Johan Galtung: Sikkerhet gir ikke fred – fred gir sikkerhet

Ny Tid har besøkt fredsforskningens grunnlegger Johan Galtung i hans hjem i Spania. Nå er han 87 – og stadig i full vigør.

John Y. Jones
Leder for Networkers North/South og Dag Hammarskiöld-programmet. (Styreleder i Ny Tid).

Øverst i den lille byen ser man oppover mot markerte fjell i skumringen. Det minner om Rondane sett fra Furusjøen. Men det er langt til det kjølige høst-Norge. Vi er på Spanias solkyst, i l’Alfaz Del Pi, hos fredsforsker Johan Galtung. Har han rømt Norge bare for å søke tilflukt i noe som likner? «Jo, det likner Rondane», må Galtung innrømme. «Er det ikke herlig her?» Han står opp ved sekstiden. Han har et ryddig skrivebord hver morgen, men får det spennende uryddig om kvelden. Tar sitt ettermiddagsbad. Til sengs klokken ti.

«En dag i 1977 forlot jeg Norge», sier Galtung. «Jeg satte meg i folkevognbussen vår, med min kjære japanske hustru, våre to barn – gutt på 7 og en nyfødt jente – pluss min svigermor, som skulle bli 100 år på en måned nær, samt min eldre sønn Harald. Dette var i sannhet en Folkevogn! Og jeg husker at jeg følte en enorm lettelse da vi passerte grensen til Sverige. Lettelse over å forlate et Norge som jeg mente hadde gjort seg fullstendig avhengig av USA. Noe som selvsagt gav meg merkelappen ‘anti-amerikansk’.»

Mr. Peace himself. På et besøk ved Københavns universitet ett år tilbake fikk Ny Tid overvære en interessant forelesning av tidligere leder for norske PRIO, Stein Tønnesson. Temaet var spenningene i Kinahavet, og Tønnesson ble introdusert som en av verdens fremste kjennere på feltet. Dekanen som introduserte minnet om at FRED var hovedtema ved universitetet disse dagene. «Og», sa han triumferende, «neste uke kommer selveste grunnleggeren av fredsforskningen, Mr. Peace himself, Johan Galtung!»

For snart 60 år siden grunnla Galtung The Peace Research Institute in Oslo (PRIO). Han ledet institusjonen i 10 år og satte den på fredens verdenskart. Siden fortsatte han som professor ved Universitetet i Oslo i flere år, før han la kursen utenlands. Fra hele verden har han mottatt æresprofessorater og æresdoktorater. Men diplomene henger bortgjemt i en trang korridor Ny Tid knapt slipper inn i. Der henger også Erik Byes minnepris for 2011. Han er tydelig stolt av den – eller kanskje mer takknemlig? Den gis til en som «over en periode har fremvist et uredd og brennende engasjement (…) og mot til å gå mot strømmen og de moteriktige standpunkt, til kompromissløst å kjempe for fred, rettferdighet og menneskeverd.».

«I dag får jeg forespørsler fra alle verdens land om å megle, holde foredrag eller samtale», sier Galtung. «Unntagen fra myndighetene i Norge og USA», legger han til. Han har innehatt professorater i begge land, og vender stadig tilbake for å møte studenter, elever og aktivister.

Vi ser på Galtungs hjemmesider (Transcend.org) at han holder frem Harold Pinters nobelpristale fra 2005, der nettopp den stadige søken etter sannhet er dramatikeren og forfatteren Pinters lodd. Borgeren Pinter derimot, må alltid handle etter den innsikt han har om hva som er rettferdig og hva som er urett. Det er mye Pinter i Galtung – den drepende imperialismekritikken inkludert. Sentralt for dem begge er at søken og innsikt må føre til handling.

Ikke antisemitt – tvert imot. Midtøsten og jødenes og palestinernes forhold interesserer ham voldsomt. Han kaller det for øvrig «Vest-Asia». Det Nære Østen (Balkanstatene), Midtøsten og Det fjerne Østen er britiske begreper, og Galtung ser ingen grunn til at han skal dele det britiske perspektivet på verden.

Fred får man ved å trekke inn alle landene i området.

Galtung har hatt et utall forelesninger, oppdrag og meglinger i Israel og Vest-Asia. «Jeg kritiserte også en del av Israels politikk – og fikk umiddelbart stemplet ‘antisemitt’.» Dette til tross for at han mer enn en gang har stått mot skarpskodde muslimske lærde og forsvart Israels rett til å eksistere innenfor internasjonalt anerkjente grenser.

