En fredsnasjon i spagat

Meklingsforsøk etter meklingsforsøk faller sammen i Syria, og volden synes å være uten ende. Norges svar på dette har vært å involvere seg gjennom å trene opp væpnede syriske opprørsgrupper i Jordan. Å trene opp disse opprørsgruppene har for mange fremstått som det eneste reelle alternativet for handling. Men i løpet av den siste uken […]

Norge sto som garantist i fredsforhandlingene. © AFP.

Meklingsforsøk etter meklingsforsøk faller sammen i Syria, og volden synes å være uten ende. Norges svar på dette har vært å involvere seg gjennom å trene opp væpnede syriske opprørsgrupper i Jordan.

Å trene opp disse opprørsgruppene har for mange fremstått som det eneste reelle alternativet for handling. Men i løpet av den siste uken har hendelser to andre steder i verden vist at det finnes andre muligheter. I Colombia kom regjeringen og den venstreorienterte FARC-geriljaen omsider til enighet om en fredsavtale den 25. august. Dagen etter kunne vi på den norske regjeringens nettsider lese at Filippinene og den kommunistiske National Democratic Front of the Philippines har forpliktet seg til unilaterale våpenhviler uten tidsbegrensninger i påvente av en endelig fredsavtale. I begge disse prosessene har Norge bistått som nøytral mekler.

Dette viser at diplomati kan fungere i praksis. Nå vil jeg gå inn på noen argumenter for at det nettopp er den fredelige, ikke-voldelige kampen som har fungert best, og at en fortsatt praktisering av denne forutsetter at vår nye rolle som krigerstat opphører.

Regjeringens foreløpige linje. Den norske regjeringen har hittil fulgt opp den samme trenden vi har sett de siste årene: Signalene fra den nye langtidsplanen for Forsvaret, samt øvrige statsbudsjetter, indikerer klart at prioriteringene gradvis går mer og mer i favør av harde militære midler, og dertil mer og mer på bekostning av freds- og forsoningsarbeid. Mens beslutningen om å kjøpe 52 nye F-35-jagerfly – som foreløpig har beregnede driftskostnader på 252 milliarder norske kroner – blir stående, velger Regjeringen å redusere i både bistand og informasjonsstøtte til ikke-statlige organisasjoner.

Dette er talende for prioriteringene. Dyre jagerfly hjelper ingen av verdens fattige. Dyre jagerfly skaper heller ikke fred og stabilitet når krigen først er ute. Libya ville ikke vært bedre stilt i dag om Norge hadde brukt F-35 jagerfly fremfor F-16.

Punktet i statsbudsjettet om å kutte i informasjonsstøtten til organisasjoner som formidler utenrikspolitiske temaer og driver viktig opplysningsarbeid, går direkte utover evnen til å bidra med alternative stemmer til den offentlige og ofte konsesusbaserte linjen. I Regjeringens opprinnelige forslag til budsjett for 2016 la de først opp til omfattende reduksjoner, for deretter å foreslå hele ordningen slettet. Dette ble heldigvis avverget av stortingsflertallet. I stedet for planlagte nedskjæringer på 50 millioner, ble kuttet på «bare» 31 millioner kroner, fra 91 til 60 totalt. At dette får vidtgående betydning for den norske debatten om utenrikspolitikk er det ingen tvil om. Vi ser allerede i dag hvor konsensuspreget debatten om avskrekkingsstrategier, opprustning og militær deltakelse er. Dersom motstemmene får det enda strammere økonomisk, vil det bli svært vanskelig å endre på dette.

