I sin bok Norges krig mot Syria fra 2020 stilte forfatter Lars Birkelund spørsmålstegn ved hvorfor det vestlige narrativet om krigen i Syria avviker så sterkt fra Russlands og Syrias eget. Han konkluderer med at det skyldes at Norge og Vesten er avhengige av å markedsføre krigen for å skape aksept for den, samt også kamuflere sin egen medvirkning: «De som begår kriminelle handlinger prøver i de fleste tilfeller å benekte og skjule sine forbrytelser», skriver Birkelund.
Det samme gjør seg gjeldende under krig: De landene som fører en folkerettsstridig krig mot et annet land, har mer å skjule og større behov for å fordreie virkeligheten enn landet som blir angrepet. Han viser til mange eksempler i den boken.
De dypereliggende årsakene
I sin nye bok Krig som bestilt? – NATO, Ukraina, Russland, russofobi og andre årsaker til krigen i (om) Ukraina, som på mange måter er en oppfølger, skriver Birkelund om de siste tiårenes utvikling i både Vesten, Ukraina og Russland. Boken er utgitt av Falken Forlag og er på 393 sider. Den inkluderer forord og etterord av forfatteren selv, og en fyldig litteraturliste.
Vestens bevisste manipulering av folks tanker og følelser for å fremme sin krigsiver.
Boken er delt opp i fire deler, hvorav den første, «Ennå har ikke Ukraina gått til grunne?», omfatter utviklingen i Ukraina siden oransjerevolusjonen i 2004, den andre,«NATO, en forsvarsallianse?», omfatter etableringen og utviklingen av NATO, den tredje, «Russland», omfatter utviklingen i Russland fra 1991, og den fjerde, «Propagandaen», omfatter Vestens bevisste manipulering av folks tanker og følelser for å fremme sin krigsiver.
Dette er en opplysende, analytisk og interessant bok som bør leses av alle som søker å forstå de dypereliggende årsakene til og virkningene av krigen i Ukraina. Især med tanke på den ensrettingen og det debattklimaet som har hersket i Norge. Dette samtidig som russiske nyhetskanaler har vært ofre for sensur. Massemediene har blitt til effektive og mektige ideologiske institusjoner som utfører en systemstøttende propagandafunksjon. Det drives nærmest hetskampanjer mot dem som avviker fra det rådende narrativet.
En krig mellom ‘godt og ondt’
De fleste av oss har i det siste året lest mye om Ukraina (enkelte av oss visste vel knapt nok hvor Ukraina lå) og krigens gang. De store mediene har gitt oss vår daglige dose. Men denne dosen har vært preget av en propaganda vi her til lands ikke har sett maken til. Det er tydelig at de som sitter med makten i Vesten, strammer grepet. Ukraina, et splittet land tidligere omtalt for korrupsjon og nazisme, blir presentert for oss som en fanebærer av vestlige idealer.
Som Birkelund skriver, oppsto det en debatt vedrørende embedded journalism under USAs krig mot Irak i 2003. Det var da tilnærmet konsensus i Norge om at det var en høyst uheldig form for journalistikk. Likevel har denne praksisen blitt norske mediers modus operandi i etterkant av Russlands invasjon av Ukraina. Resultatet er at krigen nesten helt og holdent dekkes på Ukrainas og dermed USA/NATO/EUs premisser.
Massemediene har malt frem et narrativ som omfatter en krig mellom ‘godt og ondt’, et ‘eventyr om onde hekser og troll’ som fritar alle andre enn Putin og Russland et ansvar. Mens dem som avviker fra dette narrativet, og som tar til orde for våpenhvile og fredsforhandlinger, blir kalt for putinister og det som verre er.
USAs såkalte imperiebygging
Birkelund presenterer her et langt mer komplisert og sammensatt bilde. Hans konklusjon avviker sterkt fra Vestens narrativ om at krigen kom som lyn fra blå himmel, uten noen foranliggender. Det ser snarere ut til at visse krefter gjorde hva de kunne for å fremprovosere den, noe blant annet Rand-rapporten Extending Russia. Competing from Advantageous Ground fra 2019 vitner om, da denne skisserer hvordan man best kan svekke Russland. Dette kan betraktes som en del av USAs såkalte imperiebygging gjennom regimeskifte og deres higen etter å bevare en unilateral verdensorden med seg selv som hegemon.
