Nordens ledende litteraturkritiker Georg Brandes besøkte Norge i mai 1890 og holdt foredrag om «Henrik Ibsen og hans skole i Tyskland». Han gjennomgikk blant annet et Ibsen-inspirert drama der en mann dukket opp etter en flukt fra «Sindsygeanstalten, endnu iklædt Spændetrøje». Medisinerprofessoren Ferdinand Lochmann rykket i den anledning ut mot Brandes og Ibsen i Morgenbladet. Dramatikken fikk Lochmann til å tenke på et sinnssykehospital:
«Dr. Henrik Ibsen har […] gjort en del unge tyske Literater forstyrrede i Hovedet, de er fuldkomne modne til Sindsygeasylerne, de behøver kun at medtage sine Dramaer for at legitimere sig til Optagelsen, og Direktøren vil snarest mulig sætte dem i Celle.»
Da Ibsens drama Hedda Gabler kom ut i desember 1890, karakteriserte en dansk anmelder hovedpersonen som «en Tigernatur, dresseret i en Dames Lignelse, men med det gamle vilde Blod under sin blege Hud og ikke alltid i Stand til at tæmme det». Dagbladets kritiker prøvde å forklare Hedda gjennom begrepet «atavisme», det at et tidligere utviklingstrinn plutselig bryter frem.
«Vi tvilte paa Strindbergs Kvinder og vi gjør det endnu mere paa Ibsens Hedda. Dog hvem bestrider Atavismen? Hvem tør nægte, at hos et enkelt Individ selv midt op i Kulturlivet kan det slaa igjennem hint urmenneskelige Drifts- og Følelsesliv fra den Tid, da det at leve Livet var alles Krig mod alle.» Georg Brandes hevdet at Hedda Gabler var en «sand Degenerationstype», mens en annen anmelder snakket om at Ibsen hadde skrevet et «abnormt» drama.
Termene «degenerasjon» og «atavisme» nøt popularitet i utviklingslæren og darwinismen. De ble brukt for å forklare kriminelle handlinger og såkalt moralsk idioti, at individet var så primitivt utviklet at det ikke så forskjell på rett og galt. Dette var vanlige assosiasjoner til det man forsto som «abnormitet» og «dekadanse». En fransk kritiker skrev om Hedda Gabler:
«Hedda er i grunnen ikke annet enn en tragisk blåstrømpe, en affektert dame som ikke er latterlig, men kriminell. Hun stjeler, dreper eller muliggjør drap og tar selv livet av seg, alt til ære for jeg vet ikke hvilket åndssvakt ideal, drømt sammen av en vanvittig fantasi. Som de vil elske denne kvinnetypen, alle våre litterære skravlekjerringer, våre kvinnelige salongestetikere, våre skjønne dekadenter!»
Kvinner og «primitive Racer»
Dekadanse ble et argument for at kvinner ikke burde få høyere utdannelse. I 1891 trykte tidsskriftet Samtiden en artikkel av den franske legen og antropologen Gustave Le Bon der det het:
«Jeg ved ikke om to generationer af udeksaminerede kvinder vilde hæve det intellektuelle niveau i Frankrig, men hvad jeg ved det er, at de vilde medføre en forfærdelig dekadence i nationen, og at en umaadelig dødelighed vilde ramme disse blodløse, lærde damers rakitiske afkom.»
Man trodde den gang at rakitis, som forårsaker hjulbenthet og bløte knokler, skyldtes arvelig degenerasjon. Nå vet vi at D-vitaminmangel er årsaken, og at «degenerasjonen» kan avhjelpes med tran og mer sollys. «Argumentet» var avhengig av en tidstypisk sjargong. En annen fordom var rasehierarkiet, der den hvite europeer sto på toppen av pyramiden. Gabriel Gram i Arne Garborgs dekadanseroman Trætte Mænd (1891) ga uttrykk for en utbredt forestilling da han mente at den moderne europeer, «ved Hjælp af sin i høi Grad overlegne Intelligens», holder på «at trænge alle sine Forfædre tilbage og at udbrede sig over hele Jorden. Han vil da efterhvert, gjennem fortsat Udvikling, fortsat Krydsning mellem beslægtede Racer, samt under Paavirkning af stadig gunstigere ydre Omstændigheder, frembringe en Type, der staar ligesaa høit over os, som vi nu staar over Busknegrene».
