Det ontologiske jordskjelvet

Freuds borgerlige paradoks, ideologienens sammenbrudd og gjenkomsten av sosiale spørsmål hos den herskende klasse er noen av temaene i denne essaysamlingen.

Sigmund Freud. Foto: Wikipedia
Henning Næss
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost henning.ness@getmail.no

Mikkel Bolt, Peter Borum, Else Marie Bukdahl og Ettore Rocca (red.):
Gæstfrihed i kunst og politik
Basilisk, 2016

 

Gæstfrihed i kunst og politik er en trespråklig utgivelse, og først og fremst tenkt som en hyllest til den danske kulturpersonligheten Carsten Juhl. Carsten Juhl var med på å avvikle den marxistiske innflytelsen på dansk kulturliv i syttiårene. På åttitallet medvirket han til å å innføre «den postmoderne tilstanden» i dansk offentlighet.

Hjemme hos Freud. «Avantgarden og intimitetens problem» av Mikkel Bøhg er ett av de beste essayene i boken. «Spørgsmålet om det intime i kulturen, i kunsten og i oplevelsen af dem har i lange perioder op igennem det 20. århundrede voldt vanskeligheder for både avantgardens og modernismens forkæmpere,» skriver han i essayet, som tar for seg det estetiske og politiske bruddet mellom borgelighetens og avantgardismens estetikk fra slutten av attenhundretallet frem til første verdenskrig, fra «borgerlighetens avsondrede verden» til sprengningen av alle former etter at avantgardismen slo igjennom. Essayet blir spesielt interessant når Mikkel Bøhg kommer inn på Freuds paradoksale hjemlighet, hans vilje og evne til å innrede sine omgivelser borgerlig, samtidig som han problematiserte og avslørte borgerligheten og dens «hjemlige uhygge.» Bøhg skriver: «Med sin akkumulerende og krydsrefererende samling af billeder og genstande fik han vendt interiøret imod sig selv.»

Ny revolusjon? «En ny begyndelse?» er skrevet av Mikkel Bolt. Essayet handler om arbeiderklassens forsvinning og gjenkomst, og veien ut av marxismen og inn i postmodernismen. Bolt åpner med å ta opp Eric Hobsbawms bok The Age of Extremes og Francis Fukuyamas The End of History and the Last Man.

Fukuyama skildret det liberale demokratiet som historiens endepunkt. Hobsbawm trakk frem samarbeidet mellom kapitalisme og kommunisme som det europeiske frigjøringsprosjektet, men ble tom for alternativer etter den sovjetiske kommunismens fall.

Det liberale demokratiet som historiens avslutning innebar selvsagt ikke at historien var slutt og at paradiset nå hadde inntrådt på Jorden, men at forståelsen av historien som en rettlinjet prosess nå var over. Hobsbawm var på sin side skeptisk til den neoliberalistiske innflytelsen på kulturen og økonomien.

Hverken det sosialistiske eller det neoliberalistiske prosjektet står imidlertid særlig sterkt lenger. Isteden trekker Bolt frem Thomas Piketty som en som har klart å si noe vesentlig om tiden etter verdensøkonomiens og det neoliberalistiske og sosialistiske sammenbruddet: «Pikettys tilstedeværelse på bestesellerlistene er et udtryk for genkomsten af de sociale spørgsmål hos deler af den herskende klasse,» skriver han. «Krisen fortsætter, og løsningerne lader endnu vente på sig. […] Den tidligere så sejrende neoliberalismen har mistet sin ideologiske status.»

Freud hadde en vilje og evne til å innrede sine omgivelser borgerlig, samtidig som han problematiserte og avslørte borgerligheten og dens «hjemlige uhygge».

Essayet diskuterer så fremveksten av den nye arbeiderklassen i Kina, men også det nye prekariatet, og problemet med at masser av mennesker nå lever tilnærmet klasseløse liv i utkanten av det kapitalistiske samfunnet. Dermed har vi fått en ny, global arbeiderklasse, hevder essayet, og spør: «Måske har vi et nyt revolutionært subjekt, måske er det en ny begyndelse.»

