Nå skal folket stemme over freden

Norge har sammen med Cuba, vært «garantist» for fredsprosessen. Nå må folket i Colombia stemme ja til fredsavtalen før den kan implementeres.

AFP PHOTO / ivan valencia STR
Ingeborg Breines

Fredsavtalen mellom den kolombianske regjeringen og den største geriljagruppen, FARC, ble underskrevet i Havanna 24. august etter over fire års forhandlinger – og etter over 50 år med krig. Jeg var så heldig å være i hovedstaden Bogotá den dagen, nærmere bestemt på El Bosque-universitetet, hvor International Peace Bureau (IPB) med latinamerikanske partnere arrangerte en forberedende konferanse for den store nedrustningskongressen i Berlin i slutten av september, med tittelen «Nedrustning i Colombia: Etter krig. Oppbygging av fredskultur». Nyheten ble mottatt med stor glede, men det var ingen synging og dansing hverken på universitetscampus eller ute i gatene. Er folk redde for å bli skuffet? Er polariseringen i landet så sterk og de politiske skillelinjene så heftige, også mellom tidligere president Uribe og nåværende president Santos, at folk avventer? Slik ser det ut i undersøkelsene som ble lagt frem på konferansen. Men det diskuteres. Aldri har jeg vært et sted hvor ordet «paz» – «fred» – høres så ofte: i radio, på tv, ute blant folk. Og nå er det besluttet: Den bebudede folkeavstemningen om Havanna-avtalen vil finne sted den 2. oktober.

Ja eller nei? Jeg hadde reist fra nord for Polarsirkelen og nesten til Ekvator. Seksten timer i fly. Sju tidssoner. Nærmere 3000 meters høydeforskjell – hvilket var en del til besvær. Fra et lite land i verden til Latin-Amerikas tredje største land. Fra Sigerfjord, hvor kun krangling om den lokale veien forstyrret sommeridyllen, til Bogotá med 10 millioner innbyggere og en ugjennomtrengelig trafikk. Temperaturen er stort sett den samme, men man skal ikke mange hundre meter ned for å komme til  tropiske forhold.

Norge har, sammen med Cuba,  vært «garantist» for fredsprosessen og skal fortsatt ha en stor rolle i denne. Norge har blant annet vært med på å frakte delegater trygt fra «de røde sonene» til forhandlingsbordet, og vi har lovet, sammen med USA, å rydde bort landminer. Den populære norske ambassadøren Lars Vaagen reiser hjem med suksess i kofferten. Han var med og flyttet den norske ambassaden for området fra Venezuela til Bogotá da Norges engasjement i fredsprosessen krevde større tilstedeværelse. Ved besøk på ambassaden er det tydelig at alt ligger til rette både for at den nye ambassadøren Johan Vibe kan ta over, og for utenrikskomiteens besøk i september.

Fredsavtalen fra Havanna på over 400 sider er det nok få som har fått lest, og sannsynligvis er det kun et lite mindretall som noen gang vil lese den. Analfabetismen ute på landet er stor, ikke minst blant kvinner, og landet er delvis vanskelig fremkommelig. Det fryktes en veldig lav valgdeltakelse, både på grunn av kompliserte geografiske forhold og dårlig infrastruktur, og den usikkerheten som rår rundt mulighetene en fredsavtale kan gi for rettferdighet, lov og orden i landet. Sivilsamfunnet engasjerer seg imidlertid sterkt, og vil bidra til å spre informasjon om avtalen og oppfordre folk til å stemme. For det skal altså stemmes «ja» eller «nei» til fredsavtalen, og først da kan implementeringen av fredsavtalen starte for fullt.

Rettsoppgjør. Da vil også den offisielle avvæpningen av the Revolutionary Armed Forces of Colombia – People’s Army (FARC-EP) starte. Men voldshandlingene har allerede gått markant ned siden våpenhvileavtalen ble underskrevet den 23. juni og tilliten mellom FARC og regjeringen begynte å gå opp. Det store stridsspørsmålet blant folk flest er hva som skal skje med geriljalederne, soldatene og de paramilitære. Det er gjort så mange uhyrligheter – rundt 220 000 er drept, hvorav vel 80 prosent sivile, og fortsatt er cirka åtte millioner internt fordrevet. Mord på sivile, kidnapping, involvering i narkohandelen, bruk av barnesoldater, seksuelle overgrep og angst og usikkerhet i dagliglivet er faktorer som gjør folk utrygge. Hvordan kan de skyldige bli integrert i samfunnet igjen? Vil de kunne komme hjem igjen til sine familier og sitt nærmiljø? Vil de kunne få engasjere seg i samfunnsliv og politikk? Vil noen rekrutteres til de beryktede kriminelle bandene «bancrim»? Hvordan vil det gå med FARCs antatt 40 prosent kvinner?

Våpnene skal ikke i brukes igjen, men skal smeltes om og bli materiale til tre fredsskulpturer – en til FN i New York, en til Havanna og en til Bogotá.

Det er veldig stor forskjell på hvordan krigen har blitt opplevd i byene og på landet. Nå vil folk helst ikke ha FARC-folk i sitt nærmiljø, og slett ikke i byen hvor det stort sett har vært relativt fredelig. Havanna-avtalen legger opp til at de som innrømmer sin skyld – og det gjelder både FARC og regjeringshæren – skal få en slags mildere overgangsjustis, hvor de i stedet for å bli satt i fengsel skal få noen restriksjoner på sine rettigheter og må kompensere for urett begått ved samfunnstjeneste over noen år, rettet primært mot konfliktens ofre. Tidligere president Álvaro Uribe agiterer for at folk skal stemme nei til en slik «farlig» avtale, som dog likner på det han selv prøvde å få til for de høyreekstreme paramilitære gruppene da han var president. Et nei til fredsavtalen vil være et enormt politisk nederlag for president Juan Manuel Santos, og vil selvsagt være et meget sørgelig tilbakeskritt for både Colombia, regionen og verden for øvrig.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.