Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix

Når samfunnet militariseres

Mange forventer at myndighetene skal sørge for et sikkert samfunn, der man ikke behøver å frykte farer, nye fiender og flyktninger. Men klarer vi å øyne konsekvensene av myndighetenes politiske «snikinnføring» av mer kontroll?

Truls Lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid
Email: truls@nytid.no
Publisert: 01.08.2018
26 / 100 SEO Score

Mange forventer at myndighetene skal sørge for et sikkert samfunn, der man ikke behøver å frykte farer, nye fiender og flyktninger. Men klarer vi å øyne konsekvensene av myndighetenes politiske «snikinnføring» av mer kontroll – lik den vi ser i flere land der politiet militariseres og hvor storbyer innfører «nulltoleranse» for små forseelser? Og skjønner vi hva som skjer når vår regjering argumenterer for bevæpning av politiet? Til tross for Stortingets tidligere avvisning av fast bevæpnet politi, fikk man likevel gjennomslag i juni i år for såkalt punktbevæpning i «sårbare områder», der politiet skal kunne ha våpen hengende fast i beltet. Vår regjering er tilsynelatende også klar over at kriminalstatistikker bedrer seg når man innfører nulltoleranse.

Mitt poeng er hvilken type stemning som rår. Eller hvilken stemthet (et begrep fra Heidegger, å være samstemt eller stemt mot noe) som representerer vår tids mentalitet der dogmer og normer fester seg – slik at de ideologisk og moralsk forankres i verdier. 

Med stadige krav om sikkerhet tyr man til tilgjengelig teknologi og politipraksis som foreligger andre steder i verden. Således får denne styringsmentaliteten («governmentality») aksept blant majoriteten av befolkningen – og følgen er at dette blir akseptabelt. 

Eksempelvis drar USAs politivesen og myndigheter til Israel for å lære. Og Israels militære eksperter trener amerikansk politi i USA. De har god trening med å takle palestinske demonstrasjoner, og driver utstrakt (grense)kontroll i de okkuperte områdene. Således kan større politioppbud ved sivile demonstrasjoner i USA minne om krigssoner, der protesterende blir møtt av pansrede kjøretøyer, hjelmer, skjold og våpen. Som i Israel, skiller man ikke stort mellom politi og militære.

Politiet militariseres

Du finner en rekke eksempler på slik militarisering og økt politibrutalitet i boken The End of Policing (Verso, 2015). 

Nå nettopp besluttet byen Durham i North Carolina – som første by i USA – å gå imot denne utviklingen. Ifølge Al-Jazeera motsetter nå deres myndigheter seg «internasjonal utveksling med ethvert land der Durhams politioffiserer skal motta militærliknende trening.» Byen med en kvart million innbyggere er klar over hvordan en slik brutalisering fra politiets side har gått utover områder med mange fargede. Vedtaket hindret deres nye politisjef Cerelyn Davis – som tidligere, da hun var politisjef i Atlanta, sto for utvekslinger med Israel – å «militarisere» politiet i byen, hvor prestisjetunge Duke University ligger (og der Toril Moi arbeider). 

Man skyter først og spør kanskje siden.

Den politiske protesten i Durham kom fra bevegelser som Demilitarize from Durham2Palestine og The Jewish Voice for Peace. Sistnevnte skrev nylig en kronikk med uttalelsen: «Som jødisk folk, motsetter vi oss Israels internering og forfølgelse av palestinske barn, slik som Ahed Tamimi.» (Se Ny Tid i april). På den andre siden har vi i USA The Anti-Defamation League – en pro-israelsk amerikansk-jødisk organisasjon – som står bak sponsing av både føderalt, lokalt politi og utøvende myndigheter for trening med israelsk politi, etterretning og militærvesen – 15 000 profesjonelle fra et titalls amerikanske byer har dratt over Atlanteren de siste årene. 

Alex Vitale – forfatteren av nevnte The End of Policing – fortalte nylig også Al-Jazeera at militariseringen av USAs politi ikke er ny – men strekker seg helt seg helt tilbake til 70-tallets «war on drugs», og nå «war on terror». Og tilføyer: «Israel skaper en dynamikk som normaliserer opprørsbekjemping («counterinsurgence»).» Israelske instruktører har lang erfaring med å beskytte bosettinger og å drive med trakasserende grensekontroll. De har sikkert ett og annet å lære bort når det gjelder rasistisk behandling av fattige fargede i USA.

Men hva om USA – landet med skyteglade «westernholdninger» og verdens mest overfylte fengsler – sprer denne mentaliteten til et lite land som Norge? Militariseringen her hjemme øker med amerikanske soldater som stadig forlenger tilstedeværelsen på baser i Norge. Dessuten vil Norge med sitt NATO-medlemskap måtte stille med hele 24 fly av typen innkjøpt F35 som skal stå i høy beredskap. Dette er det dobbelte av hva Stortinget tidligere har vedtatt, og fire ganger hva Norge stilte opp med i Libya – med de konsekvensene den invasjonen hadde. 

