Bak et speilglass, i en gåte

Fem stk. Artenes opprinnelse i oppløsning, talevansker og Guantánamo-fangers null-kommunikasjon er blant utgangspunktene for Jordan Scotts poesi.

Fra decomp, Coach House 2013.
Forfatter og oversetter. Arbeider med Folkebiblioteket og Audiatur. Epost paalbjelke@gmail.com

Jordan Scott:
blert (Coach House 2008), decomp (Coach House 2013) og Forced Drift (pågående prosjekt)

 

K4Den kanadiske poeten Jordans Scotts forfatterskap handler om stemmer som mister kontroll, og om en poesi som forsøker å befinne seg i denne hendelsen. I blert (2008) tok han utgangspunkt i sin egen stamming; i decomp (2013), som var et samarbeidsprosjekt med Stephen Collins, lot han Artenes opprinnelse av Charles Darwin utsettes for nedbrytningen fra fem ulike kanadiske økosystemer, og i det foreløpig upubliserte prosjektet Forced Drift arbeider han med avhørssituasjonen.

Geologi og anatomi. «blert er en tekst skrevet for å være så vanskelig som mulig for meg å lese», skriver han i en note til boken. Dette forsettet munner ut i dikt relativt typisk for kanadisk eksperimentell poesi de siste 40 årene: fonetisk assonans og oppbrutt syntaks dominerer. Selv for lesere som ikke stammer er disse diktene vanskelige å lese høyt – man må i usedvanlig grad aktivere både kropp og oppmerksomhet. I tillegg benytter Scott en annen velkjent kanadisk metode: å la ulike faglige diskurser spekulativt gli over i hverandre, i blerts tilfelle geologi og anatomi. Det kan for eksempel lyde slik:
Buccal slinks into hoodoo. The dawn clots oort. Bruise syllabic upon upturned halibut, welded to sky curve. We watch, in a book toss, the yap blip, and in careful, clasp to each blurt, clug clug the sherbet angels of wovel’s echolalia. Trash lip, lisp smudge: July, muscus, raspberry. Inside, a toothful jujube purls comma. We’ll all meet on the tongue. We’ll all meet in the tongue. Pickaxe plosive bloat and say: b is for by the mouth’s slight erosion.

Semantisk implosjon. Mye av teorien bak lydpoesien, fra dadaismen til nestoren i kanadisk eksperimentell poesi, Steve McCaffery, går enkelt sagt ut på å la affektene eksplodere og frigjøres ved å la den semantiske kommunikasjonen implodere. Det er vanskelig i dag å tro at lydpoesien skal ha en slik frigjørende kraft. «Bablinga» er allestedsnærværende, og hos sjangerens fremste utøvere, eksempelvis Christian Bök, har fremføringene endt opp som en slags showmanship: imponerende prestasjoner, god underholdning og tidvis skjønn poesi (det siste er ikke ment ironisk). Imidlertid synes jeg å se i blerts versjon av den kanadiske syntesen av lydpoesi og patafysikk en mer akutt hendelse enn hos mange av Scotts kanadiske kollegaer; det står mer på spill enn poesien selv, ganske enkelt fordi erfaringen av å bruke språket sosialt virker styrende for estetikken.

Utstrykningspoetikk. decomp har et like enkelt, om enn strabasiøst, utgangspunkt som blert: Scott og Stephen Collins plasserte fem eksemplarer av Darwins Artenes opprinnelse i ulike økosystemer i villmarken i British Colombia, og oppsøkte så bøkene igjen året etter. Arbeidet har resultert i et svært sammensatt tekstmateriale som det ikke er lett å avgjøre opphavet til. På den ene siden finner vi beskrivelser av bøkenes utplassering og stedene som ble valgt, forfatternes refleksjoner rundt prosjektet, og venner og reisefellers kommentarer. På den andre siden dikt som under tittelen «The Readable» gjengir biter av den etter ett år kun delvis lesbare Artenes opprinnelse, side om side med tekster hvor forfatterne har brukt ord og fraser fra de opprevne og råtnende sidene til å skrive nye, diktaktige tekster. Scott og Collins omtaler resultatet som en form for utstrykningpoetikk, en måte å få naturen i tale på ved å la den bryte ned og omforme en allerede eksisterende tekst. I avdelingen «Englemann Spruce/Subalpine Fir Zone – Kootenay Lake» lyder en av de «leselige» fragmentene fra Artenes opprinnelse slik:
the same // rocks // that // one // species // have // long // from
Mens den ledsagende teksten, «gloss», lyder slik:
Something beyond solidified or pertrified, beyond what glints of sunlight graze such textual apparitions. We hope that it should happen this way, as vague and as indeterminate, ‘the heart of depht without appearance’ (Blanchot). But here we speak of another formation (not simply the how), but of language not detached from its conditions, separated from its moments of wandering like empty power. No, here we hope to speak of the outlet of weather, the reservoir of the day. And us, with our books, waiting at the edge in a kind of explicatory light, wondering what method mulch is, what understanding ensoilment. What is forbidden returned as litter. Our leaving in the ground, for the ground.

