Nå skal folket stemme over freden

Norge har sammen med Cuba, vært «garantist» for fredsprosessen. Nå må folket i Colombia stemme ja til fredsavtalen før den kan implementeres.

AFP PHOTO / ivan valencia STR
Ingeborg Breines
Breines er Co-president International Peace Bureau.

Fredsavtalen mellom den kolombianske regjeringen og den største geriljagruppen, FARC, ble underskrevet i Havanna 24. august etter over fire års forhandlinger – og etter over 50 år med krig. Jeg var så heldig å være i hovedstaden Bogotá den dagen, nærmere bestemt på El Bosque-universitetet, hvor International Peace Bureau (IPB) med latinamerikanske partnere arrangerte en forberedende konferanse for den store nedrustningskongressen i Berlin i slutten av september, med tittelen «Nedrustning i Colombia: Etter krig. Oppbygging av fredskultur». Nyheten ble mottatt med stor glede, men det var ingen synging og dansing hverken på universitetscampus eller ute i gatene. Er folk redde for å bli skuffet? Er polariseringen i landet så sterk og de politiske skillelinjene så heftige, også mellom tidligere president Uribe og nåværende president Santos, at folk avventer? Slik ser det ut i undersøkelsene som ble lagt frem på konferansen. Men det diskuteres. Aldri har jeg vært et sted hvor ordet «paz» – «fred» – høres så ofte: i radio, på tv, ute blant folk. Og nå er det besluttet: Den bebudede folkeavstemningen om Havanna-avtalen vil finne sted den 2. oktober.

Ja eller nei? Jeg hadde reist fra nord for Polarsirkelen og nesten til Ekvator. Seksten timer i fly. Sju tidssoner. Nærmere 3000 meters høydeforskjell – hvilket var en del til besvær. Fra et lite land i verden til Latin-Amerikas tredje største land. Fra Sigerfjord, hvor kun krangling om den lokale veien forstyrret sommeridyllen, til Bogotá med 10 millioner innbyggere og en ugjennomtrengelig trafikk. Temperaturen er stort sett den samme, men man skal ikke mange hundre meter ned for å komme til  tropiske forhold.

Norge har, sammen med Cuba,  vært «garantist» for fredsprosessen og skal fortsatt ha en stor rolle i denne. Norge har blant annet vært med på å frakte delegater trygt fra «de røde sonene» til forhandlingsbordet, og vi har lovet, sammen med USA, å rydde bort landminer. Den populære norske ambassadøren Lars Vaagen reiser hjem med suksess i kofferten. Han var med og flyttet den norske ambassaden for området fra Venezuela til Bogotá da Norges engasjement i fredsprosessen krevde større tilstedeværelse. Ved besøk på ambassaden er det tydelig at alt ligger til rette både for at den nye ambassadøren Johan Vibe kan ta over, og for utenrikskomiteens besøk i september.

Fredsavtalen fra Havanna på over 400 sider er det nok få som har fått lest, og sannsynligvis er det kun et lite mindretall som noen gang vil lese den. Analfabetismen ute på landet er stor, ikke minst blant kvinner, og landet er delvis vanskelig fremkommelig. Det fryktes en veldig lav valgdeltakelse, både på grunn av kompliserte geografiske forhold og dårlig infrastruktur, og den usikkerheten som rår rundt mulighetene en fredsavtale kan gi for rettferdighet, lov og orden i landet. Sivilsamfunnet engasjerer seg imidlertid sterkt, og vil bidra til å spre informasjon om avtalen og oppfordre folk til å stemme. For det skal altså stemmes «ja» eller «nei» til fredsavtalen, og først da kan implementeringen av fredsavtalen starte for fullt.

Rettsoppgjør. Da vil også den offisielle avvæpningen av the Revolutionary Armed Forces of Colombia – People’s Army (FARC-EP) starte. Men voldshandlingene har allerede gått markant ned siden våpenhvileavtalen ble underskrevet den 23. juni og tilliten mellom FARC og regjeringen begynte å gå opp. Det store stridsspørsmålet blant folk flest er hva som skal skje med geriljalederne, soldatene og de paramilitære. Det er gjort så mange uhyrligheter – rundt 220 000 er drept, hvorav vel 80 prosent sivile, og fortsatt er cirka åtte millioner internt fordrevet. Mord på sivile, kidnapping, involvering i narkohandelen, bruk av barnesoldater, seksuelle overgrep og angst og usikkerhet i dagliglivet er faktorer som gjør folk utrygge. Hvordan kan de skyldige bli integrert i samfunnet igjen? Vil de kunne komme hjem igjen til sine familier og sitt nærmiljø? Vil de kunne få engasjere seg i samfunnsliv og politikk? Vil noen rekrutteres til de beryktede kriminelle bandene «bancrim»? Hvordan vil det gå med FARCs antatt 40 prosent kvinner?

Våpnene skal ikke i brukes igjen, men skal smeltes om og bli materiale til tre fredsskulpturer – en til FN i New York, en til Havanna og en til Bogotá.

