Frihetens pris

Det seksuelle i libanesiske Danielle Arbids filmer er et uttrykk for protest, kamp og opprør mot tabuer. 

Camilla Chams
Chams er litteraturviter med spesialisering innen italiensk litteratur og filmhistorie.

Danielle Arbid debuterte med kortfilmen Raddem samme år som Ziad Doueiri satte Libanon på kartet med filmen West-Beirut i 1998. I likhet med andre libanesiske kunstnere som vokste opp under borgerkrigen på 70- og 80-tallet, handler flere av Arbids filmer om landets manglende oppgjør med fortiden, om krigen mellom muslimer og kristne og om palestinernes situasjon. Mens hun i sine kortfilmer eksperimenterer med ulike kunstneriske og tematiske uttrykk, utforsker hun i sine dokumentarfilmer de sosiale og politiske konsekvensene av den libanesiske borgerkrigen. I sine spillefilmer derimot, trekker hun veksler på mer personlige erfaringer knyttet til familie og tilhørighet, og undersøker forbindelsen mellom Libanon og Frankrike mer indirekte.

Bannlyst i Beirut. Allerede som 12-åring visste Arbid at hun ville reise fra Beirut – bort fra krigen og familien – og bli journalist. Som 17-åring, for 30 år siden, kom hun til Paris for å studere. Med fag som litteratur og journalistikk og etter hvert jobb som Midtøsten-kommentator for La Libération var ikke veien til filmen lang. Dette skjedde, i likhet med mye annet i Arbids tilværelse, ikke uten motstand. For er det noe som preger libaneserens liv og filmer, er det nettopp kamp og opprør. Arbid vendte fra ung alder ryggen til sitt kristne opphav og tok palestinernes side i den israelsk-palestinske konflikten. Dette gjør henne til en kontroversiell filmskaper selv i dag. Stridslysten kommer ifølge henne selv ikke fra egne krigserfaringer, men fra oppvekstfamiliens interne stridigheter: «Det er av mine foreldre, min mor og far, jeg har lært å si nei, å protestere,» sier hun.

Allerede på skolen opplevde Arbid å bli utestengt – bannlyst av nonnene for «umoralsk oppførsel»: «Jeg tok palestinernes side,» forteller regissøren, som i Frankrike blir omtalt som arabisk, og i Libanon som fransk. Nettopp denne dobbeltheten og ambivalente tilhørigheten – erfaringene med å være vokst opp under et fransk protektorat – preger flere av hennes filmer. Med tiden har hun innsett at dette er en styrke: «Jeg forstår nå at man ikke kan erstatte et land, en nasjonalitet, med en annen,» sier hun. Slik gir Arbid tydelig uttrykk for ikke å være noen representant for det libanesiske folk: «Jeg misliker dem minst like sterkt som de misliker meg.» Det er fremfor alt sensuren av filmene hennes som gjør henne opprørt.

«Jeg misliker det libanesiske folket minst like sterkt som de misliker meg.»

Da spillefilmen Beirut Hotel ble forbudt av libanesiske myndigheter i 2011, tok Arbid saken til retten, men ikke overraskende tapte hun. Det var visstnok ikke filmens erotiske scener som forårsaket forbudet, men dens assosiasjoner til drapet på statsminister Rafik Hariri i 2005. Myndighetene mente filmen, som handlet om en fraskilt libanesisk sangerinnes forhold til en fransk forretningsmann – en mulig spion – ville kunne sette landets sikkerhet i fare.

Disse hendelsene er en grunn til at Arbid i sin siste spillefilm Parisienne (2015) vender blikket bort fra den libanesiske virkeligheten og retter det mot den franske, uten å berøre Libanons forhold til Frankrike direkte,

Seksualitet. Parisienne er Arbids internasjonale gjennombrudd, og markerer et vendepunkt i hennes kunstnerskap. Den er den eneste av Arbids filmer som er blitt vist på norsk kino – under Arabiske Filmdager tidligere i år. I filmen møter man Lina fra On the Battlefield (2004), idet hun, i likhet med Arbid selv, reiser fra Beirut til Paris og en studenttilværelse der. I den franske hovedstaden søker hun etter det hun ikke fant i Libanon: friheten. Med overlevelsesinstinktet som eneste reisefølge legger hun i vei gjennom et klassedelt Paris for å utforske kjærligheten og seksualitetens grenser. Mens Lina kjemper seg gjennom alle vanskelighetene den nyvunne friheten hennes bringer, drømmer hun om å omfavne og bli omfavnet av verden. I en av filmens sentrale scener sier Linas kunsthistorielærer: «Our fascination for the ugly has remained taboo until now. Yet the ugly is not horror, which is accidental. Nor terror. The ugly is ontological. In other words, part of the essence of men, of his finiteness.» Når kunsthistorielæreren gir elevene i oppdrag å lage en liste over ting de finner stygge, skriver Lina: «Everything until now has been ugly.»