Det er ikke bare informasjonsstøtten som svekkes i statsbudsjettet. Regjeringen har også fått gjennom et dramatisk kutt i bevilgningene til arbeid for fred, demokrati- og forsoning. Her forsvinner hele 250 millioner kroner. Dette er ekstra alvorlig når vi ser det i perspektiv av fremgangen nevnt innledningsvis. I Colombia har det foregått en grotesk borgerkrig i 50 år. Kampene mellom regjeringen og paramilitære dødsskvadroner på den ene siden og FARC-geriljaen på den andre har vært usedvanlig voldelige, og det har vist seg umulig å få noen entydig militær seier for noen av partene. Fra 2012 har Norge, blant annet i samarbeid med Cuba, spilt en meklende rolle som vertsland for forhandlingene. Fredsarbeidet har foregått gjennom en fellesoppnevnt kommisjon med medlemmer fra begge parter, som har sett på konfliktens årsaker og konsekvenser for menneskene i Colombia. Løsningene har innebåret at begge parter har måttet gi og ta. Blant annet er FARC pålagt å demobilisere sine væpnede enheter, og regjeringen har måttet gå med på jordreformer og politisk representasjon for venstreopposisjonen.

På Filippinene har man kanskje sett enda mer overraskende resultater. Denne konflikten har i likhet med den i Colombia vart i mange tiår, og det har vist seg like vanskelig å vinne militært. Her har fredsprosessen pågått siden 2001, hvor Norge også har bidratt som mekler. Det har vært flere våpenhviler siden dengang, og fremgangen har gått tregt. Gjennombruddet denne gangen består i at begge parter går med på en unilateral avståelse fra voldsbruk på ubestemt tid, mens de i samarbeid utarbeider et program for sosial reform, ikke ulikt det vi så i Colombia. Også her ser vi at dialog er mulig om det gjøres innenfor trygge rammer, hvor begge parter ser at de kan tjene på det. Det er derfor svært bekymringsverdig at Regjeringen velger å kutte i nettopp budsjettposten for arbeid av denne typen.

Våre seire som mekler i konflikter har vært mulig nettopp fordi vi ikke har vært en aggressiv makt med imperialistisk fortid.

En forspilt sjanse i Syria. Kontrasten mellom seirene i Colombia og Filippinene og Norges foreløpige bidrag til den syriske borgerkrigen er stor. Her har Norge avstått fra nøytralitetslinjen og valgt side. I 2012 proklamerte daværende utenriksminister Espen Barth Eide at Den syriske nasjonalkoalisjonen, en paraplyorganisasjon for enkelte av opprørsgruppene, var «den legitime representanten for det syriske folket». Vi deltar også i EUs sanksjonsregime mot Syria, uten at dette er forankret i FN. I mai ble det også besluttet at Norge skal trene syriske opprørsgrupper i Jordan som skal kjempe på syrisk jord. Selv om gruppene ikke skal kjempe mot den syriske regjeringen, er det ingen tvil om at dette er en klar innblanding i borgerkrigen, attpåtil med et tvilsomt folkerettslig mandat.

Dette representerer en dobbeltrolle for norsk engasjement som ikke kan videreføres i lengden. Våre seire som mekler i konflikter har vært mulig nettopp fordi vi ikke har vært en aggressiv makt med imperialistisk fortid. Norges troverdighet har tvert imot vært fundert i at vi har søkt forhandlinger fremfor militære løsninger. De siste årenes utvikling kan ødelegge for dette. Det er for eksempel lite trolig at Norge vil klare å spille noen troverdig meklende rolle i Syria. Denne vil antakelig måtte tilfalle noen andre. Dette er svært synd med de gode resultatene fra Colombia og Filippinene friskt i minne.

Det er mange måter å søke innflytelse på i internasjonal politikk. Det er tydelig at Norge har hatt mer suksess med fredelige midler, enn voldelige. Foreløpig står vi i en uheldig spagat, med suksessrike diplomatiske fremstøt på den ene siden, og mislykkede kriger og kutt i fredsarbeid på den andre. Sistnevnte bør ikke bli det definerende for Norge i fremtiden. Vi trenger kort sagt mer av det Norge vi har sett i Colombia og på Filippinene, og mindre av det Norge som slapp hundretalls av bomber over Libya, og som nå trer inn direkte borgerkrigen i Syria.

Se også våre andre fredssaker om Colombia: «Norge som garantist i fredsforhandlinger» og  Terje Dragseth om litteraturfestival i Medellin.

 

---
DEL