Det er veldig stor forskjell på hvordan krigen har blitt opplevd i byene og på landet. Nå vil folk helst ikke ha FARC-folk i sitt nærmiljø, og slett ikke i byen hvor det stort sett har vært relativt fredelig. Havanna-avtalen legger opp til at de som innrømmer sin skyld – og det gjelder både FARC og regjeringshæren – skal få en slags mildere overgangsjustis, hvor de i stedet for å bli satt i fengsel skal få noen restriksjoner på sine rettigheter og må kompensere for urett begått ved samfunnstjeneste over noen år, rettet primært mot konfliktens ofre. Tidligere president Álvaro Uribe agiterer for at folk skal stemme nei til en slik «farlig» avtale, som dog likner på det han selv prøvde å få til for de høyreekstreme paramilitære gruppene da han var president. Et nei til fredsavtalen vil være et enormt politisk nederlag for president Juan Manuel Santos, og vil selvsagt være et meget sørgelig tilbakeskritt for både Colombia, regionen og verden for øvrig.

Mange grupper. Et annet stort stridsspørsmål er adgang og eierskap til jorden. Konflikten startet som kjent som et bondeopprør. Bøndene begynte i sin frustrasjon etter hvert å bruke våpenmakt, og med tiden har det delvis utviklet seg til gerilja og terror. Det krangles om hvorvidt konflikten startet for 52 år eller for 60 år siden – og hvis vi spør urbefolkningsgruppene, vil de si at det startet med Columbus for over 500 år siden. Landet har svært rike jordbruksmuligheter som har tiltrukket seg både storkapitalister og multinasjonale selskaper, som fordriver de tradisjonelle bøndene. De rike mineralforekomstene i fjellene får også store gruveselskaper til å sikle, uten at de garanterer giftfrihet for vann og jord eller andre faktorer som er nødvendige for en bærekraftig utvikling. Småbønder med en jordlapp på under tre mål har visstnok heller ikke papirer på jorden sin, så hvis de er blitt fortrengt av krigen, er det vanskelig å komme tilbake selv om deres forfedre og formødre har jobbet på jorden i generasjoner.

Ifølge FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia (ECLAC) er nå kun 8,3 prosent, eller 45 millioner av Latin-Amerikas 605 millioner innbyggere, urfolk. Luis Acosta Zapata, koordinator for urbefolkningsgruppen La Guardia Indígena, understreket i sitt innlegg på konferansen at nedrustning bare er ett skritt på veien mot et fredelig samfunn. Viktigst for ham er det å få gjenopprettet trygghet slik at folk på nytt kan få dyrke vennskap og slektskap med alt levende, ikke minst med Moder Jord som er blitt så grundig såret. I Colombia er det 102 ulike urbefolkningsgrupper, som til sammen utgjør kun cirka tre prosent av innbyggertallet. Den afro-kolombianske befolkningen er mye større, med cirka 10 prosent. Disse er etterkommere etter afrikanske slaver som kom seg til fastlandet fra ulike karibiske øyer, og de lever stort sett i stor fattigdom på Stillehavskysten mot Panamá. Ingen av disse gruppene føler nok at deres behov er tilstrekkelig ivaretatt ved Havanna-avtalen.

Og noen grupper deltok rett og slett ikke i fredsforhandlingene. Den største av dem er ELN, Ejército de Liberación Nacional, en venstreradikal gruppe med stor oppslutning blant en del intellektuelle. Ifølge Pedro Valenzuela, fredsforsker og direktør for menneskerettighetsinstituttet ved Javeriana-universitetet, er gruppen svært splittet i sitt syn på fredsprosessen. Det ser imidlertid ut til at et flertall er for å forhandle med regjeringen. Slike forhandlinger planlegges nå i oktober–november, sannsynligvis i Ecuador, eventuelt i Venezuela. Alle nabolandene – og dessuten Norge – skal være støttespillere i prosessen.

Hvis folket stemmer ja til fredsprosessen, starter avvæpningen, som skal gå over et halvt år. Dette skal skje under FN-ledelse på flere ulike steder i landet. Deler av en sivil-militær FN-misjon på 500 personer uten våpen er allerede på plass for å trygge områdene. Våpnene skal ikke i brukes igjen, men skal smeltes om og bli materiale til tre fredsskulpturer – én til FN i New York, én til Havanna og én til Bogotá.

FN-misjonen vil trekke seg ut straks jobben er gjort, mens en ny støttegruppe er etablert som skal hjelpe til med å iverksette fredsavtalen. Norge er med også der.

Vis solidaritet. Utdanningsminister Gina Parody sier stolt at regjeringen for første gang har et større budsjett for utdanning enn for krig. Hun er overbevist om at «det er i klasserommet at den nye generasjonen vil begynne å skrive historien om Colombia som et land i fred». Overlevelsesstrukturene som folk har tydd til under krigen, vil være nyttige også i denne overgangsfasen. Ikke bare staten, men institusjoner, organisasjoner, kirken, kvinneorganisasjoner og fagbevegelsen har alle viktige roller i fredsprosessen. Og det er nå også vi i vestlige land bør vise vår solidaritet og vilje til å hjelpe. Har vi innsikt og ressurser til å bidra til å skape prosjekter hvor de som tidligere var involvert i voldelige konflikter kan samarbeide for å bedre levevilkårene for alle, er det viktig. Interessen for fredskulturprogrammer er veldig stor i hele Latin-Amerika, så FNs handlingsplan for fredskultur vil komme til direkte nytte.

Se også våre andre fredssaker om Colombia: Det kulturelle fredsarbeidet og Terje Dragseth om litteraturfestival i Medellin.

---
DEL