Hemmelig møte: USA presset Norge til krigsdeltakelse

USA drev en hemmelig påvirkningskampanje for å trekke Norge dypere inn i Afghanistan-krigen, ifølge til nå ukjente WikiLeaks-dokumenter.

Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix
Eirik Vold

Vold er frilansjournalist

En overskyet morgen 20. september 2007 samlet seks ambassadører fra USA, Afghanistan og et knippe sentrale NATO-land seg til et frokostmøte i Oslo, i regi av den britiske ambassaden. Mens en lett bris gjorde kulda utenfor enda litt kaldere, satte diplomatene seg ned for å diskutere en krig som raste 5000 kilometer sørøst for den norske hovedstaden – i Afghanistan.

Afghanistan er et underutviklet og ressursfattig, men strategisk viktig fjelland som diverse stormakter har forsøkt å få kontroll over gjennom århundrer, stort sett uten å lykkes. Russiske, arabiske, mongolske, britiske og sovjetiske militærstyrker har forsøkt seg etter tur, som oftest med tragisk utgang. I 1842 ble 16 500 briter, både soldater og sivile, massakrert under tilbaketrekningen fra Kabul, og mange mener at en viktig årsak til Sovjetunionens kollaps var belastningen Afghanistan-okkupasjonen hadde påført kommuniststaten.

Norge ikke gjest. Ambassadørmøtet i Oslo var del av en større internasjonal innsats for at USA og NATO skulle få til dét ingen stormakter tidligere hadde greid: å temme den afghanske motstanden. Denne gang dreide det seg om å trekke flere NATO-land dypere inn i krigen mot Taliban-regimet, og målet med møtet i Oslo var å få Norge til å bidra med større økonomiske og militære ressurser, eller, som den daværende amerikanske ambassadør Benson Kelley Whitney beskrev det i den påfølgende møterapportens tittel: «Getting Norway to do more in Afghanistan».

Whitneys rapport ble oversendt Washington og USAs ambassade i Kabul noen dager etter samlingen. «20. september deltok de lokale danske, nederlandske, afghanske og kanadiske ambassadørene på en frokost for nøkkelallierte i Afghanistan, bevertet av Storbritannias ambassadør David Powell. Frokosten dekket måter å sikre fornying (og forhåpentligvis utvidelse) av Norges NATO-forpliktelser på, spesielt med Operational Mentor and Liaison Team [NATO-enheter for opptrening av afghanske styrker] og spesialstyrkebidrag. Ambassadøren konkluderte med at et norsk telemarksbataljonbidrag var usannsynlig. I tråd med det [den amerikanske] ambassaden lenge har tatt til orde for, ble ambassadørene enige om å oppmuntre til måter å samle støtte for Afghanistan[-krigen] i norsk opinion på, inkludert en konferanse organisert av en norsk NGO,» skriver USAs ambassadør.

USA, Canada, Storbritannia, Nederland, Danmark og Afghanistan var invitert – men ikke Norge, til tross for at det var Norges rolle i krigen som skulle tematiseres.

Den katastrofale utviklingen i både Irak og Afghanistan hadde gjort det vanskeligere for USA å få støtte til fortsatt krigføring blant landets allierte. USAs nærmeste samarbeidspartner i NATO, Storbritannia, kalte derfor sammen ambassadørene for å diskutere hvordan Norge kunne påvirkes til å bidra mer i krigen. Men bare representanter fra USA, Canada, Storbritannia, Nederland, Danmark og Afghanistan var invitert – vertslandet selv sto ikke på gjestelisten, til tross for, eller kanskje på grunn av, at det var Norges rolle i krigen som skulle tematiseres.

Over telefon fra Storbritannia bekrefter den tidligere britiske ambassadør Powell at møtet fant sted: «Jeg husker at vi hadde et uformelt møte på ambassaden om Norges rolle i Afghanistan. Det er ganske normalt at diplomater møtes for å snakke om vertslandet. I dette tilfellet var et av temaene hvordan man skulle få Norge til å bidra mer i Afghanistan.»

Benson Kelley Whitney

Desinformasjon. Tre måneder senere, 18. desember 2007, skrev USAs ambassadør Whitney et nytt dokument om Norges Afghanistan-bidrag. Dette var konfidensielt og adressert til CIA, den militære etterretningstjenesten DIA, USAs NATO-representasjon samt forsvars- og utenriksdepartement og enkelte amerikanske ambassader i Europa. Her forklarer ambassadøren langt på vei at grunnen til at rundt halvparten av Norges befolkning fremdeles støtter krigsdeltakelsen i Afghanistan, er at regjeringen bedriver hemmelighold på grensen til desinformasjon om situasjonen i det krigsherjede landet:

«Offentlig støtte til norsk utplassering i Afghanistan er på omtrent 50 prosent, men i store deler av samfunnet, og helt klart i SV, er det en sterk tro på at militær makt skaper heller enn løser problemer, og at militære bare bør brukes til fredsbevarende oppdrag med FN-mandat. Dette synet er spesielt herskende blant yngre nordmenn som ikke har noen direkte minner om USAs støtte under den kalde krigen og andre verdenskrig. Dette har gjort at GON [den norske regjeringen] er stille om Afghanistan, eller bare understreker utviklingssiden og impliserer at det er andre som bruker makt, mens Norge driver med gjenoppbygging.»

