Ut fra loven om markedsaktualitet burde denne boka bli en suksess. Med krig og rykter om krig, nedslaktninger, invasjoner og flyktningstrømmer på alle kontinenter burde en bok om fred fenge som ild i det kjente, tørre gresset.
Når jeg ikke tror det vil skje med denne boka, skyldes det verken dens tematikk eller kvaliteter, men rett og slett at altfor mange egentlig ikke er interessert i fred. Ja, det kan virke som om det er så lenge siden nordmenn gjorde erfaringer med en skikkelig krig, at vi synes det er litt attraktivt med militære, med våpen og ‘skikkelige’ menn i uniform – med modig retning mot krigssonen og dødsmarkene.
Ja. Vi lever i en tid hvor ledende nordmenn, medier, politikere og digital meningsutveksling i varierende grad dreier seg om våpen som problemløser. Jens Stoltenberg, mannen som etter 22. juli 2011 forkynte at vi skulle møte terrorismen med åpenhet og mer demokrati, leder 12 år senere troppene i 31 NATO-land under mottoet «Våpen er veien til fred».
Jens Stoltenberg, mannen som etter 22. juli 2011 forkynte at vi skulle møte terrorismen med åpenhet og mer demokrati, leder 12 år senere troppene i 31 NATO-land under mottoet «Våpen er veien til fred».
«Er bombing for fred en vits?»
Hvordan leser man en 415 siders bok om fredskultur? Fra side 1? Eller begynner man i den omfattende indekseringen bak i boka? Nei, det siste gjør man ikke, for den finnes ikke. Allerede der måtte jeg ta selvkritikk på min måte å lese faglitteratur på. Jeg pleier å lese fra siste side, selv om jeg verken er muslim eller jøde. Lese fra siste side, på kryss og tvers på leting etter hva ‘han sa’ eller ‘hun skrev’ eller ‘her hendte det’, eller «hvilken rolle spiller nobelprisen i bygging av fredskultur?», «er bombing for fred en vits eller vitenskapelig holdbar strategi?». Således danner jeg meg et bilde av verdier, omfang, dybde, nøyaktighet og etterprøvbarhet i verket og av forfatteren. En useriøs måte å lese en bok på? Kanskje. Men har du lest Store norske leksikon fra perm til perm?
Det blir en styrke ved Fredskultur – utopi eller sikkerhetspolitisk alternativ? at den har en omfattende innholdsfortegnelse, og korte kapitler som du kan lese individuelt og inspireres av. En leksikalsk gullgruve. I en tid der# NATO styrer forskning, medier og nyheter i kongeriket Norge på en måte som vi ikke har sett siden Quisling ledet landet, med Aftenposten og Nationen i spissen, og der bare de færreste hadde radio og lyttet til «stemmen fra London» til tross for at «alle» i ettertid mente å ha gjort det. I denne tiden er det forfriskende å lese kapittelet «NATO – gått ut på dato». Breines tør.
Ja, Breines tør til tider, og det er å håpe at den tidligere UNESCO-lederens bok kjøpes inn til bibliotekene; det er der den hører hjemme, i skolebiblioteker, på bokbusser i Lofoten og Telemark og i bydelsbibliotekene i Oslo øst, der små øyne og ører suger til seg og sier, når de kommer hjem til middagsbordet (ja, mange samles ennå rundt middagsbordet! Det ligger fredskultur i det): «Mamma, hvorfor rydder ikke FN opp på Gaza?», «Hvorfor gir de ikke nobelprisen til noen som vil avskaffe krigene?», og «Hvorfor er NATO der fremdeles når Warszavapakten er forsvunnet?».
Enormt stofftilfang
Denne anmelderen elsker korte sitater fra kjente mennesker. Det kan brukes i foredrag og avisartikler. Men jeg kan bare bruke det hvis jeg får vite når og hvor ting er sagt og skrevet. Det øker tilliten til stoffet og forfatteren, gjør budskapet et hakk mer pålitelig. I neste opplag, det kommer, kan derfor for eksempel sidene 307–308 og 343–344 enkelt forbedres. Men bevares, boka er utstyrt med masse kildeangivelser, som jeg ikke har funnet feil ved heller. Det er viktig.
Seleksjon og sekvensering i presentasjonen må ha vært en utfordring for organiseringen av det enorme stofftilfanget. Visse spørsmål melder seg: Burde man for eksempel ventet til side 187 med å stille spørsmålet «Hvem ønsker vi å være?» – men det er bare som en påminning om at boka spenner over et vell av anekdoter, sitater og fakta som det krever sitt å håndtere.