Etter foredraget Ti teser om 22. juli på Universitet i Oslo september 2011, stormet det rundt Galtung i norske medier. «Jeg ble kalt antisemittisk også fordi jeg hadde sagt at hvis du møter fordommer, så må du sørge for å kjenne til disse fordommene. Hvis for eksempel fordommen er uttrykt i noe som kalles for Protokollene, må du selvsagt lese disse. Hvis du vil bekjempe fordommer må du kjenne dem. Det er jo elementært for enhver som vil kalle seg intellektuell», forklarer Galtung.

Religioner kommer den nå tilårskomne fredsforskeren imidlertid ikke utenom, og religionene henger sammen i Vest-Asia. «De samme forbilder og profeter går igjen i de rådende religioner, og det burde være grunnlag for fantastisk samarbeid», mener han. Kristus eller Isa går igjen i Kristendommen og Islam, Moses eller Musa i Jødedom og Islam. Det ligger et stort potensial til fredelig samkvem her, ifølge Galtung.

(Videointervju om strukturell vold, Israel, Folke Bernadottte og antisemitisme.)

– Hvis du går til vår rike jødiske samtidslitteratur og forfattere som Malamud og Singer, ser vi begrepet the jew as mensch eller jødene som det typiske mennesket. Ikke privilegert eller offer, men ganske enkelt et ekte menneske. 

«Presis. Det er et utall måter å være jøde på. Et utall profeter, rabbier, skoleretninger. Én sier noe, og en annen river det i filler og lanserer en annen forståelse.» Nettopp derfor fascineres Galtung av jødedommen. «Jødedommens styrke ligger i den plassen den gir til dialogen. Til samtalen. Sannheten jages alltid fremover av de mange skolerte og dyktige rabbinere og lærere», hevder Galtung, og fortsetter: «Det er ikke bare lov, men nødvendig å være uenig, tolke, dreie på påstander, ståsteder, tradisjoner og fakta for stadig å komme videre. Det er det verdifulle hvorfor som barn bringer naturlig med seg inn i sin verden – jeg har fire og vet hva jeg snakker om. Den sanne intellektuelle spør seg om det samme hvorfor. Dette har sine røtter i jødisk tradisjon.»

Galtung minnes sin tid som professor på 1960-tallet ved City University of New York – et gigantisk konglomerat av colleges med nærmere 500 000 studenter i dag. I Galtungs tid var det «bare» 100 000 studenter der. Han forteller: «Avdelingen hadde en lærerstab som bestod av 98 prosent jøder. ‘Er ikke det litt stor andel?’, spurte jeg». «Men Johan, vi er de beste – selv om det er unntak som deg. Vi vil ha de beste!» fikk han til svar. Galtung er ikke sikker på at det er så lurt i en verden der virkelige antisemittiske krefter vet å finne argumenter for sin sak.

Palestina-Israel-konflikten. – Det er snart 70 år siden Folke Bernadotte ble myrdet av zionistiske terrorister ledet av den senere statsminister Yitzhak Shamir. Bernadotte hadde sagt at han trengte tre måneder til for å løse Palestina-Israel-konflikten. Hvorfor har det gått 70 år uten at Palestinerne har fått sin egen stat? 

«Det har mange årsaker. Bernadotte hadde løsningen. Hans forslag ville blitt vedtatt i FN. Han ville gjøre Jerusalem til internasjonalt område, og han pekte ut deler av landet der muslimer og jøder var i flertall slik at de kunne få hver sine respektive områder. Planen var godtatt av både Sovjet og USA. Det kunne ha ført til fred. Bernadotte måtte drepes.»

I en omtale av Bernadotte i The Independent nylig, hevdet da også Geula Cohen – som den gang var en 17-årig aktivist – at det var riktig å drepe Bernadotte. «Ellers ville vi tapt Jerusalem», sa hun.

«Bernadottes problem likner ditt problem» har Galtung selv fått høre av israelske tjenestemenn: «Du foreslår mye som mange ville kunne være enig i.» Det er farlig å se løsninger. «De vet at jeg ikke er antisemitt. Men de vet også at det er dumt å drepe meg med den posisjonen jeg har. Det er bedre å forsøke å ødelegge mitt rykte – drepe meg åndelig og kulturelt. De forsøker å gjøre det ved å kalle meg antisemitt», sier Galtung.

– Israel setter sin lit til opprustning og sikkerhet? 