På denne tiden nektet fortsatt regjeringen å bruke ordet «krig» om det som foregikk i Afghanistan, og snakket heller om «stabiliseringsoppdrag». Dette til tross for at norske soldater selv uttrykte at de var involvert i krigshandlinger, blant annet i Faryab-provinsen nordvest i landet. «Vi driver krig i Afghanistan,» sa for eksempel oberstløytnant Terje Hanssen i et intervju med VG 8. september 2009.

Det hemmelige møtet ble arrangert på den britiske ambassaden.

Støtte på falskt grunnlag. 5. mars 2008 gjentar USA-ambassadør Whitney i nok et konfidensielt dokument til CIA og DIA at nordmenn fôres med et humanitært glansbilde av krigen, så lite samstemt med virkeligheten at folkemeningen fort kan snu dersom dette bildet skulle sprekke:

«Til tross for sterk motstand mot [krigen i] Afghanistan fra venstresiden, har folkets støtte til norsk deltakelse i Afghanistan holdt seg stabilt på 50–60 prosent. Men nivået på denne støtten bør ikke overdrives ettersom den er grunn, først og fremst basert på oppfatningen om at Norges deltakelse er fokusert på fredsopprettholdelse og humanitær bistand.»

Barry B. White

Whitney var på ingen måte alene om å se situasjonen slik. 25. november 2009 skrev Barry B. White, som da hadde tatt over Whitneys ambassadørstilling, et hemmeligstemplet dokument hvor han refererer til en samtale med daværende statssekretær i Forsvarsdepartementet, senere forsvarsminister Espen Barth Eide:

«Han [Barth Eide] advarte imidlertid USA mot åpent å fremføre krav til Norge, slik som å be om at Norge skulle sende Telemarksbataljonen til sør [i Afghanistan], ettersom dette ville fremprovosere politisk debatt i Norge og undergrave det ’solide fundamentet’ som den nåværende regjeringen har bygget for å sikre fortsatt støtte til Afghanistan-innsatsen.»

Påvirkning via tredjeparter. I tråd med USAs fremgangsmåte i andre land, tyder dokumentene på at det å få relevante NGO-er og medier til å fronte kampanjen for fortsatt norsk krigsdeltakelse var en viktig del av amerikanernes norgesstrategi. I referatet fra det britiskinitierte frokostmøtet skriver ambassadør Whitney at «[den amerikanske] ambassadøren planlegger også å samle støtte fra og involvere NGO-er, kommentatorer og medier» [NY TID har kopi av alle Wikileaks-sitatene]. En slik metode er USA langt fra alene om å benytte, men landet lykkes bedre enn alle andre grunnet sine store økonomiske muskler, lange erfaring og tettere globale nettverk med bånd og tilgang til medier og NGO-er enn de øvrige av verdens stater.

Hvilke norske NGO-er de amerikanske diplomatene jobbet med, kommer ikke frem av de lekkede dokumentene. Den britiske eks-ambassadør Powell sier følgende til Ny Tid: «Det kan nok ha vært snakk om å skaffe støtte fra norske NGO-er, men jeg husker ikke detaljene i dette. Jeg tror det ble snakket om fremskritt for kvinners rettigheter i Afghanistan, noe som var relevant ettersom likestilling var en del av den norske Afghanistan-agendaen.

SV i regjering hadde gode muligheter til å stoppe forsendelsen av spesialstyrker både til Afghanistan og den katastrofale Libya-krigen.

To år etter ambassadørmøtet kunne Gry Larsen, da fungerende utenriksminister i Jonas Gahr Støres fravær, ifølge den nye ambassadøren White opplyse om at den norske krigsdeltakelsen hadde støtte fra «… norske NGO-er som opererer i Afghanistan» – også denne gang uten å oppgi hvilke organisasjoner dette gjaldt.