Arbid beveger seg i dette øyeblikket bort fra sin fortid og går fremtiden i møte. Med dette sagt, er det ingen klassisk migrasjonsberetning hun kommer med. For idet hun snur seg mot Frankrike og fremtiden og legger Libanon og de vonde minnene bak seg, begynner hun umiddelbart å sette spørsmålstegn ved friheten, likheten og brorskapet som skal være de franske kjerneverdiene. Dette gjør hun ved å knytte Linas frihetslengsel til seksualitet, noe som skapte reaksjoner selv i Frankrike. På nytt ledes samtalen inn på sensur: «Jeg klipper ikke filmene mine for å passe inn. Jeg er ingen pleaser,» kommenterer hun kjapt.

A Battle Song (2016), en dokumentar om Danielle Arbid regissert av Yannick Casanova, ble vist på kortfilmfestivalen i Paris i juli. Det samme ble Arbids egen This Smell of Sex fra 2008. Filmen, som er en slags rundspørring om seksualitet, er på ingen måte Arbids mest «sexy» film. A Lost Man (2007), derimot, «representerer best mitt indre liv, forholdet mellom fortid og nåtid,» forklarer hun. I filmen, som er basert på fotografen Antoine d’Agatas liv og virke, følger vi en fransk fotograf på søken etter ekstraordinære erfaringer. Den eneste måten hovedpersonen klarer å forholde seg til virkeligheten på, er ved å fotografere prostituerte mens de selger sex. På en av sine reiser treffer han en mann med hukommelsestap. Ved å dokumentere mannens seksuelle møter, vekker han til live både sine egne og mannens minner.

Seksualitet er for Arbid en viktig drivkraft i arbeidet så vel som i livet. Den representerer et oppgjør med fortiden og bryter med tabuer, både i den arabiske og i den franske kulturen. Å dokumentere seksualakten blir for Arbid et slags opprør mot gitte verdier og virkelighetsforståelser.

Lidenskap. På spørsmål om hva fremtiden vil bringe, forteller Arbid at hun ønsker å gjøre en remake av Fassbinders film Angsten eter sjelen fra 1974, om en middelaldrende tysk kvinnes forhold til en ung marokkansk innvandrer. Ellers planlegger hun en filmatisering av Annie Ernauxs roman En lidenskap (Passion Simple, 1993), om en kvinnes forhold til en gift mann.

Ved å vise sjokket og angsten seksualakten fremkaller, bruker Arbid det seksuelle for å oppheve den moralske fordømmelsen.

I likhet med Ernaux har Arbid blitt beskyldt av franske feminister for ikke å ta ansvar for undertrykkelsen av kvinnelig seksualitet. «Selv om jeg ofte velger et kvinnelig blikk i mine filmer, er jeg ingen feminist, ikke i ordets tradisjonelle forstand.» Heri finnes et kunstnerisk fellesskap mellom Ernaux og Arbid. For i likhet med Ernaux, som ikke begriper hvorfor folk tyr til guidebøker for årstall og forklaringer på et kunstverk de ser – uten sammenheng med deres eget liv – bruker Arbid kunsten utelukkende i forbindelse med lidenskap. Ved å vise sjokket og angsten seksualakten kan fremkalle, bruker Arbid det seksuelle for å oppheve den moralske fordømmelsen.

For Arbid handler ikke Ernaux’ roman bare om smerten og nytelsen ved å gi seg hen til lidenskapen og dens fantasier, men også om å gi seg hen til arbeidet: «Filmatiseringen av boken vil være en kjærlighetserklæring til mitt eget arbeid frem til nå,» sier hun.

Om Arbid vil tilbake til den libanesiske virkeligheten i fremtiden, vites ikke, men at hun fortsatt vil bryte tabuer og gjøre opprør – dét er det mye som tyder på.

---
DEL