Fortellingene. «Lyotard between Philosphy and Art» av Else Marie Bukdahl tar opp postmodernisten Jean-François Lyotards intime forhold til billedkunsten. Lyotard innførte begrepet den lille fortellingen. Den store fortellingen var skapt av marxismen, og var summen av den store ideologiske drømmen om fornuft og opplysning som skulle ende i menneskelig frigjøring fra de materielle forholdene. Den store fortellingen brøt sammen, hevder essayet, i møtet med det nye informasjonssamfunnet. Fortellingen var imidlertid ikke helt død, for mens opplysningstanken var døende fordi troen på forstand, fornuft og orden hadde lidd nederlag, var det sublime hos Kant et grensesprengende og umålbart system som befant seg utenfor alle politiske ideologier. Kant skrev: «Men dersom vi ikke bare kaller noe stort, men absolutt og i ethvert henseende stort (hinsides enhver sammenligning, altså sublimt), så innser vi straks at det ikke er tillatt å søke etter en adekvat målestokk utenfor dette noe, men bare i dette noe selv. Det er en størrelse som bare er lik seg selv.» […] «Det sublime,» fortsatte han, «er det i sammenligning med hvilket alt annet er for lite.»

Essayet beskriver Kants begrep om det sublime som «et ontologisk jordskjelv». Hvordan kan et kunstverk skape et ontologisk jordskjelv? Ifølge Kant var det jo bare naturen som kunne frembringe noe slikt, da naturen i sin mest sublime tilstand er uten målbarhet for den menneskelig forstand og følelse, og dessuten uten noen kunstnerisk form. Jo, sier Lyotard: Det sublime kan finnes i den moderne kunsten, blant annet i suprematismens utforskning av den rene fargen, som ikke har begrensninger i noen retning – den er som «en uendelig hvit sjø …»

Det grenseløse fellesskap. La meg til slutt ta opp det velskrevne og interessante essayet «Det æstetiske håb» av Ettore Rocca. I Kritikk av dømmekraften skrev Kant at det skjønne som erkjennelse er forbundet med lyst. Det ligger en nødvendighet i den estetiske dommen, skrev Kant, som ikke er teoretisk objektivt nødvendig, men som er en eksemplarisk nødvendighet. Man bør kunne forvente en allmenn tilslutning til den estetiske opplevelsen av det skjønne, men man kan ikke lage en allmenn regel ut av den. Man kan ikke si at andre  eller skal oppleve det skjønne på samme måte eller gjennom de samme objekter som en selv, men man kan si at de bør gjøre det. Essayet sier altså at mennesket kan etablere et fellesskap gjennom opplevelsen av kunsten og det skjønnes vesen. I opplevelsen av det skjønne ligger det en subjektiv nødvendighet. Kunsten kan dermed ikke grunne seg på en bestemt hensikt, for da blir den til ideologi. Essayet avslutter med å si at den estetiske fellessansen ikke bare er mulig, men at den er selve mulighetsbetingelsen for alle skjønnhetsopplevelser. Det er i det frie spillet mellom fantasi og forstand at man opplever skjønnheten. Og der oppstår friheten.

Mennesket kan etablere et fellesskap gjennom opplevelsen av kunsten og det skjønnes vesen.

Nettopp i dette bruddet med alle formålsrettede ideologier oppsto postmodernismen. Dermed brøt ikke denne retningen med all fortid eller med alle store fortellinger, den brøt med én stor fortelling, nemlig fortellingen om de store ideologiers frelsesmuligheter. Isteden trakk postmodernismen inn en annen stor fortelling, nemlig den om det grenseløse estetiske fellesskapet i det frie spillet mellom sansning og forstand. Skjønnhetsopplevelsen i det rene kunstverket skulle ikke ha noen ideologiske føringer, og de beste postmodernistiske kunstnerne klarte å etablere en virkelighet innenfor sansningens og erkjennelsens frie spill, men utenfor alle politiske ideologier.

 

---
DEL