Nulltoleranse

En parallell til dette er politiets nye muligheter for samfunnskontroll. Politiet i noen av USAs storbyer tar tak i hver minste forseelse eller lovbrudd. Bak «nulltoleransen» ligger teorien om broken windows fra 1982 (Kelling/Wilson): Et knust vindu i nabolaget er med på å skape forfall, der forsømmelser og oppfordring til småkriminalitet visstnok økes – poenget er at slike miljøer gjør veien kortere til større forbrytelser. Politiet deler derfor ut en masse bøter, stopper og ransaker folk og viser at de passer på, der de går rundt med mistenksomme blikk. Man fjerner folk, arresterer mengder av demonstranter og gir næring til pengeinnkrevere og forbedringsanstalter. Da skal all graffiti vekk. Ingen skal urinere i buskene, selge skattefrie sigaretter eller hive fra seg søppel. Jeg husker selv dette, som student i New York på begynnelsen av nittitallet, på Washington Square. Resultatet var gentrifisering, økte boligpriser og mindre mangfold. 

La meg legge til en uttalelse av Robert G.B. Kelley i The End of Policing: «Vår militariserte kultur plasserer politi og soldater opp på pidestaller og omtaler deres handlinger som sikkerhet eller selvforsvar […] ubevæpnede skutt av politiet omtales som angripere.» Den nye kulturen og mentaliteten er altså å gi store bøter for høy musikk, eiendoms-
krenkelser, zaggebukser, utgåtte førerkort, manglende gressklipping, ordensforstyrrelser, og arrestordre om noen spaserer midt i gaten. De som protesterer mot overdreven kontroll viser sinne, tydelig smerte eller motsatt, eller er euforiske, mistenkes som «gjerningsmenn». Dette er ifølge Kelley en form for rasistisk skattlegging, der staten «tar ut et økonomisk overskudd uten å ha produsert annet enn disiplin og terror og reprodusert seg selv.»

I Los Angeles tildeles 700 av de 800 millioner kronene som byen setter av til de hjemløse, faktisk til politiet. Fremfor å bruke ressursene på sosiale hjelpetiltak, lar man sikkerhet og politi dominere budsjettene. Mentaliteten er å la borgere med «feil» farge automatisk bli vurdert som mistenkte, noe som kan minne om tankegangen bak dronebruk, der man «tar ut» mistenkte som kanskje kan bli terrorister i fremtiden. Man skyter først og spør kanskje siden.

I Los Angeles tildeles 700 av de 800 millioner kronene som byen setter av til de hjemløse, faktisk til politiet.

Et bevæpnet politi fører også til meningsløse drap. Eksempelvis kan man lese i The End of Policing om den døve som griper etter røykpakken der han går, uten å ha sett eller hørt politimannen som roper, for så å bli skutt i ryggen og drept. Et altfor «triggerhappy» politi har skapt reaksjoner og amerikanske motbevegelser: Hands Up United, Lost Voices, Organization for Black Struggle, Don’t Shoot Coalition, Millenial Activist United, Dream Defenders, We Charge Genocide, Community Rights Campain – og de fleste står bak banneret #blacklivesmatter. 

Og hva med det mentale fiendebildet av muslimer som er skapt? New Yorks kjente Muslim Surveillance Program ble etablert i 2002, men ti år senere innrømmet sjefen for programmet, Thomas P. Galati, at dette faktisk ikke ga resultater. Vel, ifølge The End of Policing er hver tiende person i New York en amerikansk muslim. Kravet om sikkerhet førte til at man holdt oversikt over antall bønner de utførte daglig, hvilke restauranter de gikk på, hvilken pizza de spiste og hva de skravlet om etter bønnen. 

Hva snakker vi om? Med opptil en halv million årlige personlige ransakelser i New York, utført av NYPD et par år tilbake, fant politiet bare skytevåpen ved rundt 0,2 prosent av tilfellene! 

Sementering av legitimitet

Vil Norge, med en voksende borgerlig velferdsstat, kunne følge liknende mønstre i fremtiden? I dag nikker jo flertallet ja til mer sikkerhet, byens betongblomsterkasser og streng grensekontroll. La meg derfor avslutte med hva filosofen Antonio Gramsci en gang gjorde klart – at sunn fornuft («common sense») ikke er det samme som en grundig, god fornuft. Som han forklarer er «sunn fornuft» i stor grad et produkt av noe lite gjennomtenkt og generalisert, mens grundig tenkning krever kritiske og skarpe tanker. Førstnevnte fremmer en relativt grunnløs folkelig legitimitet, «oppfattelsen av verden absorberes ukritisk», der en tilslutning til den til enhver tid rådende ideologi lar seg sementere. 

Kanskje noe å tenke på når regjeringen nå åpner dørene for den store NATO-øvelsen til høsten?

Les også: Vi snakket med Heimevernssoldater som deltok i Trident Juncture: – Det er ingen motsetning mellom fredsbevegelsen, Heimevernet eller Forsvaret

Gratis prøve
Kommentarer