Sigmund Freud. Foto: Wikipedia

Det ontologiske jordskjelvet


Freuds borgerlige paradoks, ideologienens sammenbrudd og gjenkomsten av sosiale spørsmål hos den herskende klasse er noen av temaene i denne essaysamlingen.

Litteraturkritiker i NY TID.
Email: henning.ness@icloud.com
Publisert: 2016-08-18

Mikkel Bolt, Peter Borum, Else Marie Bukdahl og Ettore Rocca (red.):
Gæstfrihed i kunst og politik
Basilisk, 2016

 

Gæstfrihed i kunst og politik er en trespråklig utgivelse, og først og fremst tenkt som en hyllest til den danske kulturpersonligheten Carsten Juhl. Carsten Juhl var med på å avvikle den marxistiske innflytelsen på dansk kulturliv i syttiårene. På åttitallet medvirket han til å å innføre «den postmoderne tilstanden» i dansk offentlighet.

Hjemme hos Freud. «Avantgarden og intimitetens problem» av Mikkel Bøhg er ett av de beste essayene i boken. «Spørgsmålet om det intime i kulturen, i kunsten og i oplevelsen af dem har i lange perioder op igennem det 20. århundrede voldt vanskeligheder for både avantgardens og modernismens forkæmpere,» skriver han i essayet, som tar for seg det estetiske og politiske bruddet mellom borgelighetens og avantgardismens estetikk fra slutten av attenhundretallet frem til første verdenskrig, fra «borgerlighetens avsondrede verden» til sprengningen av alle former etter at avantgardismen slo igjennom. Essayet blir spesielt interessant når Mikkel Bøhg kommer inn på Freuds paradoksale hjemlighet, hans vilje og evne til å innrede sine omgivelser borgerlig, samtidig som han problematiserte og avslørte borgerligheten og dens «hjemlige uhygge.» Bøhg skriver: «Med sin akkumulerende og krydsrefererende samling af billeder og genstande fik han vendt interiøret imod sig selv.»

Ny revolusjon? «En ny begyndelse?» er skrevet av Mikkel Bolt. Essayet handler om arbeiderklassens forsvinning og gjenkomst, og veien ut av marxismen og inn i postmodernismen. Bolt åpner med å ta opp Eric Hobsbawms bok The Age of Extremes og Francis Fukuyamas The End of History and the Last Man.

Abonnement kr 195/kvartal

Fukuyama skildret det liberale demokratiet som historiens endepunkt. Hobsbawm trakk frem samarbeidet mellom kapitalisme og kommunisme som det europeiske frigjøringsprosjektet, men ble tom for alternativer etter den sovjetiske kommunismens fall.

Det liberale demokratiet som historiens avslutning innebar selvsagt ikke at historien var slutt og at paradiset nå hadde inntrådt på Jorden, men at forståelsen av historien som en rettlinjet prosess nå var over. Hobsbawm var på sin side skeptisk til den neoliberalistiske innflytelsen på kulturen og økonomien.

Hverken det sosialistiske eller det neoliberalistiske prosjektet står imidlertid særlig sterkt …


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)