Bak et speilglass, i en gåte

Fem stk. Artenes opprinnelse i oppløsning, talevansker og Guantánamo-fangers null-kommunikasjon er blant utgangspunktene for Jordan Scotts poesi.

Fra decomp, Coach House 2013.

Jordan Scott:
blert (Coach House 2008), decomp (Coach House 2013) og Forced Drift (pågående prosjekt)

 

K4Den kanadiske poeten Jordans Scotts forfatterskap handler om stemmer som mister kontroll, og om en poesi som forsøker å befinne seg i denne hendelsen. I blert (2008) tok han utgangspunkt i sin egen stamming; i decomp (2013), som var et samarbeidsprosjekt med Stephen Collins, lot han Artenes opprinnelse av Charles Darwin utsettes for nedbrytningen fra fem ulike kanadiske økosystemer, og i det foreløpig upubliserte prosjektet Forced Drift arbeider han med avhørssituasjonen.

Geologi og anatomi. «blert er en tekst skrevet for å være så vanskelig som mulig for meg å lese», skriver han i en note til boken. Dette forsettet munner ut i dikt relativt typisk for kanadisk eksperimentell poesi de siste 40 årene: fonetisk assonans og oppbrutt syntaks dominerer. Selv for lesere som ikke stammer er disse diktene vanskelige å lese høyt – man må i usedvanlig grad aktivere både kropp og oppmerksomhet. I tillegg benytter Scott en annen velkjent kanadisk metode: å la ulike faglige diskurser spekulativt gli over i hverandre, i blerts tilfelle geologi og anatomi. Det kan for eksempel lyde slik:
Buccal slinks into hoodoo. The dawn clots oort. Bruise syllabic upon upturned halibut, welded to sky curve. We watch, in a book toss, the yap blip, and in careful, clasp to each blurt, clug clug the sherbet angels of wovel’s echolalia. Trash lip, lisp smudge: July, muscus, raspberry. Inside, a toothful jujube purls comma. We’ll all meet on the tongue. We’ll all meet in the tongue. Pickaxe plosive bloat and say: b is for by the mouth’s slight erosion.

Semantisk implosjon. Mye av teorien bak lydpoesien, fra dadaismen til nestoren i kanadisk eksperimentell poesi, Steve McCaffery, går enkelt sagt ut på å la affektene eksplodere og frigjøres ved å la den semantiske kommunikasjonen implodere. Det er vanskelig i dag å tro at lydpoesien skal ha en slik frigjørende kraft. «Bablinga» er allestedsnærværende, og hos sjangerens fremste utøvere, eksempelvis Christian Bök, har fremføringene endt opp som en slags showmanship: imponerende prestasjoner, god underholdning og tidvis skjønn poesi (det siste er ikke ment ironisk). Imidlertid synes jeg å se i blerts versjon av den kanadiske syntesen av lydpoesi og patafysikk en mer akutt hendelse enn hos mange av Scotts kanadiske kollegaer; det står mer på spill enn poesien selv, ganske enkelt fordi erfaringen av å bruke språket sosialt virker styrende for estetikken.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here