Johan Galtung: Hvordan skal det gå med Norge?

Hvor uavhengig og kritisk kan man være? I del 2 av dobbeltintervjuet med Johan Galtung, snakker vi om Norges forhold til USA, Sverige, muslimer, anarkisme og marxisme.

Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Ny Tid har valgt å gjøre et dobbelintervju med selve «fredsbevegelsens far», Johan Galtung (87). Vi har sans for kjettere og lar oss ikke provosere av hans form eller norsk latterliggjøring der han gis klistrelappen «arrogant» – fremfor å høre på eller argumentere med hans kunnskap og erfaring. John Y. Jones og jeg dro derfor til eksilantens hjem i Spania.

I denne teksten er tematikken hvordan konflikter har skiftet karakter og hvor veien går videre for Norge. Jeg kan heller ikke dy meg for å gå inn på den intellektuelles rolle og hva det vil si å være uavhengig – da også som nasjon.

Vold og islam. I Galtungs selvbiografi Johan uten land – På fredsveien gjennom verden, og spesielt i epilogen fra 2006, nevnes «krig» som et utdøende fenomen. De andre variantene er disse: «gerilja» som sivile mot militære, «statsterrorisme» som militære mot sivile (eksempelvis bombingen av Dresden eller Hiroshima), «torturisme» som noe autoritære regjeringer driver med, samt «terrorisme» som siviles angrep mot sivile. Dessuten «statsterror» som nye strategier basert på terrorisme, spesielt etter 11. september 2001.

«Jeg ser islam i dag som et teppe fra Casablanca på den marokkanske kyst over til Filippinene.»

Galtung har skrevet rundt 150 bøker – de står alle her i huset i et lite kott kalt hans «museum» – og mer enn 1000 artikler. Galtung minner meg om at siden han har drevet med fredsforskning i 60 år, bør man stå tidlig opp om morgenen for å forberede seg dersom man skal utfordre ham. Og legger til at han ignoreres spesielt av to land: norske myndigheter og media samt USAs regjering. Han er en krass kritiker av begge lands utenrikspolitikk.

Resten av verden har brukt ham flittig. Han har meklet i over 50 konflikter – for med 2000 nasjoner innenfor 200 stater oppstår gjerne konflikter. Men hvorfor ikke se på konflikter som sykdommer? I dag har jo regjeringer hvert sitt helsedepartement. Ny Tid har tidligere etterlyst et fredsdepartement. Så kunne man ikke ha omfattende helseprogrammer – for fred? Med dagens dyrking av voldskulturen – spesielt i media – trenger man vel like mye en trening i konfliktløsing.

Galtung minner meg om at krigs- og voldskulturens ugjerningsmenn har dårlig hukommelse, mens ofrenes generasjoner har hukommelse som en elefant. Eksempelvis i Midtøsten, der araberne var lovet uavhengighet om de ville reise seg mot tyrkerne i 1916. Men de ble forrådt og endte som kolonier (franske Libanon og Syria, samt engelske Palestina og Irak).

Den undertrykte vil til slutt yte motstand, skriver Galtung: «Jeg ser islam i dag som et teppe fra Casablanca på den marokkanske kyst over til Filippinene. Et teppe med glitrende punkter, som utgjør minaretene – og i hver minaret finnes en imam. Det er et teppe der makten er ekstremt desentralisert gjennom imamene – disse maktens enheter. Dette forstår vi ikke, det er usynlig for oss i Vesten. Herav vokser uavhengighetsbevegelser, som ikke nødvendigvis oppnår uavhengighet, men kan i stedet ende opp med å ødelegge sine egne statsstrukturer for å kunne bli en del av dette teppet jeg nevnte – ummahen (’community’) som et felleskap av troende. Vi nordmenn og andre trenger å oppnå et vennskap med dem!»

Russland og USA. Vi skifter fokus til Russland, da norsk utenrikspolitikk og Høyres utenriksministre (Brende og Søreide), stiller seg bak amerikanskinitiert militær oppdemming og sanksjoner mot Russland:

«Om du både tror at Russland vil angripe oss, samt at vi ikke kan forsvare oss, underkaster du deg USA. Man blir redd for å si noe som kan hemme USAs vilje til å hjelpe oss.»