«Sikkerhet skaper ikke fred», sier han: «Fred skaper sikkerhet. Slik er det også i Vest-Asia. For å få fred må man trekke inn alle land i området i den såkalte Israel-Palestina-konflikten – Libanon, Jordan, Egypt, Syria, Palestina og Israel. De seks nabostatene. Men kanskje enda flere – 20? Naboenes naboer. En Vest-Asia-allianse av stater som har felles interesser i fred og utvikling. Som kan dele sin kompetanse, ressurser og behov. Ikke med etnisk rensede områder, men der mangfoldet får gro over grensene. Berike hverandre.» Disse ordene – mangfold og gjensidig berikelse – bruker han mye disse dagene vi er på besøk. Enten vi snakker om Afrika, Asia, vold, økologi eller USA.

«Det Israel aldri vil lykkes med, er å slå en ring rundt et stykke land og si at ‘dette er vårt’. Løsningen», mener Galtung, «er å finne frem til måter å leve sammen på, leve sammen med de mange landene i regionen som i århundrer har hatt fred. Hva med å plante palestinske bosettinger i jødiske områder som kompensasjon for israelske bosteder på Vestbredden?» Galtung ser det å veve sammen folkene som løsningen for regionen. En vev de kjenner godt og som fungerte i århundrer. Og det er i mangfoldets gjensidige berikelse han finner sine løsninger – ikke i grenser og murer eller opprustning.

Gaddafi, NATO og Kina. – Hva med NATOS regimeskiftepolitikk overfor Muammar Gaddafi i 2011? 

«Vesten forholdt seg egentlig bare til en liten strime av nord-Libya, den vestifiserte regionen Bengazi, som ble betegnet som en demokratisk høyborg i kontrast til det de mente var Gaddafis diktatur i Tripoliområdet. Men de som elsket Gaddafi var først og fremst folkene i sør – de som under Gaddafi hadde fått del i oljerikdommene. Slik brakte Gaddafi rettferdighet til landet. Undervisning, helse, infrastruktur og så videre De som fikk del i dette var mange og de elsket ham», forteller Galtung. Han forteller videre at Gaddafi hadde støtte i Sør-Afrikas Nelson Mandela, som ikke kunne glemme hans langvarige hjelp til ANC og frigjøringskampen. USA derimot, forrådte Mandela og ga informasjonen som ledet til Mandelas arrestasjon og 27 år i fengsel. Det er en del av bildet.

– Du har sagt at fjerningen av Gaddafi bestod av et helt knippe årsaker?

 «Gaddafi brukte oljerikdommen til å utvikle landet. Men han hadde mål for hele det afrikanske kontinentet. Han ville skape en Afrikabank – ikke en Verdensbank. Han ville ha et afrikansk utviklingsfond og han ville ha en afrikansk fellesvaluta – en Gulldinar som ikke bare kunne samle Afrika, men også bli en ny oljevaluta. Dette utgjorde en trussel mot dollarens posisjon som internasjonal valuta og vestlig dominans i Afrika», forklarer han. «NATOs ambisjoner var fra første stund planlagt som et regimeskifte. Gaddafi måtte drepes.»

– Har Norge med NATO bundet seg til masten til en aggressiv makt?

«NATO har endret karakter fra å være en defensiv organisasjon der paragraf 5 sikret gjensidig støtte skulle ett land bli angrepet. Med USAs førsteslags-strategi når det gjelder atomvåpen, har vi fått en farligere situasjon også for oss. USA er som eneste land villige til å angripe med atomvåpen først!» svarer Galtung.

Jeg vil hevde at størstedelen av menneskeheten lider under strukturell vold. Det motsatte er autonomi.

Vi kommer ikke helt utenom å nevne Kina. Hva vil Kina? «I Kinas historie er Tangdynastiet cirka 600–900 en storhetstid. De søker å gjenopprette denne med blant annet en handelsvei frem til Afrika», mener Galtung. «Tenk en akse fra Kina i øst langs kyst og land til Afrika. Og så videre gjennom Afrika, fra Dar til Kinshasa i vest, og så båtforbindelse videre mot Latin-Amerika. I 1955 møttes 29 alliansefrie stater i Indonesias Bandung – med Zhou Enlai, Nehru og Nasser i spissen. I Bandungerklæringen bygget de på FN-charteret og statenes ukrenkelighet, og på likhet og gjensidig nytte i samarbeid. De forsøkte å etablere et samarbeid utenom supermaktene USA og USSR. I dag er Kina på vei i Bandungerklæringens ånd.»

Strukturell vold. Det er enighet om at Johan Galtung har beriket samfunnsvitenskapen med begrepet strukturell vold. Det ble lansert i artikkelen «Violence, Peace and Peace Research» (1969), og har gitt næring til beslektede begreper som kulturell vold og symbolsk vold i filosofien og sosiologien årtier senere.

