Hemmelig møte: USA presset Norge til krigsdeltakelse

USA drev en hemmelig påvirkningskampanje for å trekke Norge dypere inn i Afghanistan-krigen, ifølge til nå ukjente WikiLeaks-dokumenter.

Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix

En overskyet morgen 20. september 2007 samlet seks ambassadører fra USA, Afghanistan og et knippe sentrale NATO-land seg til et frokostmøte i Oslo, i regi av den britiske ambassaden. Mens en lett bris gjorde kulda utenfor enda litt kaldere, satte diplomatene seg ned for å diskutere en krig som raste 5000 kilometer sørøst for den norske hovedstaden – i Afghanistan.

Afghanistan er et underutviklet og ressursfattig, men strategisk viktig fjelland som diverse stormakter har forsøkt å få kontroll over gjennom århundrer, stort sett uten å lykkes. Russiske, arabiske, mongolske, britiske og sovjetiske militærstyrker har forsøkt seg etter tur, som oftest med tragisk utgang. I 1842 ble 16 500 briter, både soldater og sivile, massakrert under tilbaketrekningen fra Kabul, og mange mener at en viktig årsak til Sovjetunionens kollaps var belastningen Afghanistan-okkupasjonen hadde påført kommuniststaten.

Norge ikke gjest. Ambassadørmøtet i Oslo var del av en større internasjonal innsats for at USA og NATO skulle få til dét ingen stormakter tidligere hadde greid: å temme den afghanske motstanden. Denne gang dreide det seg om å trekke flere NATO-land dypere inn i krigen mot Taliban-regimet, og målet med møtet i Oslo var å få Norge til å bidra med større økonomiske og militære ressurser, eller, som den daværende amerikanske ambassadør Benson Kelley Whitney beskrev det i den påfølgende møterapportens tittel: «Getting Norway to do more in Afghanistan».

Whitneys rapport ble oversendt Washington og USAs ambassade i Kabul noen dager etter samlingen. «20. september deltok de lokale danske, nederlandske, afghanske og kanadiske ambassadørene på en frokost for nøkkelallierte i Afghanistan, bevertet av Storbritannias ambassadør David Powell. Frokosten dekket måter å sikre fornying (og forhåpentligvis utvidelse) av Norges NATO-forpliktelser på, spesielt med Operational Mentor and Liaison Team [NATO-enheter for opptrening av afghanske styrker] og spesialstyrkebidrag. Ambassadøren konkluderte med at et norsk telemarksbataljonbidrag var usannsynlig. I tråd med det [den amerikanske] ambassaden lenge har tatt til orde for, ble ambassadørene enige om å oppmuntre til måter å samle støtte for Afghanistan[-krigen] i norsk opinion på, inkludert en konferanse organisert av en norsk NGO,» skriver USAs ambassadør.

USA, Canada, Storbritannia, Nederland, Danmark og Afghanistan var invitert – men ikke Norge, til tross for at det var Norges rolle i krigen som skulle tematiseres.

Den katastrofale utviklingen i både Irak og Afghanistan hadde gjort det vanskeligere for USA å få støtte til fortsatt krigføring blant landets allierte. USAs nærmeste samarbeidspartner i NATO, Storbritannia, kalte derfor sammen ambassadørene for å diskutere hvordan Norge kunne påvirkes til å bidra mer i krigen. Men bare representanter fra USA, Canada, Storbritannia, Nederland, Danmark og Afghanistan var invitert – vertslandet selv sto ikke på gjestelisten, til tross for, eller kanskje på grunn av, at det var Norges rolle i krigen som skulle tematiseres.

Over telefon fra Storbritannia bekrefter den tidligere britiske ambassadør Powell at møtet fant sted: «Jeg husker at vi hadde et uformelt møte på ambassaden om Norges rolle i Afghanistan. Det er ganske normalt at diplomater møtes for å snakke om vertslandet. I dette tilfellet var et av temaene hvordan man skulle få Norge til å bidra mer i Afghanistan.»

Benson Kelley Whitney

Desinformasjon. Tre måneder senere, 18. desember 2007, skrev USAs ambassadør Whitney et nytt dokument om Norges Afghanistan-bidrag. Dette var konfidensielt og adressert til CIA, den militære etterretningstjenesten DIA, USAs NATO-representasjon samt forsvars- og utenriksdepartement og enkelte amerikanske ambassader i Europa. Her forklarer ambassadøren langt på vei at grunnen til at rundt halvparten av Norges befolkning fremdeles støtter krigsdeltakelsen i Afghanistan, er at regjeringen bedriver hemmelighold på grensen til desinformasjon om situasjonen i det krigsherjede landet:

«Offentlig støtte til norsk utplassering i Afghanistan er på omtrent 50 prosent, men i store deler av samfunnet, og helt klart i SV, er det en sterk tro på at militær makt skaper heller enn løser problemer, og at militære bare bør brukes til fredsbevarende oppdrag med FN-mandat. Dette synet er spesielt herskende blant yngre nordmenn som ikke har noen direkte minner om USAs støtte under den kalde krigen og andre verdenskrig. Dette har gjort at GON [den norske regjeringen] er stille om Afghanistan, eller bare understreker utviklingssiden og impliserer at det er andre som bruker makt, mens Norge driver med gjenoppbygging.»