Galtung minner om at under andre verdenskrig forberedte Norge seg på angrep fra bolsjevistiske Sovjetunionen i nord, og ble overmannet av tyskerne i sør: «Vi er nå i en liknende situasjon. Nå har vi i stedet amerikansk ’okkupasjon’ med militærstyrker lagret og stasjonert flere steder i Norge. Myndighetene tør ikke gjøre et eneste trekk uten at det akseptert av Washington.»

Men er ikke faren fra øst reell? «Men Russland har da aldri angrepet oss! Historisk var det heller Olav Tryggvason som angrep russerne ved Volga, som jaget disse vikingene tilbake. Russiske soldater har bare inntatt Norge den gang de kom oss til unnsetning og jagde tyskerne vekk fra Kirkenes og nedover.»

Skulle nordmenn måtte velge mellom Russland og USA, ville vel de fleste velge sistnevnte. Men hvor lenge varer det? «Navnet på dagens krise er Donald Trump. Norge har lenge underkastet seg, vært en klientstat. Men vi kan ikke fortsette å være lydrike for Trump. Jo lenger de beholder Trump, jo dypere synker de. Og da ønsker man å fri seg fra dem, også Norge.»

Galtung nevner USAs 250 intervensjoner. Historisk passerte de romernes mange erobringer i antall allerede i 1919. Er USAs voldskultur virkelig slik en amerikaner intervjuet her i Ny Tid sa, at landet bare har hatt 13 år uten krigføring et eller annet sted på kloden? Og hva da om vi nordmenn amerikaniseres kulturelt? Galtung morer seg, med den gamle mannens åpne og skjelende blikk: «Det svært amerikaniserte Norge kan også illustreres ved voksende kroppsformer – noe som gjør det umulig også for en del unge å bestå blåbærtesten.» Blåbær? «Ja, det å plukke blåbær stående; er du overvektig må du sette deg ned for å plukke bær.»

Intellektuell. Hvor kommer disse kjetterske holdningene fra? Galtungs beskrev en gang sitt forbilde Arne Næss: «Jeg har sittet ved (de sterkt bevegelige) føtter til denne norske gigant.» Han minnes i dag likheten med sin filosofiske læremester som politisk mer enn vitenskapelig: «Å forske var å søke om igjen, omigjensøke, gjensøke, problemet.»

Galtung beveget seg gjennom en rekke fagdisipliner – sosiologien på 50-tallet, statsvitenskapen på 60-tallet, teologi, økonomi og pedagogikk på 70-tallet, historie på 80-tallet og kulturfag som antropologi, idéhistorie og filosofi på 90-tallet. Hans kjernebegrep og navnet på hans nettverksorganisasjon er «Trancend». Denne har hatt nytte av en arv fra hans onkel og tante. Men alle arbeider frivillig, og organisasjonen er fattig, ifølge Galtung. De gir gratis råd i konfliktsituasjoner, og tar bare betalt for å trene i konfliktløsning. Fra boken hans kan man plukke frem deres tre k-er om fredsarbeid: krise, kompleksitet og konsensus. Nøkler til fred.

«Det er ingen tvil om at Marx var anarkist.»

Men for Galtung dreier det seg ikke minst om å sprenge kjønnsgrenser, klassegrenser, rasegrenser, nasjonsgrenser og grenser mot avvikere. Hans arbeid med fred, utvikling, fremtid og mediekritikk er å sprenge grenser. Han understreker med pekefingeren at det ikke dreier seg om tverrfaglighet, men om overfaglighet – der forskeren gjerne er udisiplinert og ukontrollert.

Dessuten, han giftet seg i 1969 med japanske Fumiko Nishimura (i dag 81), som ble med på vår oppsummerende lunsj i nærheten: «Jeg giftet meg inn i en annen nasjon!» Hun nikker engasjert, og bidrar med en rekke poeng, til tross for at hun er hemmet av hjerneslag fra en tid tilbake.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.