SE6«Normal tale». Scotts arbeid med talehemninger har de siste årene handlet om avhørsteknikker. I foredraget «The State of Talk, or Forced Drift: Notes Towards Speech Disfluencies and State Interrogation Procedures» på konferansen North of Intention i 2011, forteller Scott hvordan avhørsmanualer og logger fra Guantánamo, Abu Ghraib og politistasjonen i Vancouver, der Scott bor, viser hvordan talevansker presses frem. Når den som avhøres begynner å stamme, betraktes det som uttrykk for at han eller hun åpner seg og bekjenner, og viser frem sannheter det enten er vanskelig å uttrykke, eller som forsøkes holdt skjult. Samtidig er denne ukontrollerte talen ingenting verdt om den ikke også ender i, eller kan oversettes til, «normal tale» og inkluderes i et narrativ som passer til det den autoriserte makten selv bruker. Scott gjengir blant annet en logg fra Abu Ghraib – et avhør av en forhørsleder etter at en fange har dødd under tortur. Det fortelles hvordan fangen ble mer og mer presset og til slutt bare skrek. Forhørslederen blir om og om igjen spurt om fangen «snakket normalt» noen gang under torturen, underforstått om han uttrykte noe som kunne skrives ned og inkluderes i en autorisert «sannhet».

For en poesileser er det selvfølgelig fristende å tenke poesien som et språk som «stammer», som en motstand mot det autoriserte narrativet.

«Normal tale» handler i denne sammenhengen om å underkaste seg både en makt og en «gyldig» fortelling, og om å gi etter og snakke – i håp om å få slippe å snakke. For en poesileser er det selvfølgelig fristende å tenke poesien som et språk som «stammer», som en motstand mot det autoriserte narrativet. Men Scott er nok mer interessert i dynamikken i denne akutte språkpolitikken – i å befinne seg i den fremfor å skape noen utside. Som han ganske riktig påpeker mot slutten av foredraget, er stammingen en forventet del av forhøret, som et steg i retning mot bekjennelsen og «sannheten».
Dette prosjektet, som bærer tittelen Forced Drift, finnes foreløpig ikke i bokform; kun et kort utdrag er tilgjengelig. Imidlertid ble vi under Oslo Poesifestival i oktober presentert for noe av researchmaterialet. I april tilbrakte Scott en uke på Guantánamo, etter å ha søkt om tillatelse med begrunnelsen «at han som poet ville gjøre opptak av ’ambient sound’ på området». På festivalen snakket han om besøket, og spilte av noen av lydfilene.

Etikk. Det absolutt mest akutte i det Scott sa, både fra scenen og i samtaler, handlet om etikk. Hvordan skal han som poet kunne gi en representasjon av et sted skapt for at talen til de som er fanget der kun skal kunne nå ut formidlet av fangevokterne? Scott og journalistene som besøkte Guantánamo sammen med ham, hadde overhodet ingen kontakt med fangene. De fikk kun betrakte dem gjennom et speilglassvindu, uten at fangene selv var klar over at det. All informasjon om livet på stedet kom fra de amerikanske fangevokterne. Scott har ikke funnet noe svar, kanskje finnes det heller ikke. Foreløpig har vi lydfilene, som en slags vitner om både fangenes påtvungne stumhet og poesiens tilkortkommenhet. En av dem, hvor vi blant annet hører aircondition-anlegget (å kjøle ned fangene er en hyppig brukt torturmetode), kan høres på Ny Tids nettside.

---
DEL