Vi oppfatter ikke alltid samfunnskritikken som ligger skjult i ikke-europeisk poesi. Den kan gjemme seg i symbolikk og i bildespråket, eller bak ideologiske former vi ikke helt kan tyde. Dette gjelder Muhammad Iqbal, Pakistans nasjonaldikter, som hentet Nietzsche hjem fra studiene i Heidelberg. Og slik er det for Cirilo Bautista, den store samtidspoeten på Filippinene, hvis solidaritet med det filippinske folket formidles bak et skjold av nasjonalistisk historieforståelse. Et ytterligere komplisert eksempel utgjør poeten vi skal se nærmere på her, Thailands Angkarn Kalayanapong (1926–2012).
Kalayanapong er en motsetningsfylt poet og tenker. En tidlig talsmann for en form for modernisme i thailandsk poesi, men en sterk motstander av moderniseringen og vestliggjøringen av Thailand. Buddhist og monarkist, men likevel en radikal demokrat som ikke er uten interesse for den politiske venstresiden. Modernistisk poesi kom sent i Thailand, som i Norge, i 1950-årene. Kalayanapong fikk mye kritikk for å bryte tradisjonelle thailandske verseformer (han gjør det, som vi skal se, ved å gå enda lenger tilbake i tid). Men han fikk også kritikk for sin motstand overfor amerikansk innflytelse i Thailand under den kalde krigen, og deretter den tilsvarende motstanden mot japansk økonomisk innflytelse.
Kalayanapong kan minne om Pier Paolo Pasolini i måten han bruker fortiden til å kritisere nåtiden på.
Et annet paradoks er at denne forsvareren av en thailandsk kulturell opprinnelighet og folkekultur tilhører den første generasjonen kunstnere som ble opplært i vestlig tegning, arven fra renessansen. (Læreren var den italienske kunstneren Corrado Feroci, som bodde i Thailand fra 1940-årene av.) Kalayanapong kan minne om Pier Paolo Pasolini i måten han bruker fortiden til å kritisere nåtiden på. Tradisjonsbevisstheten styrker et skarpere syn i møte med tingliggjøring og fremmedgjøring i samtidens sosiale prosesser. Mens Pasolinis bakgrunn var kunsthistoriske studier ved universitetet i Bologna med en viss spesialisering i freskomaleri, lærte Kalayanapong håndverket med en restaurering av tempelfresker: «Poesi er språkets farge, kunst er verdens farge.»
Himmelens søppelplass
Kalayanapong var, som vi hører, både poet og kunstner. Han kom fra en av de sørlige provinsene, nær grensen til Malaysia, og opprettholdt alltid et fiendtlig forhold til hovedstaden.
Forfatter Arnika Fuhrmann av Teardrops of Time: Buddhist Aesthetics in the Poetry of Angkarn Kalayanapong har fylt sitt arbeid med dikttolkninger, og det er tydelig hvor sarkastisk og giftig poeten Kalayanapong blir så snart Bangkok dukker opp som motiv: «Kule hovedstad, himmelens søppelplass … / På leting etter en enkelt ting /og den tingen kan leies, til og med sjelen» (fra «Bangkok Kaeo Kamsuan / Five Precepts» [alle diktsitater er oversatt til norsk av Sandell, red.anm.]. Eller som her: «Du er kun sorg, født til fortapelse, / gjennom dager og netter, gal av statskuppene …/ hvor rovtenner skjærer inn i vårt Thailand» (Fra «Awake»). Men ett aspekt ved diktene går tapt i oversettelsen ved at Kalayanpong leker med eldre ordforråd som knytter assosiasjoner til klassisk litteratur.
Han er mot byråkratene, mot akademikerne. I ett dikt sies det: «Thailand betyr bare Bangkok.n/ Resten av landet er det glemte Siam.» Han staver til og med bevisst det thailandske ordet for Thailand feil, og utelater den siste konsonanten, slik at ordet i stedet får betydningen ‘Reptilenes land’. Samfunnskritikken hans kan være så etsende at han sies å frastøte thailandske lesere der han raser mot vestlig innflytelse, mot prostitusjon, ødeleggelse av naturen, undermåls dårlig byplanlegging, grådighet og korrupsjon. Landets teknokratiske eliter karakteriseres som «vestlig avskum», og hovedstadens arrogante innbyggere blir i diktet «De som ser ned på kunsten» fortalt at de skal reinkarnere som dyr som lever av ekskrementer!
Nostalgi for ‘Ayuthaya’-tiden
Fuhrmann viser videre, i denne den første ordentlige vestlige gjennomgangen av Kalayanapongs forfatterskap, hvordan de militærstøttede thailandske regimene under den kalde krigen fremmet teknologisk modernisering. Og hvordan Kalayanapong, gjennom sin påkallelse av et opprinnelig Thailand og eldre kulturepoker – spesielt ‘Ayuthaya’ (1300- til 1700-tallet), og med sin historiske nostalgi, faktisk uttrykker en kritikk av regimet. Akkurat som Pasolini i Italia tok i bruk folkets gamle versemål som ikke fulgte renessansens, komponerer Kalayanapong i økende grad innenfor den eldste og innfødte thailandske versformen, khlong, i motsetning til senere klassiske former (som er lånt fra sanskrit). Han gjenopptar også ‘nirat’-sjangeren, en slags poetisk reiseskildring på vers som alle som har lest klassisk thai-poesi, har kommet over – men skriver den i en friere form.
Historisk nostalgi for ‘Ayuthaya’-tiden, i motsetning til begeistring for ‘Bangkok’, er dermed en av Kalayanapongs strategier for opposisjon i hans moderne samtid (1950- og 1960-årene). Buddhistisk filosofi er et annet slikt utgangspunkt, noe han deler med Sør-Koreas store poet Ko Un (1933–), som stadig står på kandidatlisten til nobelprisen i litteratur. Begge har levd som buddhistiske munker i lengre perioder. Selv Kalayanapongs buddhisme blir en kritikk av 3modernitet#en, og en kritikk av lineær kultur-evolusjonisme. Kunst blir en del av det religiøse uttrykket, og religion blir en del av hans antimaterialisme og antiforbrukerisme. Strategier som ikke alltid er umiddelbart synlige for oss vestlige lesere, som først kanskje bare ser reaksjonære holdninger.
For Kalayanapong er nostalgisk konservatisme og demokratisering ingen motsetning.
Thailand var en viktig medspiller i Sørøst-Asia under den kalde krigen. Hovedkvarteret til SEATO (Southeast Asia Treaty Organization) var stasjonert i Bangkok, i et Thailand som var styrt av militærjuntaer. Til tross for sin relative monarkisme og sin historiske nostalgi er Kalayanapong like fullt er en skarp regimemotstander. Han protesterer intenst mot den militære volden mot studenter og andre borgere i 1973 og 1976. For Kalayanapong er nostalgisk konservatisme og demokratisering dermed ingen motsetning. I diktet «The People’s Right to Freedom» («Sith Isara Seri Khong Puang Pracharat») skriver han, igjen med en viss buddhistisk farge: «Et sant menneske er selvbestemmende / … / I et rettferdig samfunn der frihet seirer / der skinner en ny verden frem fra hver sjel.»
Se også http://www.arnikafuhrmann.com/news.html
