Istedenfor en forsvarstale

Jens Bjørneboe om Uten en tråd, fra Orientering 22. oktober 1966.

Hva er umoralsk litteratur! Skadelig litteratur! Nedbrytende litteratur!

Etter mitt synspunkt lever vi i en verdensomfattende krisetid, som krever all vår bevissthet, redelighet og tankeevne – og svaret gir seg av dette: umoralsk, skadelig, nedbrytende er den litteratur som dysser oss i søvn, skadelig og farlig er den litteratur som virker sløvende og fordummende. Nedbrytende og destruktiv er all harmløs litteratur.
Vi er dumme, sløve og søvnige nok på forhånd.

Dette gjelder for meg kunsten eller kulturlivet eller underholdningsindustrien over hodet: gir disse tingene et usant, romantisert eller forløyet bilde av virkeligheten, er de utvilsomt skadelige. Eksempler er eskapistiske «historiske» romaner, idiotiserende eller ikke!

Min egen oppfatning av den beslaglagte «Uten en tråd» er naturligvis at den ikke er idiotiserende. Ellers ville jeg ikke ha utgitt den.

Om det moralske ved saken har jeg ikke et ord mere å si. Dette er min sak, og jeg står ikke til ansvar for annet enn min egen samvittighet. Om den berøres av straffeloven, raker meg ikke som forfatter.

På ett punkt kommer jeg til å bli stående i oppriktig gjeld til påtalemyndighetene; de har i fullt alvor stillet meg et spørsmål som ingen kritiker ville kreve et virkelig svar på, nemlig:

Hvorfor skrev De boken?

Temmelig meget avhenger av svaret, og man blir tvunget til å svare på det. For å kunne svare, blir jeg nødt til å stille meg selv spørsmålet: hvilke motiver hadde du virkelig, da du skrev og utga boken?

Ser man litt dypere på saken, er det ingen tvil om at dette i virkeligheten er en nåde for en forfatter; å bli tatt helt alvorlig, og å bli trukket til ansvar, avtvunget regnskap for hva han har skrevet og hvorfor han skrev det. Selvfølgelig vet jeg det ikke.

Det er antagelig ytterst sjelden at man ved en handling er seg sine virkelige motiver bevisst. Enkelte av dem ligger delvis i dagen, i alle fall tilsynelatende; andre ligger i skumring eller fullstendig i mørket. Disse ubevisste motivene er antagelig de sterkeste og de virkelig bestemmende.

Av nærliggende overlagte og bevisste motiver melder det seg med en gang følgende:

  1. Økonomiske motiver? – Sikkert. Jeg har alltid økonomiske motiver – kanskje ikke så sterkt mens jeg arbeider, men i alle fall når boken er ferdig. Så lenge vi lever i et samfunn hvor litteraturen er en vare, blir man nødt til det, enten man liker det eller ikke. Når det dreier seg om en bok som ikke er idiotiserende, må jeg også ha lov til det. Jeg vil gjerne tjene penger, men det er ikke min hovedinteresse.

Imidlertid er det et aspekt ved spørsmålet som har gyldighet langt, langt ut over min person, og dette enkelte tilfelle. Det er et tragisk aspekt, nemlig: en norsk forfatters arbeidsvilkår. Selv når han har et forholdsvis kjent navn, selv når han selger noenlunde bra, selv når han er kjent utenfor dette landets grenser. Dette er ikke rent økonomiske vilkår, men de er nok økonomisk betinget.

For mitt eget vedkommende dreier det seg ikke om noen radikal økonomisk misere; til forfatter å være har jeg det bra. Saken er også for andre kolleger mer komplisert enn som så.

For å klare å gjennomføre et større, sammenhengende arbeide som en virkelig kunstnerisk ærgjerrig roman eller et skuespill, må man kunne arbeide lange perioder i trekk, flere måneder, et år, to år. Hvordan livnærer man seg selv og sin familie i en slik periode? –

Sitt beste kan man bare yte i en situasjon av overskudd, uthvilt og med fulle krefter. Man skal være klar i hodet, man skal ha arbeidsglede for å gjøre godt arbeide. Ettersom man blir eldre, skjer to ting; man har ikke den samme fysiske styrke som før, og den kunstneriske selvkritikk og ærgjerrighet stiger. Siden jeg begynte å skrive, har jeg kunnet tjene penger på det, nok til å leve av. Men hvordan har jeg tjent dem?