Kvinnens intelligens ble sammenlignet med det man den gang oppfattet som primitive folkeslag. Morgenbladet var begeistret for Le Bons artikkel og gjenga hans syn på «Kvindens Aandsevner». For å bedømme disse var det «nærmest nødvendigt at trække en Parallel mellem de primitive Racers intellektuelle Standpunkt og Kvinden; man vil der finde den samme Udygtighed til at ræsonnere, samme Evneløshed til at knytte Tankeforbindelser og til at skille Væsentligt fra Uvæsentligt og samme Vane til at generalisere enkelte Tilfælde og drage unøiaktige Slutninger af dem».
«Moralsk abnorme Fantasibørn»
I 1894 startet litteraturhistorikeren Christen Collin en stor debatt om dekadanselitteraturen i Verdens Gang. Utgangspunktet var oppsetningen av Gunnar Heibergs stykke Balkonen i København. Den kvinnelige hovedpersonen med Dagmar Orlamundt i rollen som Julie gjorde suksess. Collin assosierte straks den erotisk besatte Julie med Ibsens dramaer:
«De primitive Racers intellektuelle Standpunkt og Kvinden; man vil der finde den samme Udygtighed til at ræsonnere, samme Evneløshed til at knytte Tankeforbindelser og til atskille Væsentligt fra Uvæsentligt.» MORGENBLADET
«Hvis det om nogen Tid skulde komme til at skorte os paa store Genier, kunde det literære Norge vel idetminste blive Europas interessante Dverg, som fornøiede eller ialfald forbausede ved sin naturlige Vanskabthed og sine kunstige Grimacer. Enkelte af vore Digteres moralsk abnorme Fantasibørn minder om disse smaa groteske Porcelænsfigurer, som især Franskmændene yndede at opstille som Nipsgjenstande, og som de kalder for magots. Jeg tror, at endog Ibsens Hedda Gabler og Hilde gjør et lignende Indtryk paa mange af Europas Kunstskjønnere. Men Heibergs Julie staar ialfald ikke tilbage.»
Det «abnorme» hadde vært en gjenganger i karakteristikken av Ibsens kvinneskikkelser. Collin opererte her på et assosiativt nivå: Begge de dramatiske personene kunne sammenlignes med «magots». «Magot» på fransk kan blant annet bety en haleløs ape fra Gibraltar eller en grotesk, liten porselensskulptur fra Kina eller Japan. Kombinasjonen av disse to betydningene pekte mot forestillingen om atavisme, et ord Collin ikke benyttet. Metaforen forbandt det abnorme med både det orientalske og det primitive. Collin sluttet også uten problemer fra de dramatiske skikkelsene til dikteren. Den dekadente dikter hadde en fantasi som «trives best i Fremstillingen af moralske Opløsningsprocesser». Han «nyder Ødeleggelsens Vederstyggelighed».
Debatten om litteratur i 1880- og 90-årene var på ingen måte bare litterær, men involverte en rekke fagfelter: Ordet «abnormt» vevet juss, filosofi, kriminologi, psykiatri, biologi og politisk ideologi sammen på en uklar måte. Sjargongen på disse feltene styrte ofte omtalen av Ibsens kvinneskikkelser. Den tyske forfatteren og legen Max Nordau, som skrev et tobindsverk om degenerasjon (Entartung) i 1892-93, konkluderte med at Ibsens dramaer var skrevet for hysteriske kvinner, mannlige masochister og mentalt tilbakestående (Schwachköpfe).