En av forfatterens største utfordringer må selvsagt ha vært å stokke de mange kortene hun har lagt i fredsbunken. Temaet er blitt så bredt og så omfattende. Breines kunne nok med fordel tatt noen valg. Det er blitt bokas styrke og svakhet. Derfor blir det som oppslagsbok, som bakgrunn for studiesirkler og debatter du kan bruke den. De mange undertemaene, de mange innfallsvinklene og de mange spørsmålene som man stiller seg, kan danne grunnlag for videre arbeid.
Alfred Nobel for nedrustning
Det er en tidligere lojal FN-ansatt som har skrevet boka. Hennes kjærlighet til og håp for institusjonen skinner gjennom. Da må vi akseptere tørre lister av aktører, datoer og ros til byråkrater og byråkratier. Det blir ikke alltid like sexy litteratur av slikt, men det har vel leksika heller aldri ment å være. Og respekt for FN er ikke akkurat overskuddvare i disse dager.
På mange måter kan boka virke som et barn av Den norske nobelkomiteen, der nesten alt trekkes inn under fredsbegrepet: miljø, menneskerettigheter, nedrustning, teknologiutvikling, kjønnskamp, MeToo, rasisme, forbruksdebatt, barns rettigheter og nord-sør-spenninger. Kanskje litt i retning «blir du kun god, blir allting godt»? Det er en nobelprisvinner for hvert undertema. Også for Breines. Og det beveger oss bort fra Alfred Nobels fredsidé om å satse alle sjetongene, kanskje datidens største formue, på nedrustning med en kort og presis beskrivelse av hvem prisen skulle gå til: «[D]en som har verkat mest eller best för folkenes förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående armeer samt bildande och spridande av fredskongresser.»
Denne instruksen er det umulig å ta feil av. Men Nobelkomiteen har klart det, godt hjulpet av fristelsen til å gjøre seg populær i store kretser med sine mange millioner og forsikringer om at prisen er verdens ‘mest prestisjefylte’. Finnes det da noe felt som ikke kan forsvares som «relevant for ‘freden’»? I forlengelsen av en slik utfordring kunne Breines tatt mer stilling, turt å flagge sympatier og antipatier. Det hadde frisket opp.
Den rådende tenkningen
Da jeg leser boka i oktober 2023, er vi medietynget med den mest voldelige verden siden andre verdenskrig. Jeg ville gjerne sett dagens krigsscene rullet opp og forklart – alternativer trukket opp og retninger pekt ut. Det er i krigens skygge at fredsspørsmålene må gis liv. Men selvsagt er det også der de er mest undertrykt og nedkjølt. Boka synes mer fornøyd med å snakke om, og verken avsløre eller kritisere, selv om ansatser til dette finnes.
Som oppslagsbok, som bakgrunn for studiesirkler og debatter.
Det ville vel fort blitt en annen bok, en som hadde krevd andre ekspertiser og erfaringer skal man gå i klinsj med den rådende tenkningen om vold og motvold, rustning mot mer opprustning, angrep med motangrep – dette kav middelalderske i medienes, politikernes og våpenfetisjistenes narrativ i dag. Og kanskje må krigen bare få brenne ut selv, entusiasmen svinne hen, selv om det vil koste en million liv og utallige milliarder kroner. Kanskje må punktum også for disse krigene settes i blod og ikke i forhandlinger? Regningen dumper nok uansett ned i en postkasse nær deg.
Costa Rica
Bokas avsluttende sider med fredsprisvinner Oscar Arias ord er akkurat den finalen den trenger: « Costa Rica har ingen fiender og vi trenger ingen hær!» Befriende.
I en tid der fiendebilder fyller enhver tale og enhver side i medstrømsmediene, og motiverer til milliardsløsing i (nesten) alle de 31 NATO-landene, til våpen, voldsbruk, blod og død, koker Arias det hele ned til essensen i fredsmodellene vi trenger: en fremtid uten hærer. Det var den linjen som burde flagges over Rådhuset i Oslo hver 10. desember. Det var Nobels visjon, og egentlig det Eisenhower mellom linjene formidlet i sin avskjedstale i 1961. Og det var det Kennedy 11. juni 1963, kort før han ble skutt, tegnet opp for studentene. En ny dag uten skremmebilder. En fremtid uten hærer.