Det er femten år siden jeg debuterte. Siden da har jeg skrevet og utgitt fjorten bøker, den fjortende kommer i løpet av høsten. Ved siden av disse bøkene har jeg laget en del oversettelser. Ved siden av egne bøker og av oversettelsene har jeg skrevet over tusen artikler for tidsskrifter og dagspresse, samt enkelte andre ting. I ren stoffmengde utgjør disse artikler og essays adskillig over det dobbelte av bøkene. Selv et utvalg av de beste tingene ville utgjøre minst femten bind til. Jeg har aldri hatt tid til å redigere sammen noen essays eller artikkelsamling. Men hvis jeg utga halvparten av dem i bokform, ville jeg på femten år ha skrevet ca. tredve bind.

Jeg har følt de forgangne femten årene som en moralsk og sosial verneplikt, jeg som forfatter ikke hadde rett til å unndra meg.

I løpet av de siste år har jeg oversatt og utgitt i bokform: en bok fra fransk, et skuespill med sanger fra tysk, en stor roman fra tysk. Jeg har utgitt en egen roman på tysk. Jeg har utgitt to egne skuespill på norsk. Jeg utgir samtidig en ny roman på norsk. En tidligere roman er blitt utgitt i en ny utgave. Jeg har hatt teaterpremiere i Norge og en i Finland. Det er i Norge, Danmark, Sverige og Tyskland fire eller fem premierer under forberedelse. Ett av skuespillene har i en spesialversjon vært spilt på turné i fire nordiske land. Til sammen er de to skuespillene solgt til åtte eller ni teatre i løpet av omtrent ett år. Ved siden av dette har jeg også skrevet noen dikt o.a.

Til sammen har dette innbrakt penger, men ikke mere enn at jeg det siste halve året har hatt en arbeidsdag på tolv til fjorten timer, selvfølgelig uten noen form for helligdager, søndager, hviledager eller ferie. Jeg vil gjenta at jeg hører til de heldigere blant norske forfattere.

Det sier seg selv at neppe noe menneske kan fortsette en slik overproduksjon eller et slikt arbeidspress lenger enn fra femten til tyve år. På grunn av tidsnød og overarbeide er neppe noen av bøkene blitt hva de kunne ha litt. Skjønt jeg tror det finnes to unntagelser: det skuespillet som oppføres på Nationaltheatret i november, «Fugleelskerne», og romanen som vil utkomme på Gyldendal omtrent samtidig: «Frihetens øyeblikk». Jeg tror at disse to tingene betyr absolutt maksimum av hva jeg i dag er i stand til å yte. (De har da også til sammen nesten tatt livet av meg.) Men at den siste overhodet var mulig, skyldes hjelp fra andre, det skyldes et statlig arbeidsstipendium, samt forskudd fra Nationaltheatret, Gyldendal og fra Fritz Berg, som nu sammen med meg er siktet for overtredelse av str.1 § 221.

Jeg nevner dette ikke for å beklage meg; jeg har valgt dette yrket selv, og får tømme begeret til siste dråpe. Jeg nevner det for å antyde hvordan norske forfatteres arbeidsforhold tar seg ut, når de er særlig gunstige.

Etter folks mening har alle mennesker rett og plikt til å tenke på å tjene penger, bare forfattere har ikke denne rettighet. I grunnen er det både gripende og smigrende at folk har denne oppfatning: det betyr at vi betraktes som en utvalgt menneskegruppe som er forpliktet til kompromissløst å følge vår samvittighet og vår overbevisning: vårt kall.

Det er meg fullstendig likegyldig, hvorvidt Uten en tråd har litterær verdi eller ikke; nedskrivningen og enda mer utgivelsen av boken har på lengre sikt vært en kunstnerisk
og moralsk uomgjengelig nødvendighet.

Man blir riktignok svært ofte rasende når vi gjør det, men man venter det av oss og man tilgir etter noen år. I dag er jeg sikker på at skolefolk har tilgitt meg «Jonas», at de ansvarlige har tilgitt meg «Under en hårdere himmel», og jeg tror til og med at politiet og fengselsfolk har tilgitt meg Den gode hyrde og Til lykke med dagen.

Men man ville ikke tilgi meh en «spekulasjon» i noe som stred mot min overbevisning. Antagelig med rette.

Dette var et langt svar på spørsmålet om «økonomiske motiver»: de er sikkert til stede, men ikke i en slik grad at jeg beklager dem. Det er selvfølgelig mulig at jeg lyver både for meg selv og andre, men i så fall, da lyver jeg så jeg tror det selv: et fromt og klassisk selvbedrag.