Javid Lodin

USAs ønske om å holde påvirkningskampanjen i Norge skjult, gjorde at amerikanerne skaffet seg drahjelp fra Afghanistans norgesambassadør Javid Lodin. Selv om mange afghanere på dette tidspunktet anså daværende president Hamid Karzai som et instrument for intervensjonsstyrkene, mente åpenbart Whitney at nordmenn ville feste mer lit til «fremgangen» i Afghanistan dersom budskapet kom fra den afghanske ambassadøren. På det lukkede diplomatmøtet høsten 2007 presenterte Lodin en rekke argumenter for økt norsk støtte til krigen:

«For eksempel sa han at på grunn av støtte fra USA er Afghanistan i ferd med å bli selvforsynt med kornproduksjon. I tillegg har landets høye barnedødelighet rast med 30 prosent […] den afghanske presidenten [Karzai] var optimistisk med hensyn til en bedret sikkerhetssituasjon. Det nylige loya jirga [stormøte med stammeledere og politiske, religiøse og militære deltakere] og stadig flere terrorangrep i Pakistan ledet til økende samarbeid mellom Pakistan og Afghanistan. Lodin påpekte at den lenge ventede søroffensiven fra Taliban aldri ble noe av, og at mange høytstående Taliban-ledere har blitt drept. Selv om styringen var vanskjøttet i fortiden, sa Lodin, vil et nytt direktorat under Karzais direkte ledelse, påvirke sikkerheten positivt …»

Mye av det den afghanske ambassadøren sa, stemte bare delvis med virkeligheten. Kornproduksjonen økte betydelig, men ikke nok til at Afghanistan kunne bli selvforsynt – ikke i 2007, og heller ikke i 2017. Barnedødeligheten hadde trolig også sunket, men ifølge Washington Post har både FN og CIA operert med barnedødelighetstall som ligger 50–100 prosent høyere enn dem som ble presentert av den afghanske regjeringen (som var hentet fra amerikansksponsede undersøkelser). Allerede året før hadde en norsk ISAF-oberst uttalt til NTB at «Taliban er nedkjempet i sør[-Afghanistan]». Men selv om det denne gang, i tråd med NATO-ambassadørens PR-strategi overfor Norge, var Afghanistans ambassadør som fremførte budskapet, har ettertiden tydelig vist at fortellingen om den påståtte militære fremgangen, ikke stemte med virkeligheten.

Norge som krigsvippestat. Av dokumentene fremgår det at USA høsten 2007 ønsket at Norge igjen skulle sende Telemarksbataljonen til Afghanistan. Av de tilstedeværende diplomatene var det imidlertid flere som stilte seg tvilende til om dette var ønskelig så vel som realistisk. Flere mente at bataljonen ikke ville kunne utgjøre noen betydelig militær forskjell, tross sin status som en svært kampdyktig og profesjonell enhet, idet den bare ville blitt sendt ut for seks måneder. Derimot fremkom det at USA, de NATO-allierte og Karzai-regjeringen ønsket norsk tilstedeværelse i Afghanistan av en helt annen grunn:

«Flere ambassadører bemerket også at selv om den ble sendt, hadde Telemarksbataljonen så korte opphold (seks måneder) at dens nytte ville være begrenset til en symbolsk rolle. Viktigheten av Norge som et ’vippeland’ i forsvarsspørsmål ble også bemerket. Til tross for dets beskjedne størrelse – når Norge deltar i sikkerhetsaksjoner, blir andre land oppmuntret til å slutte seg til og finner det nyttig. Den nederlandske ambassadøren sa at det Norge gjør militært, er ’avgjørende’.»

Statsråd Espen Barth Eide under omvisningen i Camp Maimanah i Faryab, Afghanistan. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Uttrykket «vippestat» er mest kjent fra presidentvalg i USA, om delstater som kan avgjøre valgutfallet. Ambassadørene i den britiske ambassaden pekte altså ut Norge som den europeiske vippestaten for NATO-alliertes krigsdeltakelse, med avgjørende betydning for om de øvrige NATO-landene blir med når USA går til krig. Analysen er fra 2007 og ikke nødvendigvis identisk med synet til USAs utenriks- og forsvarsdepartement. Men den kaster like fullt et nytt lys over Norges rolle i senere konflikter, som for eksempel bombingen av Libya og den vestlig inngripenen i Syria.

I dokumentet videreformidler Whitney den nederlandske ambassadørens beskrivelse av hvordan det å dra Norge dypere inn i Afghanistan-krigen kunne bidra til å påvirke nederlandsk opinion positivt:

«Den nederlandske ambassadøren, Ronald van Roeden, beskrev hvordan Nederland snart skulle avgjøre hva som skjer når dets mandat [for å delta i Afghanistan-krigen] ender i august 2008. Han bemerket at folkemeningen hadde falt etter nederlandske tap, og at nederlenderne var svært urolige for narkotikasituasjonen. Nederlenderen understreket behovet for en tredje partner i Afghanistan, og fortsetter å se mot Norge.»

