En fredsnasjon i spagat

Meklingsforsøk etter meklingsforsøk faller sammen i Syria, og volden synes å være uten ende. Norges svar på dette har vært å involvere seg gjennom å trene opp væpnede syriske opprørsgrupper i Jordan. Å trene opp disse opprørsgruppene har for mange fremstått som det eneste reelle alternativet for handling. Men i løpet av den siste uken […]

Norge sto som garantist i fredsforhandlingene. © AFP.
heddalangemyr

Meklingsforsøk etter meklingsforsøk faller sammen i Syria, og volden synes å være uten ende. Norges svar på dette har vært å involvere seg gjennom å trene opp væpnede syriske opprørsgrupper i Jordan.

Å trene opp disse opprørsgruppene har for mange fremstått som det eneste reelle alternativet for handling. Men i løpet av den siste uken har hendelser to andre steder i verden vist at det finnes andre muligheter. I Colombia kom regjeringen og den venstreorienterte FARC-geriljaen omsider til enighet om en fredsavtale den 25. august. Dagen etter kunne vi på den norske regjeringens nettsider lese at Filippinene og den kommunistiske National Democratic Front of the Philippines har forpliktet seg til unilaterale våpenhviler uten tidsbegrensninger i påvente av en endelig fredsavtale. I begge disse prosessene har Norge bistått som nøytral mekler.

Dette viser at diplomati kan fungere i praksis. Nå vil jeg gå inn på noen argumenter for at det nettopp er den fredelige, ikke-voldelige kampen som har fungert best, og at en fortsatt praktisering av denne forutsetter at vår nye rolle som krigerstat opphører.

Regjeringens foreløpige linje. Den norske regjeringen har hittil fulgt opp den samme trenden vi har sett de siste årene: Signalene fra den nye langtidsplanen for Forsvaret, samt øvrige statsbudsjetter, indikerer klart at prioriteringene gradvis går mer og mer i favør av harde militære midler, og dertil mer og mer på bekostning av freds- og forsoningsarbeid. Mens beslutningen om å kjøpe 52 nye F-35-jagerfly – som foreløpig har beregnede driftskostnader på 252 milliarder norske kroner – blir stående, velger Regjeringen å redusere i både bistand og informasjonsstøtte til ikke-statlige organisasjoner.

Dette er talende for prioriteringene. Dyre jagerfly hjelper ingen av verdens fattige. Dyre jagerfly skaper heller ikke fred og stabilitet når krigen først er ute. Libya ville ikke vært bedre stilt i dag om Norge hadde brukt F-35 jagerfly fremfor F-16.

Punktet i statsbudsjettet om å kutte i informasjonsstøtten til organisasjoner som formidler utenrikspolitiske temaer og driver viktig opplysningsarbeid, går direkte utover evnen til å bidra med alternative stemmer til den offentlige og ofte konsesusbaserte linjen. I Regjeringens opprinnelige forslag til budsjett for 2016 la de først opp til omfattende reduksjoner, for deretter å foreslå hele ordningen slettet. Dette ble heldigvis avverget av stortingsflertallet. I stedet for planlagte nedskjæringer på 50 millioner, ble kuttet på «bare» 31 millioner kroner, fra 91 til 60 totalt. At dette får vidtgående betydning for den norske debatten om utenrikspolitikk er det ingen tvil om. Vi ser allerede i dag hvor konsensuspreget debatten om avskrekkingsstrategier, opprustning og militær deltakelse er. Dersom motstemmene får det enda strammere økonomisk, vil det bli svært vanskelig å endre på dette.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.