Med en viss rett kan man si at «Uten en tråd» har vært med å finansiere den første roman jeg har gått i trykken med kunstnerisk helt god samvittighet, «Frihetens øyeblikk». Det er meg nesten likegyldig hvor god eller hvor dårlig den er – hovedsaken er at jeg vet at jeg har gjort mitt aller ytterste. Hvis den er foreldet om femti år, er det en dårlig bok.

Hvilke andre bevisste motiver forelå under nedskrivningen og utgivelsen av Uten en tråd?

  1. Satire, harselas, parodi? – Ja, sikkert også. Det er selvfølgelig mulig at jeg rasjonaliserer dem, men jeg tror det ikke.
  2. Politiske og kulturpolitiske motiver? – Helt sikkert, og avgjort synlig for en ikke helt bevisstløs leser.
  3. Lyst til å si en ting helt ut i en slik grad at det faktisk er sagt en gang for alle, og ferdig med det? – Ja.
  4. Behov for sensasjon og publisitet? Neppe.

Man kunne tenke seg flere bevisste motiver, men jeg tro de ville være uten betydning. Derimot er jeg, delvis under nedskrivningen av boken, delvis etter politiets beslagleggelse, blitt klar over helt avgjørende motiver. Jeg tror faktisk at jeg måtte skrive boken, og jeg tror den er en viktig bok midt i et vendepunkt i et forfatterskap, og en personlig utviklings- og modningsfase; i min nuværende situasjon. Det er mulig at jeg har funnet to bestemmende motiver og det er mulig at det er ett og samme motiv, bare i forskjellige funksjoner.

Det er åpenbart at «Uten en tråd» har bidratt til finansieringen av «Frihetens øyeblikk». Men det finnes en annen og langt dypere sammenheng mellom de to bøkene: hvis jeg ikke først hadde skrevet og utgitt «Uten en tråd», hadde jeg ikke klart å overvinne hemningene mot å skrive Frihetens øyeblikk. Det kan lyde fullstendig latterlig, men når man kjenner prosessen innenfra, så har jeg med begge bøkene foretatt meg samme ting, bare på to forskjellige plan: det som blir gjort på det seksuelle område i den første boken, blir gjort på det rent tankemessige og kunstneriske i «Frihetens øyeblikk», nemlig å være helt konsekvent, helt hensynsløs – og uten en eneste tanke på hva folk ville si eller mene.

Det er pinlig å bli 46 år gammel, før man har forstått at dette er den eneste holdning som berettiger et menneske til å skrive og utgi bøker.

Det er meg fullstendig likegyldig, hvorvidt Uten en tråd har litterær verdi eller ikke; nedskrivningen og enda mer utgivelsen av boken har på lengre sikt vært en kunstnerisk og moralsk uomgjengelig nødvendighet.

Det andre, ubevisste (som kanskje er identisk med det første) ligger i at det er noe som heter å brenne sine skibe.

Skal man som kunstner og menneske komme videre, må man sørge for at man ingen vei har tilbake.

Jeg blir nødt til å tale om mine andre bøker for å forklare hva jeg mener. Men først et eksempel hentet fra mytene om en kjent fransk maler: i entreen utenfor sitt atelier hadde han tapetsert veggene med en horribel samling av obskøne tegninger. Han forklarte det med at de holdt ham uvedkommende og bornerte mennesker fra livet, altså skånet ham fra å snakke med mennesker som møtte ham på gale premisser. Han sørget planmessig for å ødelegge sitt rykte, for mennesker som la vekt på den slags ting.

Meget av hva jeg tidligere har skrevet, har vært moralsk dekket og begrunnet, så å si moralsk forsvart, ved at jeg ustanselig har behandlet andre menneskers problemer. Jeg har vært avhengig av å finne et moralsk forsvar for å skrive i det hele tatt; jeg har tenkt på hva andre mente eller ville tenke, tro og si.

Fra rettsaken om Uten en traad. Tidligere trykket i Orientering.

Jeg har skrevet en rekke halv-dokumentariske romaner av et sosialkritisk, humanistisk innhold. Jeg har trengt et moralsk påskudd for å gjøre noe så unyttig som å skrive. Det finnes et stilmessig, et tankemessig og et kunstnerisk brudd i alle tidligere romaner, og likeledes i det første skuespillet, Til lykke med dagen!.

Jeg hverken angrer eller beklager denne sosialkritiske eller engasjerte linjen jeg har fulgt. Jeg er tvert imot glad over at jeg har gjort det. Jeg har følt de forgangne femten årene som en moralsk og sosial verneplikt, jeg som forfatter ikke hadde rett til å unndra meg.