USA fryktet SV. 9. juni 2006 møttes den amerikanske diplomaten Graham Webster og to høytstående funksjonærer i Utenriks- og Forsvarsdepartementet i hemmelighet. Overtalelseskampanjen overfor regjeringen for å sende flere norske spesialsoldater til NATOs ISAF-styrker (International Security Assistance Forces) i Afghanistan var tema. Websters møterapport ble klassifisert som «Secret noforn»: hemmelig, og forbudt å vise til utlendinger (som det er mange av på USAs ambassader). Den ble sendt til flere av USAs viktigste militære enheter, landets NATO-representasjon og forsvars- og utenriksdepartement. De to kontaktene i vårt eget forsvarsdepartement er navngitt, men dokumentet instruerer mottakerne om å beskytte deres identitet. Dette kan tyde på at kontakten var i strid med Det norske forsvarsdepartementets regler for møter med utenlandske regjeringsrepresentanter. Ingenting tyder på at de to nordmennene opptrådte som USAs agenter, men de har opplyst USAs ambassadør om de norske regjeringsmedlemmenes standpunkter i spørsmålet om norske spesialstyrker i Afghanistan. I dokumentet bruker Webster det amerikanske uttrykket «ender på rekke» om dem i regjeringen som vil imøtekomme USAs ønske om spesialstyrker. De to norske kontaktene sier klart ifra om at USA ikke kan forvente å få det slik de vil. Webster antyder at man skal forsøke å «mobbe» regjeringspartner SV til å innfri USAs ønske:

«Ifølge MOD [Det norske forsvarsdepartementet] var en av endene som allerede hadde stilt seg på rekke, utenriksminister Jonas Støre. Den virkelige utfordringen av Strøm Erichsen [sic] og Støres kombinerte vekt vil komme fra juniorregjeringspartner/fredstilhengerne/Afghanistan-skeptikerne i Sosialistisk Venstreparti (SV). Norges nåværende Afghanistan-utplassering er bitre piller å svelge for SV, og det å støtte ISAF med SOF [Special Operations Forces] kan være for mye for SV. Et av statsminister Jens Stoltenbergs hovedmål har vært å holde sin regjeringskoalisjon sammen. Om SV ikke kan mobbes til å gå med på SOF-utplassering til ISAF, vil ikke Stoltenberg la sin koalisjon falle fra hverandre for å støtte planene til sine forsvars- og utenriksministre om å gjennomføre utplasseringen.»

«Ifølge Det norske forsvarsdepartementet var en av endene som allerede hadde stilt seg på rekke, utenriksminister Jonas Støre.»

SVs fredsengasjement beskrives med ordet «peacenik», funnet opp under den kalde krigen, der det russiskklingende «nik» skulle poengtere at fredskjemperne egentlig står i fiendens – den gang Sovjets – tjeneste. Like interessant er det kanskje at de norske informantene trodde Stoltenberg ville gi etter dersom SV satte hardt mot hardt for å hindre utplassering av norske spesialstyrker. Websters betraktninger kan tyde på at SV hadde gode muligheter til å stoppe spesialstyrkeforsendelser både til Afghanistan og den katastrofale Libya-krigen, dersom partiets regjeringsmedlemmer og partitopper hadde gått inn for dette.

Webster avslutter det hemmeligstemplede dokumentet med en anmodning til sine overordnede i Washington: «Dersom vår beslutningspåvirkning for norsk SOF-utplassering til ISAF blir offentlig kjent, kan vi garantere at det [styrkeutplassering] ikke vil skje. Dette må ses som et norsk initiativ.»

Tidligere ambassadør Powell utelukker ikke at kampanjen for å påvirke Norge lyktes: «Vel, Norge hører jo på sine venner og allierte, og landet økte faktisk sin tilstedeværelse i Afghanistan.»

Bakgrunn:

  • WikiLeaks publiserte i 2010 over 250 000 dokumenter sendt mellom USAs ambassader og konsulater i hele verden og Washingtons utenriksdepartement. Noen av dokumentene er også adressert til CIA, militæretterretning og andre av USAs militære enheter. Det såkalte Cablegate er den største samlingen lekkede diplomatiske dokumenter som er publisert noensinne og omtales også som et «geopolitisk leksikon».
  • Samme år publiserte WikiLeaks «Afghan War Diary 2004–2010», en samling
    på over 90 000 rapporter skrevet av amerikanske militære og etterretningsoffiserer stasjonert i Afghanistan. Dokumentene avslører amerikanske overgrep mot sivile, korrupsjon i den USA-innsatte Karzai-regjeringen og manglende militær fremgang, og avkler mye av den vestlige mediedekningen av krigen som desinformasjon.
  • I rapporten fra kommisjonen ledet av tidligere utenriks- og forsvarsminister Bjørn Tore Godal blir det fastslått at den norske deltakelsen i Afghanistan-krigen i hovedsak har vært mislykket.

Se også «Det stemmer at jeg advarte,» sier Barth Eide

---
DEL