Frihetens pris


Det seksuelle i libanesiske Danielle Arbids filmer er et uttrykk for protest, kamp og opprør mot tabuer. 

Chams er litteraturviter med spesialisering innen italiensk litteratur og filmhistorie.
Email: camilla.a.chams@gmail.com
Publisert: 2017-10-12

Danielle Arbid debuterte med kortfilmen Raddem samme år som Ziad Doueiri satte Libanon på kartet med filmen West-Beirut i 1998. I likhet med andre libanesiske kunstnere som vokste opp under borgerkrigen på 70- og 80-tallet, handler flere av Arbids filmer om landets manglende oppgjør med fortiden, om krigen mellom muslimer og kristne og om palestinernes situasjon. Mens hun i sine kortfilmer eksperimenterer med ulike kunstneriske og tematiske uttrykk, utforsker hun i sine dokumentarfilmer de sosiale og politiske konsekvensene av den libanesiske borgerkrigen. I sine spillefilmer derimot, trekker hun veksler på mer personlige erfaringer knyttet til familie og tilhørighet, og undersøker forbindelsen mellom Libanon og Frankrike mer indirekte.

Bannlyst i Beirut. Allerede som 12-åring visste Arbid at hun ville reise fra Beirut – bort fra krigen og familien – og bli journalist. Som 17-åring, for 30 år siden, kom hun til Paris for å studere. Med fag som litteratur og journalistikk og etter hvert jobb som Midtøsten-kommentator for La Libération var ikke veien til filmen lang. Dette skjedde, i likhet med mye annet i Arbids tilværelse, ikke uten motstand. For er det noe som preger libaneserens liv og filmer, er det nettopp kamp og opprør. Arbid vendte fra ung alder ryggen til sitt kristne opphav og tok palestinernes side i den israelsk-palestinske konflikten. Dette gjør henne til en kontroversiell filmskaper selv i dag. Stridslysten kommer ifølge henne selv ikke fra egne krigserfaringer, men fra oppvekstfamiliens interne stridigheter: «Det er av mine foreldre, min mor og far, jeg har lært å si nei, å protestere,» sier hun.

Allerede på skolen opplevde Arbid å bli utestengt – bannlyst av nonnene for «umoralsk oppførsel»: «Jeg tok palestinernes side,» forteller regissøren, som i Frankrike blir omtalt som arabisk, og i Libanon som fransk. Nettopp denne dobbeltheten og ambivalente tilhørigheten – erfaringene med å være vokst opp under et fransk protektorat – preger flere av hennes filmer. Med tiden har hun innsett at dette er en styrke: «Jeg forstår nå at man ikke kan erstatte et land, en nasjonalitet, med en annen,» sier hun. Slik gir Arbid tydelig uttrykk for ikke å være noen representant for det libanesiske folk: «Jeg misliker dem minst like sterkt som de …


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?

Abonnement halvår kr 450

Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)