«Abnorme» kvinner ble i perioden 1890–1896 assosiert med en rekke ulike ideer: det umoralske og kriminelle, hysteri og psykisk patologi, utagerende seksualitet, atavisme, det dyriske, det følelsesstyrte, det degenererte, det «ville», «primitive» og orientalske raser, anarkister og bohemer. Den abnorme kvinnen hadde ofte en destruktiv innflytelse på mannen. Alle disse assosiasjonene var forbundet med dekadansen som en ryggmargsrefleks. Slike tidstypiske forestillinger er blitt kalt en diskurs.
Diskursanalyse og borgerlig offentlighet
Offentligheten rundt Ibsens kvinneskikkelser på 1890-tallet gir mange eksempler på at aktørene manipulerer, kategoriserer uten drøfting, reproduserer fordommer og kjemper for egen makt mer enn for sannhet. Historikeren kan derfor ikke se seg blind på et abstrakt opplysningsideal à la Jürgen Habermas og hans klassiker Borgerlig offentlighet (1962), der argumentasjon står i høysetet. Manipulerende kommunikasjon blir dermed sett på som et forfall som oppsto på siste halvdel av 1800-tallet. Derved overså Habermas at slike diskurser har eksistert så lenge vi har hatt offentlighet. De mindre eksplisitte og usaklige sidene ved offentlig meningsdannelse har ofte like stor betydning som rasjonelle argumenter.
Dette innebærer ikke at en diskursanalyse à la Michel Foucault er et alternativ til idealet om den opplyste samtale, men den er nyttig for å kartlegge den tidstypiske sjargongen. Det som mangler, er et fokus på den offentlige debatten. I Michel Foucaults forelesninger om de abnorme (les anormaux) ved Collège de France fra 1974-75 spiller offentlig ordskifte ingen rolle.
Forsøket på å stemple Ibsens kvinneskikkelser som abnorme ble imøtegått offentlig: «Diskursens» sannhet og beviskraft ble utfordret. Offentlig debatt på 1890-tallet besto ikke bare i å reprodusere én eller flere diskurser. Når debattantene går på autopilot og bare gjentar kollektive og individuelle fordommer, kan man selvsagt lett få dette inntrykket.
#Hamsun#s program-essay «Fra det ubevidste Sjæleliv» viste veien for utviklingen på 1890-tallet. Han polemiserte mot Lochmann og fortalte om en mann som skjøt hesten til naboen fordi «Hestens skæve Blik bored ham sindssygt gennem Nerverne».
«Hvorledes vilde nu en saadan Mand tage sig ud i en norsk Roman? Moden for Gaustad! Dette stærke, blussende sunde Menneske moden for Gaustad! Jeg kender bare en Psykolog, som kunde skildre denne Skikkelse; ikke Dostojevski, som gør endog normale Folk abnorme, men Goncourt.»
Hamsun balanserte mellom abnormitet, institusjonalisert galskap og sunnhet på en meget stram line. Han som skjøt hesten fordi han følte blikket gikk «sindssygt gennem Nerverne», var ikke abnorm, ifølge Hamsun. Utspillet forskjøv «diskursen» bort fra Gaustad og gjorde psykologi til et interessant tema for skjønnlitteraturen.
Utover på 1890-tallet vant forståelsen for Ibsens «abnorme» kvinneskikkelser og den psykologiske litteraturen terreng, mens perspektivene til Lochmann og Collin ble marginalisert.
Likevel overlevde ikke dekadansen som begrep i litteraturhistoriene. Prisen for anerkjennelsen var at den ble omdøpt til «nyromantikk», «nyidealisme» eller «symbolisme».
Først hundre år etter ble dekadansen rehabilitert i monografier av Per Thomas Andersen (1992) og Per Buvik (2001).
Artikkelen er basert på en nylig utgitt bok av Eivind Tjønneland, «Abnorme» kvinner – Henrik Ibsen og dekadansen (Vidarforlaget).
