De to siste årene har amerikanske utenrikspolitiske eliter i økende grad framstilt Kina ikke bare som en konkurrent til USA, men som en fiende på linje med Sovjetunionen. Selv om antikinesisk retorikk ikke er noe nytt i USA, har president Donald Trumps administrasjon i stor grad skjerpet og utvidet den. Dette skjer på tross av de sterke økonomiske båndene mellom de to landene, en mengde samarbeidsprosjekter om vitenskap og utdanning og Kinas konsekvente politikk om ikke å blande seg inn i USAs affærer.
Demoniserer
Framtredende anti-Kina-skikkelser i Washington (D.C.) inkluderer FBI-sjefen Christopher Wray, Peter Navarro, lederen for Det hvite hus’ Office of Trade and Manufactoring Policy, senator Marco Rubio og Derek Scissors fra American Enterprise Institute. Som et ekko av språkbruken under den kalde krigen demoniserer de Kina som en totalitær stat som truer med å velte den USA-ledede verdensordenen. Videre forsøker Trump-administrasjonen å bruke en taktikk for å begrense Kinas økonomiske og geopolitiske framgang ved bruk av sterkt press, som for eksempel å henstille til allierte om ikke å kjøpe kinesisk teknologi eller selge avansert teknologi til Kina.
Disse kritikerne forblir fiendtlige overfor Kina uansett hva Kina gjør. Det minner om 1980- og 1990-årene, da USA behandlet et økonomisk mektig Japan som en alvorlig trussel mot rikets sikkerhet – selv om Japan var et demokrati som ikke var blitt beskyldt for utbredte brudd på menneskerettighetene. På samme måte vil USA, så lenge amerikanerne stempler Kina som en «likeverdig konkurrent», behandle landet som en trussel, selv om de kinesiske lederne tillemper seg USA.
De pågående handelsforhandlingene mellom USA og Kina er et godt eksempel. Dersom amerikanerne ikke får det som de vil, innfører de ganske enkelt tollsatser og sanksjoner. Man kan si at USA i det store og hele har kuttet ut diplomati til fordel for krav som ikke er gjenstand for forhandlinger.
Verdensdominans
En slik holdning deles av både demokrater og republikanere og reflekterer det underliggende synet at USA må opprettholde sin verdensdominans for enhver pris. Da den kalde krigen tok slutt, var det mange i det amerikanske utenrikspolitiske establishment som konkluderte med at fiendtligheten mot Sovjetunionen hadde sikret seieren. USA ble derfor enda mer tilbøyelig til å bruke militærmakt, og utpekte seg selv som en «uunnværlig nasjon» med autoritet til å handle når, hvor og hvordan den finner det best.
De amerikanske elitene er forkjempere for en storslått strategi for «liberalt hegemoni». Men selv om den gir seg ut for å fremme liberale verdier, er denne strategien i høy grad revisjonistisk, siden den søker å gjenskape sin hjemlige politikk overalt. Resultatet er at USA har utkjempet en lang rekke meningsløse kriger som har ført til ødelagte stater (som i tilfellet Libya) og langvarige okkupasjoner (som i Afghanistan).
Administrasjonen til president Donald Trump har i stor grad skjerpet
den antikinesiske retorikken.
Som Janine R. Wedel hevder i sin bok Shadow Elite, er USAs utenrikspolitiske eliter avhengige av denne agendaen, siden den styrker selvfølelsen deres, øker statusen deres og til og med kan gjøre dem rike. Såkalte eksperter som har vært på amerikansk tv og snakket varmt for regimeskifte, har ofte skjulte interessekonflikter, for eksempel er de aksjeeiere i private selskaper som tjener på kontrakter med det amerikanske militæret.
I dag er USA verdens ledende våpeneksportør og bruker like oppunder en billion dollar i året på militæret, mer enn de ni neste landene til sammen. Og dette tallet omfatter ikke de faktiske kostnadene til krigføring, som beløper seg til flere billioner dollar.
Trusler
Intervensjonismen selges til den amerikanske offentligheten og USAs allierte ved hjelp av kunstig opphaussing av trusler. Tilhengerne av denne politikken vet at ved å skape frykt, usikkerhet og et bilde av sårbarhet – med støtte fra ukritiske medier – vil de få mandat til å bekjempe disse fremmede «fiendene». Og de har perfeksjonert denne teknikken ved å presse avvikere i USAs utenrikspolitiske miljø til å slutte seg til deres krigsfremmende narrativ.
De med avvikende meninger, som den amerikanske økonomen Paul Craig Roberts, blir ofte nektet adgang til tradisjonelle medier og ekskludert fra viktige møter. Kritikere kan også bli ofre for karakterdrap. Kongresskvinnen Ilhan Omar har for eksempel blitt kalt antisemitt for å ha pekt på at Israels støttespillere lykkes i å påvirke amerikansk utenrikspolitikk.
Det vil være et stort feilgrep av USA å innta en kaldkrigspositur mot Kina. En slik politikk vil skade den globale økonomien ved å begrense handel og stimulere et voldsomt våpenkappløp, som i sin tur vil aktualisere «Thukydid-fellen» [refererer til at en framvoksende makt skaper frykt hos en etablert makt, som eskalerer mot krig, red.anm.] og lede til krig mot et Kina i vekst. Fiendskap mellom de to maktene vil dessuten kunne ødelegge for det globale samarbeidet som trengs for å møte felles problemer som klimakrisen.
Et nytt paradigme for internasjonale relasjoner er nødvendig for å unngå et slikt utfall. I dag bygger amerikansk utenrikspolitikk på prinsippet om at USA ikke har noen faste venner, bare faste interesser. Greit nok. Men med mindre amerikanske politikere beslutter at det er av permanent interesse for USA å hjelpe verden til å nå felles mål, som en bærekraftig utvikling, vil en slik innstilling få katastrofale følger. USA står overfor et avgjørende valg om hvordan de skal forholde seg til Kinas vekst. Med realisme, kreativitet og viljestyrke kan de amerikanske lederne være forløpere for en ny æra innen internasjonale relasjoner, der nødvendigheten av fred trumfer krigshisserne. Men ikke vedd på det.
Oversatt av Lasse Takle
