Alf Roar Berg (1933–1922) og hans kone Joe Berg var uendelig gjestfrie. Kanskje var det deres felles erfaring fra Midtøsten som gjorde at deres hjem alltid var åpent for venner og kjente, for kaffe og samtaler, med nordiske kolleger, forskere og generaler, iranske og arabiske familier og kinesiske lærere og attacheer. Alf Roar Berg lyttet og snakket lavmælt, og han hadde lite til overs for arrogante besserwissere. «Strengt hemmelige dokumenter peker ofte på en annen virkelighet enn den vi kjenner fra det offentlige rom», sa han.
Dette bør også vi ta inn over oss hvis vi ikke skal bli lukket inne i et politisk korrekt fengsel. Med hans erfaring som mangeårig sjef for den norske etterretningstjenesten var det mye vi kunne lære, men han var samtidig profesjonell og visste hva han kunne si og ikke si. De siste årene holdt han middager, plukket bringebær i hagen og var oppe på taket for å reparere. Sykdommen gjorde det stadig mer vanskelig for ham å snakke.
I tilfelle krig ville amerikanerne utstyre Nike-missilene utenfor Oslo med atomvåpen for å slå ut svermer av sovjetiske bombefly.
Alf Roar Berg trådte sine barnesko på Norsk folkemuseum, gikk på skole i Drammen og ble offiser i Luftforsvaret. På 60-tallet var han sjef for Nike-batteriene utenfor Oslo og tjenestegjorde som norsk FN-observatør i Syria. På 70-tallet var han ved Forsvarskommando Sør-Norge og sjef for luftvernbataljonen på Ørland. Han hadde stillinger i Forsvarsdepartementet og gikk til etterretningen. I tilfelle krig ville amerikanerne utstyre Nike-missilene utenfor Oslo med atomvåpen for å slå ut svermer av sovjetiske bombefly, som ifølge USAs etterretning ville passere over Norge. Jeg traff Berg først på 90-tallet da jeg intervjuet ham om akkurat dette. Vi har omgåttes siden. Vi kunne sitte sammen på verandaen om våren og plukke sopp i skogen om høsten. Vår familie besøkte Alf og Joe hjemme hos dem i huset på Kypros.
Tre CIA-sjefer
I nesten ti år hadde Berg sjefsstillinger innenfor norsk militær etterretning. Mot slutten av den kalde krigen (1988–93) var han sjef for hele etterretningstjenesten. I USA var da den norske sjefen for etterretningen viktigere enn enhver norsk stats- eller utenriksminister, siden norsk etterretning visste alt om hva som hendte i det nordlige Russland. I Washington ble Berg tatt imot som en konge.
Han og kona Joe ble gitt kongesuiten, som var så stor at de hadde vanskelig for å finne hverandre. Han holdt foredrag for et samlet CIA på Langley på noen minutters varsel. Med fem år i stillingen som sjef kom han til å ha tre CIA-sjefer, tre sjefer for DIA (Defense Intelligence Agency) og tre sjefer National Security Agency som sin amerikanske motpart, blant dem senere forsvarsminister Robert Gates og senere sjef for USAs nasjonale etterretningstjeneste, James Clapper, som begge besøkte ekteparet Berg i deres hjem i Oslo. Og kanskje var det Alf Roars bånd til senere vise-sjef i CIA, Bill Studeman, som reddet Norge fra å bli straffet av USA etter Kongsberg-Toshiba-saken i 1987–88. [Se ramme.]
NATO
For Berg var det viktig ikke bare å ta til motmæle mot Moskvas militærmakt, men også mot allierte, mot sjefene for amerikansk og britisk militær etterretning, som flere ganger ville forandre NATOs politikk uten at det fantes grunnlag for det. De ville benytte NATO til egne formål. På midten av 80-tallet forsøkte de å få NATO til å akseptere påstanden om at all terrorisme var styrt fra Moskva. Dette var hva amerikanere og briter drev med i den sentrale NATO-komiteen, men Berg sa da at vi hadde et ferskt felles etterretningsdokument om IRA (Irish Republican Army) som sa at IRA var finansiert «from across the Atlantic». Da ble amerikanerne og britene stille. De hadde forsøkt å få NATO til å legge all skyld på Moskva, men det lyktes Berg å stoppe det. Det fantes ikke grunnlag for slike påstander, og han kunne 20 år senere si, også offentlig, at han ikke «utelukket» at amerikanerne var nokså involvert i denne virksomheten.
NATO ble nødt til å snu.
I 1988 hevdet de amerikanske og de britiske sjefene for den militære etterretningen ved et møte i NATOs Etterretningskomité («NATO Intelligence Steering Committee») at et russisk angrep på Vesten var nær forestående («imminent»). Alle andre stater i NATO la seg på Washingtons og Londons linje, siden de hadde ikke noe som motsa det amerikanere og briter sa.
Briter og amerikaneres forsøkte å forlenge konfrontasjonen med Moskva.
Men norsk etterretning med signalovervåkningen fra Vadsø hadde full kontroll over forberedelsene som ble gjort på russisk side. Norge visste at den russiske beredskapen var lav, og at amerikanernes og britenes påstander om en nær forestående krig var løgn. Disse påstandene var blitt lagt frem av sjefer i USA og Storbritannia som ville fortsette den kalde krigen. Berg hadde integritet og gikk imot britenes og amerikanernes forsøk på å forlenge konfrontasjonen med Moskva. Han la frem beviser. På møtet gikk den ene etter den andre over på Norges linje. NATO ble nødt til å snu. For dette ble han respektert – også i USA. Også kaldkrigerne i Utenriks- og Forsvarsdepartementet her hjemme var nødt til å snu.
Det er ikke alltid Norge har opptrådt like rakrygget. Dette kunne den gangen redde verden fra en tragisk utvikling. Det er trist at Berg har gått bort i en tid da hans ord kunne ha spilt en rolle.
Vår konfronterende tid
Se NUPI-seminar, 26. februar 2020: https://www.nupi.no/arrangementer/2020/det-skjulte-maktspillet-ubaater-i-skandinavisk-farvann
