Stjernestøv og drøm

En helt annen side av farlige Medellin, om du har fulgt tv-serien Narcos om Pablo Escobar. Hva kan poesi avstedkomme av mening i denne latinamerikanske storbyen? 

Foto: Krystyna Dąbrowska
Terje Dragseth
Essayist og filmskaper.

Internasjonale poesi-og litteraturfestivaler spretter opp som sopp i skogen. Poeten Inger Christensen fortalte hun kunne bruke hele året – om ikke resten av livet – på reise for å gjeste poesifestivaler world wide. Tilbudet er bra for poetene. Vi kan menge – og sole oss på fjerne strender, beundre plakater med foto av oss sjøl i metroen i Medellin, gågata i Lima, kafeene i Antwerpen. Enhver by med respekt for seg selv har en poesifestival.

80 poeter var invitert til den 26. Medellin International Poetry Festival mellom 18.–25. juni, med foredrag og utallige opplesninger i Medellin, etter sigende verdens farligste by. Men pytt, poetene frykter ingenting. Det er poetene og de folkekjære trubadurer og visesangere som havner først i cella når militærkupp slår ned i svarteste natten. Makten forstår og frykter, med rette, poesien og språkets kraft.

Medellin har vært beryktet for kokainhandel og bandeoppgjør knyttet til kokainproduksjon og salg. Byen opplever nå økonomisk vekst og økt velferd, og har Colombias eneste og meget velfungerende metro, hjerne-/hjertekirurgi på verdensnivå, og tiltrekker seg forskning og pasienter fra hele verden. 17 universitet gir unge mennesker mulighetene til å studere og spre sårt tiltrengt kunnskap.  Sjøl vandret jeg omkring i hovedgater og sidegater uten å være redd for noe som helst, og opplevde byen som vennlig, varm og imøtekommende. Medellin (uttales uten de to l-ene) har nesten to og en halv million innbyggere. Og et klima («den evige vårens by») med 28–30 grader året rundt får frukt og grønnsaker til å trives langs de smekre og frodiggrønne dalsidene. Sentrum preges av skyskrapere, gågater, parker, kjøpesentre, og et hektisk natteliv med heftig sensuell salsa. (Jeg bød opp ei jente en tidlig nattetime. Det var som å se fyrstikken og slangen danse, til stor munterhet.)

medellin-med-omgivelser
Medellin. Foto: Krystyna Dąbrowska

Arthur Rimbaud (1854–1891, «Den berusede båten»), den poetiske modernismens store revolusjonære, er hovedtema og ikon for festivalens tettpakkede program gjennom disse hektiske åtte dagene. Poetene suste relativt sindig og rolig ut og inn hotellobbyen fra tidlig morgen til sent på kveld, med smilende høflige «hjelpere» til assistanse og beroligelse.

Latin- Amerikas mentale og geografiske mangfold har i hvert fall én ting til felles – lidenskap og beundring for poesi. De dyrker sannelig deres poeter, som folkekjære Pablo Neruda i Chile, eller den fantastiske forteller i Colombias egen nobelsprisvinner Gabriel García Márquez (1927–2014).

Jeg har seks opplesninger på programmet. Cirka én annenhver dag. Jeg besøker barneskolen Juan de la Cruz, beliggende oppe i de bratte gatene og hvor det er kjølig og svalt, og hvor sju–åtte år gamle barn stolt resiterer egne dikt etter å ha lyttet tankefullt til de fremmede gjestene, og jeg besøker universitetet i El Poblado, i det flotte biblioteket med amfi, fullsatt av lyttende studenter, oppe på San Javier, en høyde over sentrum, med et nedlagt kvinnefengsel helt øverst, som en dyster bakmur; kulturhuset og biblioteket Parque Biblioteca San Javier, hvor skrentene ned mot metroen er blitt til små hager med grønnsaker; og Cámera de Comercio i byens sentrum leste jeg i lag med Sør-afrikanske Gcina Mhlophe, peruianske José Luis Tahua, og på Museo de Arte Moderno med Pablo Montoya fra Colombia; og avslutningsvis finalen på den store scenen i folkeparken Parque de los Desoeos med Juliane Okot Bitek fra Uganda, Björn Kuhligh fra Tyskland, Thorsten Høeck fra Danmark og Krystyna Dabrowska fra Polen, bare for å nevne noen få. 80 poeter fra Afrika, Australia, Latin-Amerika (27 fra Colombia – eksemplarisk), Asia og Europa krever solid infrastruktur. En liten hær av medarbeidere og frivillige. Direktøren for festivalen, Fernando Rendon, sjøl poet, og en langhåra raus mann i 60-årene, sitter i baren på Hotel Gran, hvor alle poetene er innlosjert, og tar imot med vennlige klemmer og generøs spandabel festivitas. Poeten Luis Rendón har ansvar for alt praktisk, og er opplagt og alltid tilgjengelig for nervøse poeter med og uten jetlag. To tre vesentlige infrastrukturelle områder er transport til og fra de mange scenene, og god lyd. Funker dette, kan poetene slappe av og til gjengjeld levere «sounds and visions». Og det gjør det til gagns.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.