På denne tiden nektet fortsatt regjeringen å bruke ordet «krig» om det som foregikk i Afghanistan, og snakket heller om «stabiliseringsoppdrag». Dette til tross for at norske soldater selv uttrykte at de var involvert i krigshandlinger, blant annet i Faryab-provinsen nordvest i landet. «Vi driver krig i Afghanistan,» sa for eksempel oberstløytnant Terje Hanssen i et intervju med VG 8. september 2009.

Det hemmelige møtet ble arrangert på den britiske ambassaden.

Støtte på falskt grunnlag. 5. mars 2008 gjentar USA-ambassadør Whitney i nok et konfidensielt dokument til CIA og DIA at nordmenn fôres med et humanitært glansbilde av krigen, så lite samstemt med virkeligheten at folkemeningen fort kan snu dersom dette bildet skulle sprekke:

«Til tross for sterk motstand mot [krigen i] Afghanistan fra venstresiden, har folkets støtte til norsk deltakelse i Afghanistan holdt seg stabilt på 50–60 prosent. Men nivået på denne støtten bør ikke overdrives ettersom den er grunn, først og fremst basert på oppfatningen om at Norges deltakelse er fokusert på fredsopprettholdelse og humanitær bistand.»

Barry B. White

Whitney var på ingen måte alene om å se situasjonen slik. 25. november 2009 skrev Barry B. White, som da hadde tatt over Whitneys ambassadørstilling, et hemmeligstemplet dokument hvor han refererer til en samtale med daværende statssekretær i Forsvarsdepartementet, senere forsvarsminister Espen Barth Eide:

«Han [Barth Eide] advarte imidlertid USA mot åpent å fremføre krav til Norge, slik som å be om at Norge skulle sende Telemarksbataljonen til sør [i Afghanistan], ettersom dette ville fremprovosere politisk debatt i Norge og undergrave det ’solide fundamentet’ som den nåværende regjeringen har bygget for å sikre fortsatt støtte til Afghanistan-innsatsen.»

Påvirkning via tredjeparter. I tråd med USAs fremgangsmåte i andre land, tyder dokumentene på at det å få relevante NGO-er og medier til å fronte kampanjen for fortsatt norsk krigsdeltakelse var en viktig del av amerikanernes norgesstrategi. I referatet fra det britiskinitierte frokostmøtet skriver ambassadør Whitney at «[den amerikanske] ambassadøren planlegger også å samle støtte fra og involvere NGO-er, kommentatorer og medier» [NY TID har kopi av alle Wikileaks-sitatene]. En slik metode er USA langt fra alene om å benytte, men landet lykkes bedre enn alle andre grunnet sine store økonomiske muskler, lange erfaring og tettere globale nettverk med bånd og tilgang til medier og NGO-er enn de øvrige av verdens stater.

Hvilke norske NGO-er de amerikanske diplomatene jobbet med, kommer ikke frem av de lekkede dokumentene. Den britiske eks-ambassadør Powell sier følgende til Ny Tid: «Det kan nok ha vært snakk om å skaffe støtte fra norske NGO-er, men jeg husker ikke detaljene i dette. Jeg tror det ble snakket om fremskritt for kvinners rettigheter i Afghanistan, noe som var relevant ettersom likestilling var en del av den norske Afghanistan-agendaen.

SV i regjering hadde gode muligheter til å stoppe forsendelsen av spesialstyrker både til Afghanistan og den katastrofale Libya-krigen.

To år etter ambassadørmøtet kunne Gry Larsen, da fungerende utenriksminister i Jonas Gahr Støres fravær, ifølge den nye ambassadøren White opplyse om at den norske krigsdeltakelsen hadde støtte fra «… norske NGO-er som opererer i Afghanistan» – også denne gang uten å oppgi hvilke organisasjoner dette gjaldt.

Javid Lodin

USAs ønske om å holde påvirkningskampanjen i Norge skjult, gjorde at amerikanerne skaffet seg drahjelp fra Afghanistans norgesambassadør Javid Lodin. Selv om mange afghanere på dette tidspunktet anså daværende president Hamid Karzai som et instrument for intervensjonsstyrkene, mente åpenbart Whitney at nordmenn ville feste mer lit til «fremgangen» i Afghanistan dersom budskapet kom fra den afghanske ambassadøren. På det lukkede diplomatmøtet høsten 2007 presenterte Lodin en rekke argumenter for økt norsk støtte til krigen:

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

2 kommentarer

  1. […] Nye avsløringer viser hvordan USA presser på for å øke den norske krigsdeltakelsen i Afghanistan. Desinformasjon og hemmelighold brukes for å sikre støtte for krigen i det norske folk. Etter 16 år med krig i Afghanistan klarer sentralregjeringen ikke engang å opprettholde sikkerheten i Kabul, der norske spesialsoldater nylig var under angrep. […]

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here