Strukturell vold undertrykker innenfra, og er en form for skjult overgrep. Det er verken blod i gatene eller batonger og bomber, men den er konkret allikevel. Den okkuperer deg innenfra, former deg og dine forventninger, og gjør deg ufri og hindrer utviklingen din. Og den kan koste liv og helse.

«Jeg vil hevde at størstedelen av menneskeheten lider under strukturell vold. Det motsatte er autonomi», sier Galtung.

Siden strukturell vold hindrer mennesker fra å utfolde seg fritt, er denne voldsforståelsen under stadig utvikling. Nye medisiner og teknologi gjør det mulig å gi mennesker hjelp i dag som man ikke kunne for 100 år siden. Men kjønn, rase, alder og bosted bestemmer hva slags muligheter man har – den strukturelle volden institusjonaliseres og nedfelles i sosiale strukturer som begrenser mange menneskers muligheter til å få oppfylt sine grunnleggende behov og utvikle sitt potensial.

Galtung snakker gjerne om dette: «Først inntrer penetrering: Et fremmedelement tar kontroll i kulturen og handlingsmønstrene, og gjør det klart at de som rammes av kontrollen er på et lavere nivå enn det som kontrollerer. Så inntrer fragmentering og marginalisering. Den dominerte blir holdt isolert slik at han ikke kan organisere seg med andre undertrykte. Han blir satt på sidelinjen som tilskuer.»

– Slik at han kan kontrolleres?

«Akkurat. Det er et klasseaspekt her. Den utsatte er ikke meningsberettiget. Andre bestemmer over ham.» Galtung kommer med et forklarende eksempel: «Tenk deg en zambisk landsby. Styresmaktene bygger ekspressveier mellom byene og ignorerer landsbyene de skjærer gjennom. Landsbyene bringes ikke tettere sammen, men splittes av veien og skogen. Veien er for biler og lastebiler som landsbyen ikke har. Menneskene forvises til veikantene – de marginaliseres bokstavelig talt. Det er de mektige byene som får all nytten. Byene blir integrerte og horisontaliserte, mens de i landsbyene blir fragmenterte og marginaliserte.» Og med dette er vi inne på imperialisme igjen: En sentral form for strukturell vold er ulikhet mellom nasjoner og innen nasjoner, og det er dette imperialismen som system skaper og opprettholder. Galtungs imperialismeteori kan slik forstås som en teori om muligheten for frigjøring fra strukturell vold.

– Kontrollsamfunnet med økt overvåkning, militærmakt, sentralisert økonomi og politisk makt gir oss mindre frihet. Finnes en deep-state? Noen som styrer som vi aldri ser?

 «Det er nok tilfelle at krefter som makt og rikdom flyter sammen og styrer ukontrollerbart.» Galtung har respekt for begrepet deep-state, men det er ikke et Galtung-begrep. Han snakker heller om dypkultur – den kulturen som styrer deg til daglig uten at du vet det eller tar stilling til det. «Vi styres av dypkulturen – det vil si de livsmønstre og forventninger som omgir oss og begrenser oss uten umiddelbar mulighet til korrektiv. Dette er vold mot mennesker. En dypkultur er en form for strukturell vold.»

Særs synlige spor. Ny Tid får 400 000 googletreff når vi søker på strukturell vold eller structural violence. Ikke verst for et samfunnsvitenskapelig fagbegrep født i Oslo for 50 år siden.

Gaddafi hadde mål for hele Afrika: en afrikansk bank og fellesvaluta – en Gulldinar som den nye oljevalutaen. Han måtte drepes.

Fredsforsker Galtung har rømt hjemlandet. Fra l’Alfaz sprer han sitt internasjonale nettverk for fred. Og byen har svart med å anlegge en ærespark i hans navn – «Parque por la Paz Johan Galtung».Vi insisterer på å se parken. Et minnesmerke mens han ennå er i live, er ikke mange forunt. Er han stolt? Parken og alle googletreffene på hjertebarnet «strukturell vold» er ting som gjør at han ser spor etter seg. Det veier opp for mye skittkasting og skjellsord.

Johan Galtung er fremdeles og ubestridt «fredsforskningens far», selv om han i dag ikke lenger inviteres til å tråkke ned dørene på PRIO. Han fylte 87 år på FN-dagen. Selvsagt.

Videointervju kan du se her.
Del 2 av intervjuet følger i neste avis.

---
DEL