Ikke minst skriver Birkelund om alle de vestlige provokasjonene og utspillene som førte til krigen, noe som blant annet inkluderer den økte vestlige aktiviteten i landet:fargerevolusjon i 2004; og dernest i 2014; NATOs ekspansjon østover; spørsmålet rundt Krim; den åtte år lange krigen mot Donbass samt støtten til Banderas og russofobi. Disse inkluderer også en likegyldighet til og neglisjering av russiske synspunkter. Mange av eksemplene er opplysende og interessant lesning i seg selv, i tillegg til å være relevante for bokens tematikk.
Som Birkelund skriver, er det mye som tyder på at krigen har vært provosert frem og ønsket av USA og NATO. Verken USA eller NATO viste noen vilje til å komme Russlands sikkerhetskrav i møte. Dette til tross for at ingen av kravene var uoverkommelige, og til tross for at det er elementært i internasjonal sikkerhetstenkning å anerkjenne gjensidige sikkerhetsbehov. For eksempel avviste Vesten et traktatforslag fra Moskva om å skape en ny sikkerhetsarkitektur i Europa som tar Russlands sikkerhetshensyn i betraktning.
Til tross for Vestens løfter om ikke å ekspandere østover etter 1991 godtok Russland at Polen ble med i NATO. Det var først da NATO under NATO-møtet i Bucuresti i 2008 lovet Georgia og Ukraina mulighet for medlemskap, at Russland satte ned foten og advarte om at det fantes ‘en rød linje’. Men det var ifølge boken først da USA ensidig sa opp sine atomvåpenbegrensende avtaler (og andre avtaler) etter 2000, og samtidig inviterte NATO-land nær Russland til å utplassere raketter som kan bære taktiske atomvåpen, at Russland reagerte.
Våpenstøtte og Norge
I tillegg kommer at Ukraina brøt Minsk-avtalene, som ble fremforhandlet mellom Russland, Ukraina og utbryterrepublikkene Donetsk og Luhansk i 2014 for å få slutt på denne konflikten – flere ganger. Nå i ettertid har Tysklands Angela Merkel erklært at Minsk-avtaleforhandlingene fra vestlig side kun var et skuespill for å vinne tid.
Dessuten er Krims historie og status helt sentral i Ukrainakrigen. Ukraina har ikke anerkjent russisk herredømme over Krim. Dette til tross for at storparten av befolkningen (ifølge en avstemning) på halvøya foretrekker at Krim skal være en del av Russland.
Norge har siden 1990 deltatt i ti kriger, hvor alle har bidratt til å støtte opp om vestlige interesser.
Gjennomgående i hele boken er temaet som blir debattert i Norge, nemlig de store mengder våpen vi sender til Ukraina. Dette ikke minst fordi mer våpen vil forlenge krigen, og dermed også antall døde og lidende. Men også fordi krigen av mange oppfattes som en stedfortrederkrig.
Birkelund trekker frem eksempler som viser hvordan Norge de siste tiårene har bidratt til flere av USAs kriger. Norge har siden 1990 deltatt i ti kriger, hvor alle har bidratt til å støtte opp om vestlige interesser. Han hevder at norske politikere ofte har gjort det som er bekvemt for dem selv fremfor det som er riktig, og at dette ofte har ført til katastrofale avgjørelser. Sluttresultatet er at vi har fått en type politikere som i stadig større grad tjener den globale kapitalismens fyrster fremfor det folket som har valgt dem.
Men som Birkelund skriver i forordet, er det ingenting unormalt «ved standpunktet om ikke å sende våpen til land som er i krig, som Ukraina, da det har vært norsk politikk siden 1959». Ifølge Birkelund kan boken blant annet betraktes som en samling av argumenter for å beholde denne ‘gamle’ praksisen, mot å sende våpen til land i krig, inkludert Ukraina.
Birkelund avslutter boken med spørsmålet om hvorvidt det er «rasjonelt å sette hele Europas velferd samt verdensfreden på spill».