romantikk på stranden, glade barn. Så ble det flass, vabler, klamydia og sure unger i stedet. Vi ville ha varme, så ble de for varmt. Vi ville ha ro, men fikk bare stress.
Og så feriens kjedsommelige forutsigbarhet da; du har surfet på nett og sett det hele før. Stranden, den gamle katedralen – og restauranten du spiser på ble anbefalt av naboene som var der i fjor. Paris-syndromet kalles det; når turister har lengtet etter reisemålet, og blir så skuffa når de ankommer at de trenger psykologhjelp. Ikke rart å klage på ferien er en gjenganger hos forbrukerombud og reiseselskap.
En gang var det annerledes. I Agnar Mykles roman Rubicon blir hovedpersonen, studenten Valemon Gristvåg, så overveldet av å krysse grensen fra Danmark til Tyskland at han sammenligner det med Cæsars kryssing av Rubicon (derav bokens tittel). Ingen vei tilbake nå! Og når han så krysser grensen til Frankrike, hans forjettede mål for reisen, tar det helt av: Valemon vrenger motorsykkelen opp på veiskulderen, drar ned buksa og forgriper seg på det første og beste han kommer over; et tre!
Når ble du sist like begeistret over å komme til et nytt sted?
Reisens begjær, er som begjæret alltid er – umulig å tilfredsstille. I det som kalles reisepsykologi, er nettopp begjæret viktig. Begjær gir individet bevegelse og retning, får det til å trekke mot noe. Begjæret i seg selv er tomt, det vil si at det bare peker ut retningen, ikke målet, målet forblir uklart, og desto nærmere man kommer, desto mer uklart blir det. Det lar seg rett og slett ikke gjøre å nå målet og tilfredsstille begjæret.
En reise i reoler
Den gode nyheten er at du ikke behøver å reise for å komme deg vekk. Kjendispsykiater Finn Skårderud kaller seg selv en reolreisende. I boken Uro beskriver han hvordan det rastløse moderne mennesket trenger å reise. Å reise er å møte andre for bedre å møte meg selv, en søken etter helhet og sammenheng, skriver han. Men når de fysiske reisene, i alle fall de lengste, er frarådet, kan man altså like gjerne reise i bokhylla. «Det er et åpenbart slektskap mellom å lese og å reise» skriver Skårderud. «Når man leser, søker man seg mot noe fremmed, og det man kan finne er det fremmede i en selv.»
En bok er jo også et transportmiddel. Kanskje det beste? I litteraturen blir reisen akkurat som du ser for deg. Liker du ikke hvor setningene tar deg, kan du bare slutte å lese. Og bonus: Vi slipper å ha med oss selv! I alle fall de delene av oss vi liker minst. For uten unntak har vi jo alltid med oss selv dit vi drar, vi tar med oss alle våre angster, fobier, irritasjoner og vår slitne kropp.
En bok er jo også et transportmiddel. Kanskje det beste?
Og dessuten: Følelsen av å være på reise, altså bortreist – har uansett blitt mindre fordi du bærer med deg familien, vennene, jobben, regningene, uleste meldinger og pliktene i lomma. Du slipper ikke unna med mindre du legger igjen telefonen, og det krever virkelig eventyrlyst.
Nei, bare i våre mentale reiser kan vi nyte utsikten, leser jeg i den lille finurlige boken How to travel. Bare i våre mentale reiser kan vi nyte reisemålet uten dette irriterende momentet som er oss selv. Vi har med oss det vi ville reise fra i utgangspunktet, ja, vi ødelegger så mange reiser ved den irriterende vanen at vi alltid skal ha med oss selv.
Litteraturens øde øy
Kanskje må vi i fremtiden uansett forberede oss på at flere reiser vil gå via lenestolen. For selv når karantener og stengte grenser er tilbakelagt, vil fremtiden kunne by på nye hindringer for de privilegertes hittil grenseløse tilværelse. Dyrere flybilletter, begrensninger på antall flyreiser, reisemål som ikke lenger ønsker turister velkommen, terror, økonomisk krise… og så klart; flere pandemier.
Noen ganger må du miste, for å forstå hva verdien av det du hadde. Og kanskje blir det slik med reiser. Kanskje er vi tilbake til punktet hvor en student kan få lyst til å ta av seg buksene og forgripe seg på et tre i gledesrus over å vite at en landegrense er krysset – og det ville kanskje ikke være det verste som kom ut av denne pandemien. Kanskje har vi bare levd i en liten lomme i historien, en merkelig fold hvor vi uten å tenke oss om kunne snurre globusen og reise dit vi ville. Kanskje kommer barna våre til å se på bildene av oss foran all verdens underverker og lure på hvordan det var. Kanskje kommer de til å se på oss som vi ser på oppdagelsesreisende for noen hundre år siden – med både fascinasjon og vemmelse.
Det er kanskje ikke så mye å legge ut på instagram fra ørelappstolen, eller vent, selvfølgelig er det det, du kan jo bare ta et bilde av boka. Eller kanskje du skal la det være. Det eventyrlige i å legge fra seg mobilen gjelder selvsagt også for lenestolreiser.
Forresten: bestefar var faktisk en gang på reise. Afrika, kalte han målet. Han spesifiserte aldri landet, men ut fra bildet av bestemoren min litt anstrengt dandert på en kamelrygg, kan det se ut som Egypt. De likte seg ikke der, noen av dem. Det var for varmt. Masete selgere. Også den slangen da – som en mann i kjole (!) insisterte på å legge rundt halsen på bestemor. Uæ! Ekkelt!
Jeg er ganske sikker på at den eneste øde øya bestefaren min lengtet etter, var lenestolen med fruktmønster ved vinduet. Lyden av trikk, kaffekoker og rådhusklokker, der den eneste slangen var i trykksverte på sju bokstaver. Lengsel – å, den er ikke det verste. Alt skjønt og godt gror opp i le av den, som Fridtjof Nansen sa. Det er vel ikke for ingenting at bøker kalles for litteraTUR.