Frihetens pris

Det seksuelle i libanesiske Danielle Arbids filmer er et uttrykk for protest, kamp og opprør mot tabuer. 

Camilla Chams
Chams er litteraturviter med spesialisering innen italiensk litteratur og filmhistorie.

Danielle Arbid debuterte med kortfilmen Raddem samme år som Ziad Doueiri satte Libanon på kartet med filmen West-Beirut i 1998. I likhet med andre libanesiske kunstnere som vokste opp under borgerkrigen på 70- og 80-tallet, handler flere av Arbids filmer om landets manglende oppgjør med fortiden, om krigen mellom muslimer og kristne og om palestinernes situasjon. Mens hun i sine kortfilmer eksperimenterer med ulike kunstneriske og tematiske uttrykk, utforsker hun i sine dokumentarfilmer de sosiale og politiske konsekvensene av den libanesiske borgerkrigen. I sine spillefilmer derimot, trekker hun veksler på mer personlige erfaringer knyttet til familie og tilhørighet, og undersøker forbindelsen mellom Libanon og Frankrike mer indirekte.

Bannlyst i Beirut. Allerede som 12-åring visste Arbid at hun ville reise fra Beirut – bort fra krigen og familien – og bli journalist. Som 17-åring, for 30 år siden, kom hun til Paris for å studere. Med fag som litteratur og journalistikk og etter hvert jobb som Midtøsten-kommentator for La Libération var ikke veien til filmen lang. Dette skjedde, i likhet med mye annet i Arbids tilværelse, ikke uten motstand. For er det noe som preger libaneserens liv og filmer, er det nettopp kamp og opprør. Arbid vendte fra ung alder ryggen til sitt kristne opphav og tok palestinernes side i den israelsk-palestinske konflikten. Dette gjør henne til en kontroversiell filmskaper selv i dag. Stridslysten kommer ifølge henne selv ikke fra egne krigserfaringer, men fra oppvekstfamiliens interne stridigheter: «Det er av mine foreldre, min mor og far, jeg har lært å si nei, å protestere,» sier hun.

Allerede på skolen opplevde Arbid å bli utestengt – bannlyst av nonnene for «umoralsk oppførsel»: «Jeg tok palestinernes side,» forteller regissøren, som i Frankrike blir omtalt som arabisk, og i Libanon som fransk. Nettopp denne dobbeltheten og ambivalente tilhørigheten – erfaringene med å være vokst opp under et fransk protektorat – preger flere av hennes filmer. Med tiden har hun innsett at dette er en styrke: «Jeg forstår nå at man ikke kan erstatte et land, en nasjonalitet, med en annen,» sier hun. Slik gir Arbid tydelig uttrykk for ikke å være noen representant for det libanesiske folk: «Jeg misliker dem minst like sterkt som de misliker meg.» Det er fremfor alt sensuren av filmene hennes som gjør henne opprørt.

«Jeg misliker det libanesiske folket minst like sterkt som de misliker meg.»

Da spillefilmen Beirut Hotel ble forbudt av libanesiske myndigheter i 2011, tok Arbid saken til retten, men ikke overraskende tapte hun. Det var visstnok ikke filmens erotiske scener som forårsaket forbudet, men dens assosiasjoner til drapet på statsminister Rafik Hariri i 2005. Myndighetene mente filmen, som handlet om en fraskilt libanesisk sangerinnes forhold til en fransk forretningsmann – en mulig spion – ville kunne sette landets sikkerhet i fare.

Disse hendelsene er en grunn til at Arbid i sin siste spillefilm Parisienne (2015) vender blikket bort fra den libanesiske virkeligheten og retter det mot den franske, uten å berøre Libanons forhold til Frankrike direkte,

Seksualitet. Parisienne er Arbids internasjonale gjennombrudd, og markerer et vendepunkt i hennes kunstnerskap. Den er den eneste av Arbids filmer som er blitt vist på norsk kino – under Arabiske Filmdager tidligere i år. I filmen møter man Lina fra On the Battlefield (2004), idet hun, i likhet med Arbid selv, reiser fra Beirut til Paris og en studenttilværelse der. I den franske hovedstaden søker hun etter det hun ikke fant i Libanon: friheten. Med overlevelsesinstinktet som eneste reisefølge legger hun i vei gjennom et klassedelt Paris for å utforske kjærligheten og seksualitetens grenser. Mens Lina kjemper seg gjennom alle vanskelighetene den nyvunne friheten hennes bringer, drømmer hun om å omfavne og bli omfavnet av verden. I en av filmens sentrale scener sier Linas kunsthistorielærer: «Our fascination for the ugly has remained taboo until now. Yet the ugly is not horror, which is accidental. Nor terror. The ugly is ontological. In other words, part of the essence of men, of his finiteness.» Når kunsthistorielæreren gir elevene i oppdrag å lage en liste over ting de finner stygge, skriver Lina: «Everything until now has been ugly.»

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.