Men en dag kommer man over vernepliktig alder.

Og jeg vet at skal jeg gjøre nytte for meg i fremtiden, da vil denne nytten bestå i at jeg skriver den sannhet som kompromissløst er min egen sannhet, den som bare jeg kjenner – fordi bare jeg er jeg, og bare jeg kan se verden på min måte.

Det betyr absolutt ikke at jeg overgår til et elfenbenstårn når jeg skal skrive i fremtiden; både «Fugleelskerne» og «Frihetens øyeblikk» er politiske arbeider, men de er det på min måte.

Selvfølgelig kan man si at det er merkelig at en voksen mann må ha ytre hjelpemidler for å våge å være seg selv, og til det kan jeg svare at ja, så svak er jeg. Men det var tvingende nødvendig å få vasket av meg siste rest av en sympati fra et hold som har følt denne sympati på falske premisser.

Det jeg har igjen å si, blir av en art som bare kan komme til uttrykk gjennom en mann som er helt uavhengig av andres mening. Dette skylder jeg mine lesere, mine barn og meg selv.

Det finnes et meget synlig bånd mellom de to bøkene. De har et tema felles, som er så tydelig, at ingen som leste begge bøkene ville være i stand til å unngå å oppdage at de var skrevet av samme forfatter. «Uten en tråd» ble utgitt anonymt, men anonymiteten hadde ingen sjanse til å overleve november 1966 – altså utgivelsen av «Frihetens øyeblikk». Det er skildringene av «fornøyelseskvarteret» i St. Pauli, Reeperbanen i Hamburg; – jeg ga ikke Uten en tråd fra meg, før jeg var bombesikker på at boken var signert på denne måten. Jeg var helt enkelt ikke i stand til å la være.

Dermed begynner motiveringen for anonymiteten – i alle fall for meg selv – å bli nesten ugjennomskuelig. Skjønt et slags system ser man allikevel: anonymiteten, det blanke tittelbladet uten forfatternavn, virker langt mer provoserende enn et vanlig psevdonym ville gjort. Boken roper på beslagleggelse, både gjennom tittelen, gjennom omslaget og mangelen på forfatternavn. Derved kommer et tredje, ubevisst motiv inn i bildet: Jeg må ha ønsket beslagleggelse, ønsket tiltale og ønsket prosess. Kort sagt: jeg må ha ønsket nøyaktig den situasjon som er oppstått i dag.

Og hvorfor?

Antagelig av en lang rekke grunner.

Den situasjon som er oppstått, er aldeles ypperlig: den skaper et utgangspunkt for en sivilisert og saklig prinsipp-debatt om hvorvidt vi fortsatt skal beholde grenser for ytringsfrihet her i landet, og om hvor grensene skal gå. Spørsmålet er i dag fullstendig flytende; de mest idiotiserende, patologiske og forrående skildringer av blod og vold er tillatt, likeledes billedblader av en obskønitet som neppe kan drives lenger (f. eks. nærbilder i fargefoto av vagina og klitoris) – mens bøker av en dypt alvorlig, stor forfatter som Henry Miller er forbudt. Det er en mangel på logikk, som nærmer seg totalt åndssvake. Politimenn blir satt til å studere floraen, man finner dette i sin orden (bladene blir jo blant annet regelmessig annonsert i dagspressen). Marquis de Sade kan kjøpes frisk og bloddryppende på engelsk, og er altså tillatt for dem som har litt høyere utdannelse, men forbudt for dem som bare kan norsk. Hyper-
pornografiske bilder er tillatt for barn, seriøs litteratur er forbudt for voksne.

Myndighetenes omgang med sensurbestemmelsene er fullstendig vilkårlig og overlatt til den rene tilfel-dighet, og til politiets forgodtbefinnende.

Uhyggelig blir aspektet, når man har Beredskapslovene hengende i bakgrunnen: når kan vi arresteres og settes under tiltale for landsforræderske meningsytringer eller lesning av landsforræderske skrifter? – Politikonstabel Hansen avgjør det sammen med Gud vet hvem, med kriminalsjefen og riksadvokaten?

Eller hvem i all verden er det?

Vi har anledning til å ta debatten nu, og Gud hjelpe oss hvis vi ikke gjør det.

Les også: Fra domfeltes synspunkt

Fra vårt 20-siders tema om Jens Bjørneboe i høstutgaven av NY TID.

Abonnement kr 195 kvartal